EØS og galopperende strømpriser 

Før den nye energiloven trådte i kraft var det de lokale e-verkene som hadde monopol på, og plikt til, å levere strøm i sitt område. Det skulle leveres tilstrekkelig strøm til så lav pris som mulig.  

Med den nye energiloven gikk vi fra forvaltning til forretning. Vi fikk et strømmarked. Dette i motsetning til kommunale tjenester som dekkes av kommunale avgifter etter prinsippet om selvkost. Vann- og kloakkavgiften for eksempel skal dekke kommunens faktiske utgifter til denne tjenesten. Det skal ikke beregnes fortjeneste.  

Arbeidet med den nye energiloven skjedde samtidig med forhandlingene om EØS-avtalen. Med EØS-avtalen fikk vi en pådriver for markedsretting og høyrepolitikk. Og med energiloven av 1991 fikk Norge verdens mest markedsliberale energilov. Det var først på slutten av 90-tallet at gjennomføringen av det indre marked for elektrisk kraft tok til i EU. 

Et argument for markedsliberale reformer er ofte at disse er mer effektive og dermed skal slike reformer gi billigere tjenester og varer. På en faglig konferanse 5. november i Oslo i regi av Faglig utvalg i Nei til EU, LO i Oslo, LO i Trondheim og omegn, LO i Stavanger og omegn kan det sies at dette ble tilbakevist. Her ble det dokumentert at gjennomsnittlig kraftpris mellom 1970 og 1990 var 62,5 øre pr. KWh i 2015-kroner. Etter 1991 er gjennomsnittlig kraftpris 87,7 øre pr. KWh, også omregnet til 2015-kroner. Med andre ord er gjennomsnittsprisen økt med 40,8 prosent. Det ble også dokumentert at prissvingningene er blitt flere og kraftigere enn det som var tilfelle før dereguleringen i 1991.  

Flere har tatt til orde for at strømeksporten til EU må reduseres for å få bukt med de høye prisene vi nå opplever. Dette er et forslag som neppe er realistisk, noe som statsråd Marte Mjøs Persen (Ap) for kort tid siden var inne på. Til Politisk kvarter på NRK uttalte hun at det ikke kan kuttes i krafteksporten til utlandet av prisregulerende hensyn alene, fordi «dette vil være i strid med våre internasjonale forpliktelser». Det er neppe tilfeldig at statsråden ikke kommer nærmere inn på hva som ligger i «våre internasjonale forpliktelser». For det er en konsekvens av EØS-avtalen, den markedsliberale energiloven, Acer og utenlandskabler. Og som kjent er EØS-avtalen Arbeiderpartiets hellige ku.  

Mjøs Persens uttalelser er en støtte til det mange har argumentert med, at omfattende norsk krafteksport gjennom de mange utenlandskablene fører til økte strømpriser i Norge. I Aftenposten 16. november heter det at «SSB påpeker at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) allerede har begrunnet de høye prisene i Sør-Norge med "svakere ressurssituasjon”». Med svakere ressurssituasjon forstås mindre fyllingsgrad i vannmagasinene, noe som kommer av både en tørr sommer, men enda viktigere av høy norsk krafteksport til utlandet. At prisnivået er langt lavere i Nord-Norge henger sammen med lav overføringskapasitet til Sør-Norge og liten kapasitet for krafteksport fra den nordlige landsdelen. 

De høye kraftprisene rammer både befolkningen og arbeidsplassene. Spesielt vil den kraftkrevende industrien rammes hardt. Daværende olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) nærmest latterliggjorde Senterpartiets motstand mot Acer i mars 2018. Det er nettopp å nøre opp under frykt som Sp gjør, sa Terje Søviknes (Frp) ifølge Aftenposten, og henviste til uttalelser om at Norge gir fra seg kraftressurser, styringen av ressursene eller at strømprisene vil øke. Søviknes ville neppe ha gjentatt disse uttalelsene i dag. 

Siden statsråd Mjøs Persen uttaler at Norge ikke kan kutte i eksporten av kraft, dokumenterer hun samtidig at Norge frivillig har gitt fra seg myndighet over norske kraftressurser. Dette har Gahr Støre tidligere hevdet at Norge ikke har gjort. I forbindelse med debatten om Acer på Stortinget i mars 2018 sa Jonas Gahr Støre (Ap) til NTB at «Arbeiderpartiet ville ikke på vilkår inngått en avtale som svekket nasjonalt eierskap, suverenitet og styringsrett over våre naturressurser. Dette har ligget i vår historie siden vannkraften ble underlagt konsesjonslover.» Ifølge Aftenposten sa Støre at «Noen ønsker å fremstille det som om vi avgir eierskap og kontroll over norske kraftressurser. Det er feil. Deler av debatten har vært lite opplysende for å si det sånn.» Sett i lys av Marte Mjøs Persens uttalelser må det konstateres at det var argumentasjonen fra representanter for de partiene som stemte for Acer som var lite opplysende, for å bruke Støres ord.  

I Hurdalsplattformen heter det blant annet at de to regjeringspartiene skal gå inn for å «Utrede hvordan norsk krafteksport påvirker norsk forsyningssikkerhet og norske strømpriser, og hvilke konkrete tiltak som kan bidra til å sikre at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn for norsk industri.»  

Det er helt usannsynlig at regjeringen vil kunne komme opp med konkrete tiltak som skal sikre norsk industri «at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn». For når strøm er gjort om til en vare skal det være fri bevegelighet for den. Dette er jo en av de grunnleggende prinsipper for EUs indre marked, som Norge ble en del av da stortingsflertallet vedtok EØS-avtalen. Vi kan også vise til Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) nr. 714/2009 hvor det heter at «Imidlertid er det for tiden visse forhold som hindrer salg av elektrisk kraft på like vilkår og uten diskriminering eller ulemper i fellesskapet.» Nevnte forordning er også tatt inn i EØS-avtalen, og viser med all tydelighet at salg av elektrisk kraft skal foregå uten diskriminering.  

Den varslede utredningen fra den nye regjeringen vil neppe endre realitetene. Norsk næringslivs konkurransefordel med lave strømpriser er skuslet bort av EU- og EØS-vennlige norske politikere. Og privatpersoner får håpe på at avgiftsnivået settes ned. Det kan være en fattig trøst.