Striden om EU-medlemskap kan både vinnes og tapes

I Nei til EUS bærebjelker er hovedmålet klart beskrevet: Det er å hindre at Norge blir medlem av EU og at Norge tilpasses den samfunnsformen EU-systemet innebærer. 

Folkets syn på EU-medlemskap viser en overveldende motstand mot medlemskap og øker fortsatt. Siste meningsmåling fra opinion på vegne av Alltinget viser en liten økning i nei til medlemskap, 56 %, en nedgang i ja fra 35 % i fjor til 30 % i år og en økning i vet-ikke fra 11% til 14%. 

Tallene må fortelle om et sterkt nei-flertall fortsatt, men også om økende usikkerhet. 

Den tidligere diplomaten Sverre Jervell hadde 7. september en artikkel i Klassekampen der han mente at EØS-avtalen måtte sees som en midlertidig ordning, samtidig som han argumenterte for at det var det eneste mulige alternativet i forhold til medlemskap. En fremtidig folkeavstemning vil dermed etter hans mening være et valg mellom et alternativ som på sikt er umulig og et medlemskap. 

Som han sier: «Norge kan ikke leve med en varig ordning der viktige sider ved folkestyret er satt ut av funksjon». 

Samtidig peker han på at når EU nå vil vektlegge forsvar/sikkerhet og at Ursula von der Leyen vil at det oppnevnes en egen kommisjonær for dette. Blir sikkerhet og forsvar en del av EU, er det uholdbart at Norge ikke er deltaker i de politiske beslutninger. 

I 1972 ble forsøkte ja-siden å kople EF-saken sammen med sikkerhetspolitikk, men klarte det ikke.  Vi bør takke lederen i Bondelaget, Hans Borgen, for det. Han var like sterkt motstander av EF som han var tilhenger av NATO. 

I den stemning som nå piskes opp omkring Ukraina-krigen, vil jeg dessverre mene at det som heter sikkerhet og forsvar, som jeg rett ut for egen del vil  kalle militarisme, blir en drivkraft for å få Norge inn i EU 

At Jervell utelukker en handelsavtale som en mulighet har Nei til EUs leder Einar Frogner imøtegått. Men nei-bevegelsens sak står overfor en stor prøvelse på noe sikt. I så måte har Jervell rett. 

Det har lenge vært slik at det i Norge er to politiske flaggskip; Arbeiderpartiet og Høyre. Ingen av disse partiene er i stand til å styre uten støtte fra andre partier. Det utvikles regjeringsplattformer og det skjer en konkurranse mellom to regjeringsalternativer. 

Arbeiderpartiets sosiale oppland er annerledes enn Høyres, men i det politiske spørsmål som angår Nei til EU står Høyre og Arbeiderpartiet på samme kurs. 

Det blir en stor forskjell mellom det folket mener, og det som flertallet på Stortinget mener. 

Arbeiderpartiet ser i særlig grad tjent med å vente med å reise medlemskapsspørsmålet. Men det samme gjelder Høyre i kanskje litt mindre grad. Det må handle om små nyanser i så måte. 

En skjønner hvorfor: Andre saker skal høyt på dagsorden, mens direktiv etter direktiv etter direktiv bryter ned norsk suverenitet, slik at vi til slutt kommer til et punkt der det enten må legges opp en ny kurs for landet eller at det ender med et medlemskap. 

Det har ofte vært en klar tendens i Nei til EU at det har vært ulik avveining av organisasjonens stilling: Den ene tendensen har vært vektlegging av den «brede alliansen». Det andre har vært en tendens til å overforenkle spørsmålet om EØS. 

Vi valgte for noen år siden å sette i gang en underskriftsaksjon for folkeavstemningen om EØS. Denne aksjonen nådde ikke fram og har hatt liten betydning. 

En landskonferanse skulle være startskuddet. Det som en merket der, først og fremst når en hørte på innleggene til partilederne Lysbakken og Moxnes at de så på EØS som en sak blant andre saker. Lundteigen var der også, med en mer solid innstilling, men han er ikke partileder. 

Vi mangler ikke partier som er mot EU-medlemskap, Vi mangler heller ikke partier som er mot EØS-avtalen. Vi mangler heller ikke store bevegelser i viktige saker, slik som energipolitikken. Men når partiene setter seg ned ved ett eller annet hotell ved en eller annen innsjø på Østlandet, lukker dørene, og skal forhandle plattform, da når ikke motstanden mot EU opp i det hele tatt! 

Mange klarer ikke å se den store forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre når det gjelder det politiske innholdet. Begge er altså alternative flaggskip og gjør krav på dominans og får dette til. Arbeiderpartiet svekkes over tid, men har et fast grep på fagbevegelsen og trekker på dens veksler. 

Om stortingsvalgene, slik de foregår her til lands, må en si: 

Norge er et demokratisk land. Stortinget blir slik folk velger det. Men selve nominasjonsprosessene er det oftest for få som deltar i at det gjenspeiler folkets meninger, de problemer folk føler som viktige. 

Det er blitt økende mistillit til politikerne. De er blitt et eget sjikt i samfunnet, noen som er striglet og formert gjennom retorikk. Det er stor forskjell på en ordfører i en liten bygdekommune og en politisk «broiler» som skal opp og fram … 

Små partier kan hindres i å komme frem til valget gjennom valgordninger som skal hindre det. Jeg synes det er urettferdig, men holdningen ute blant folket at det er for mange partier er klart til stede. 

Så er det slik at noen spørsmål reises i valgdebattene og en sørger for at oppmerksomheten rettes mot dem, mens andre skyves ned på dagsorden. 

Politikk handler ikke om å HA rett, men om å FÅ rett. Vi er hellig overbevist om at et medlemskap, og en tilnærming til EU ikke tjener folkets interesser. Dette er noe vi deler med flere partier, helt eller delvis. Men det nytter bare dersom vi får partier til å VEKTLEGGE dette. 

Derfor må Nei til EU sentralt i kontakten med partier, og andre deler av denne brede alliansen, gjøre det helt klart for dem, at hvis vi nå får et stortingsvalg hvor viktige saker omkring forholdet til EU ikke kommer høyt nok opp på dagsorden, så vil det bli en sakte glideflukt inn i EU, uten at folket ønsker det; bare gjennom folkets resignasjon. 

Jeg er ikke tilhenger av desperate aksjoner, lenkegjenger etc. Det som trengs er et klart budskap, ikke bare utad i media, mot medlemmene våre, men mot partiene og særlig de som leder partiene. 

Det bør være et ønskemål at partier som SV og SP kunne bli litt mindre som hund og katt, at de kunne stikke hodene sammen og ikke la en EU-tilhenger som Jonas Gahr Støre være megler. 

Det er mye støy i dag. Media domineres av skolastiske debatter og mange ting som vi ikke kan gjøre så mye med. Hvem vinner valget i USA? Det er lite en kan gjøre fra og til om det. Likevel er folk opptatt med det omtrent som presidentvalget skulle skje her i Norge … 

Nei til EU bør ikke plassere seg ett eller annet sted på en høyre-venstre-skala men holde seg strikt til plattformen. 

For et par år siden ble Magnus Marsdal i Manifest invitert på et rådsmøte og hadde en innledning som egentlig bare var et resyme av en bok han hadde skrevet om det å stoppe Sylvi Listhaug. Jeg hadde lite sans for en slik vinkling i Nei til EU og mente da og mener fortsatt at Manifest ikke er noen relevant partner for Nei til EU.  

Nei til EU må være opptatt med hva Sylvi Listhaug mener og gjør omkring EU/EØS-saker, ikke delta i noen klappjakt på henne. Forskjellen mellom f.eks. Høyre og Frp kan ha stor betydning på hvilket utfall saken vår endelig får. 

EU kampen kan både vinnes og tapes. Hvis en ser på hva folket mener, så vinnes den. Hvis en ser på de politiske prosesser som faktisk foregår, så tapes den. På ett eller annet tidspunkt, og det i ikke helt uoverskuelig framtid, vil saken måtte avgjøres. 

Blir vi medlem av EU, så er saken tapt. Vinner vi, så er det fordi folkestyret, i dets faktiske ramme, nasjonalstaten, er blitt styrket i tilstrekkelig grad. I begge tilfeller er Nei til EUs misjon over. 

Det som en uansett må være på vakt mot, er at Nei til EU blir et slags alibi for de prosesser som foregår som i sin indre natur mangler demokratisk innhold. Vi bør huske på at motstanden mot byråkratismen til Brüssel er tilsted i andre land i Europa. Den tar form både ved «venstre»-strømninger og «høyre»-strømninger. Bevegelsene innenfor EU-landene vil bety mye for utfallet av EU-kampen i Norge. Nei til EU i Norge må ikke se på seg som så særegen og unik at en glemmer at det i europeisk sammenheng er mangesidige bevegelser mot storkapitalistisk maktkonsentrasjon og fremmedgjøring. 

EU-spørsmålet er blitt mer og mer komplisert samtidig som det på alle måter handler om to ulike retningsvalg. Jervell, som jeg har nevnt, kommer ikke med noe rungende ja til EU, men legger premisser i sin argumentasjon for at det til slutt handler bare om ett alternativ, de andre blir så svekket at folket vil resignere. 

Om handelsavtale sier han i sitt tilsvar til Frogner at det ikke er mulig uten at begge parter, dvs. EU og Norge ser seg tjent med det. Det er ingen grunn til at EU skulle se seg tjent med en handelsavtale, men dermed er det jo ikke sagt at de ikke skulle måtte finne seg i det. En kan jo ikke alltid få det slik en vil i den verden vi lever. 

Dessuten vil de deler av EØS-bestemmelser som Norge ser som kurante, for så vidt det gjelder bestemmelser omkring ting i Norge, kunne gjelde uten at vi måtte behøve å føre det inn i en avtaletekst med EU. 

At en vei bort fra EØS og dermed i praksis bort fra et fremtidig medlemskap i EU vil være plankekjøring kan vi ikke si. Det kan være de som gjerne vil forhandle med EU bare for å bevise at det er vanskelig og dermed få oppfylt en selvoppfyllende profeti. 

Det er derfor ikke mulig å nå noen vei uten den norske vilje til selvstendighet er til stede. Ledelsen i Arbeiderpartiet har alltid vært sann mester i å sette den dagsorden som passer og unngå den som ikke passer. Før folkeavstemningen i 1971 var omkvedet «Vi kan ikke mene noe om EEC før vi har et forhandlingsresultat» Da det endelig kom, gikk det et par måneder før det hette «En A-velger er en ja-velger». 

Det er som å si til en ung dame som ikke vil gifte seg: «Du kan ikke si nei til brudgommen før vi har forhandlet om medgiften.» 

I dag heter det at det er «et skrikende behov for et energiløft». Hvis en nevner strømutvekslingspolitikken og ACER, heter det straks at «det ikke er det som det handler om» … 

De på Youngstorget må påtvinges en dagsorden som de i utgangspunktet ikke vil ha før det passer dem selv. 

Det som er viktigst fremover er at Nei til EU gjør alt for å tvinge gjennom at EØS-saker virkelig blir et hovedtema ved Stortingsvalget. Overfor ledelsene i Nei-sidens partier må det signaliseres at vektlegging av viktige saker teller mye mer enn rent formelle standpunkt. Det gjelder også viktige organisasjoner som fagbevegelsen. 

Stort bilde i toppen: Ole Langeland, Vest-Agder Nei til EU