Det produseres nok mat i verden til å brødfø alle. Likevel sulter én milliard mennesker.
EUs handelsavtaler med fattige land i Afrika, Karibia og Stillehavet viderefører et gammelt handelsmønster fra koloni-tiden. Economic Partnership Agreement (EPA) heter de omstridte avtalene som EU har presset fram. Mange tidligere koloniland har motvillig inngått frihandelsavtalene som åpner opp økonomiene deres for varer, tjenester og investeringer fra EU. Som motytelse får landene markedsadgang til EUs marked. Det er et «økonomisk partnerskap» mellom svært ulike parter.
EPA-avtalene endrer handelen mellom EU og de fattige landene dramatisk. Tidligere handelsavtaler ga landene ensidig markedsadgang til EU. EPA er såkalt symmetriske avtaler med markedsåpning begge veier. EU krever også at nye økonomiske områder konkurranseutsettes og åpnes for bedrifter fra EU. Det gjelder også tradisjonelt innenrikspolitiske sektorer. Eventuelle unntak vil bare være midlertidig. Dermed omfatter EPA også finansielle tjenester, investeringer, offentlige tjenester, ressurstilgang, konkurransepolitikk med mer.
Uavhengige studier viser at liberaliseringen i Afrika medfører økt arbeidsledighet, økende sentralisering i landbruksproduksjonen, avindustrialisering på nesten alle sektorer og i alle regioner. Videre vil handelsbalansen med EU bli forverret jo sterkere liberalisering som finner sted.
EUs eksport til landene i Afrika, Karibia og Stillehavet har økt som en følge av EPA. Innenlandsk industri i de fattige landene står i fare for å bli utkonkurrert med tapte arbeidsplasser som konsekvens. Statskassene taper tollinntekter når import fra EU ikke skattlegges. Toll er i disse landene en langt viktigere inntektskilde enn her i Europa. Negativ handelsbalanse overfor EU skaper mer gjeld i disse landene.
Fattigdom og bistand
Vi lever i en verden der nesten én milliard mennesker er underernærte, selv om det i dag fortsatt produseres nok mat til å brødfø alle. De som lider av sult bor særlig i Asia, Stillehavslandene og sør for Sahara. Ifølge bistandsorganisasjonen Oxfam eier den rikeste prosenten av verdens befolkning over halvparten av verdens verdier. Den fattigste halvdelen av befolkningen har kun én prosent av verdiene – på deling. Samtidig er det fullt mulig å endre på denne nøden, hvis det er politisk vilje. Rent vann til alle i verden er anslått å koste 30 milliarder kroner. Utdanning til alle barn omlag 60 milliarder.
EU gir bare en halv prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) i bistand. Den norske bistanden er rundt én prosent av BNI. I 2018 var den norske offentlige bistanden på 34,6 milliarder kroner. Over en fjerdedel av norsk bistand kanaliseres via FN. Det gjør Norge til en av FNs viktigste bidragsytere. De største mottagerne er FNs utviklingsfond (UNDP) og FNs barnefond (UNICEF). Den globale vaksinealliansen GAVI mottar også store bistandsmidler fra Norge. I 2018 var Syria det landet som fikk mest bistandsmidler fra Norge, etterfulgt av Afghanistan, Brasil og Det palestinske territoriet.
Festning Europa
EU legger bånd på medlemslandenes flyktning- og asylpolitikk gjennom Schengen-systemet.
Schengen fjerner de indre landegrensene, samtidig som de ytre grensene forsterkes. Når en flyktning eller asylsøker kommer til EU, får han eller hun bare én sjanse. Det skal være det første landet en flyktning kommer til som behandler asylsøknaden. Dersom søkeren får avslag i dette landet, vil han eller hun bli stengt ute fra hele EU. I stedet for at
vedkommende kan henvende seg til et annet EU-land, har dette ene landet handlet på vegne av hele unionen.
EU har en særlig streng grensekontroll ved de ytre grensene mot Russland, Hviterussland og Ukraina i øst, og Afrika i sør. Både i Middelhavet og i Gibraltarstredet har EU et omfattende overvåkingssystem. EU har etablert en grensevaktstyrke som kan gripe inn hvor som helst langs Schengens yttergrenser. Et medlemsland kan bli pålagt å motta hjelp fra EU-styrken.
Frontex
Frontex, EUs myndighet for grensekontroll, er blitt kritisert av humanitære organisasjoner for å hindre flyktninger fra å kreve vern eller asyl. Når Frontex hindrer flyktninger fra å komme til havn i EU, bryter EU med forpliktelsene i Flyktningkonvensjonen av 1951 som gir mennesker på flukt rett til å fremsette sine krav og ikke bli returnert til fare. Et eksempel er grensepatruljer i Middelhavet som stopper båter med flyktninger fra Afrika før de når Europa.
EU har inngått en avtale med Tyrkia som skal hindre at flyktninger og andre migranter kommer til Europa. Italia med støtte fra EU har også inngått en lignende avtale med Libya. Mange syriske flyktninger er i Tyrkia og har uholdbare livsvilkår. Amnesty beskriver avtalen mellom EU og Tyrkia som en «oppskrift på fortvilelse».
Den europeiske antirasistiske organisasjonen UNITED, som arbeider for flyktningers rettigheter, har dokumentert at minst 40 555 mennesker har dødd under forsøk på å komme inn i EU; de har druknet i havet, blitt kvalt i containere eller begått selvmord i et flyktningesenter.
Personvern?
EU har etablert et enormt dataregister med navnet SIS (Schengen Information System). En undersøkelse viser at rundt 90 prosent av personene som er lagt inn i registeret er såkalte uønskede utlendinger.
SIS benyttes i forbindelse med kontroll av EUs ytre grenser, men også for etterlysning av personer som ønskes anholdt, vitner og savnede personer, samt gjenstander, identitetspapirer og verdisaker som er stjålet. Dessuten inneholder SIS informasjon om personer som myndighetene ønsker å overvåke. I tillegg benyttes Eurodac (Det europeiske fingeravtrykkregisteret) for å hindre at en flyktning søker om asyl i mer enn ett land, samt Det europeiske visumregisteret (VIS).
Databasene er et hjelpemiddel for politimyndighetene, men har også blitt kritisert for å ikke ivareta personvernhensyn. Personverninstanser i Europa advarer mot misbruk av opplysninger. Organisasjonen Statewatch beskriver systemet som «et steg i oppbyggingen av et europeisk overvåkingssamfunn».
Kriminalitet
Norge er assosiert medlem av Schengen (i likhet med Island og Sveits). Schengen er en del av EU-samarbeidet, men Irland er unntatt. Bulgaria, Kroatia, Kypros og Romania omfattes foreløpig heller ikke. Storbritannia er utenfor Schengen.
Et problem med Schengen-avtalen, er at den har vanskeliggjort kampen mot organiserte kriminelle bander, særlig fra Øst-Europa. Mens det blir stadig vanskeligere for reelle flyktninger og asylsøkere å finne nødhavn i Europa, gir de åpne grensene innen Schengen-systemet nærmest fritt leide for organiserte kriminelle som opererer over landegrensene.
Dobbel standard
I Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er EU en pådriver for at verdens fattige land skal tillate multinasjonale selskaper å etablere seg. Det betyr i praksis at u-landene hindres i å bygge opp egne velferdssamfunn og egen produksjon.
Et av hovedmålene med EUs indre marked er å skape en handelsblokk som kan konkurrere med USA og Kina. EU har som erklært målsetning å bli verdens mest konkurransedyktige økonomi. Dette gjør EU ved å reise ytre tollmurer mot land utenfor EU, og praktisere fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft mellom medlemslandene. Det indre markedet og tollunionen skal skape mer handel mellom medlemslandene, på bekostning av handel med land utenfor tollmuren. Dette rammer utviklingslandene.
Innenfor WTO-regimet kreves det fjerning av tollmurer, kvoter og andre handelshindringer. Mens de rike og mektige – spesielt EU og USA – presser de andre landene til å etterleve WTO-reglene, unngår de selv å praktisere regelverket. Det finnes eksempler på at EU har over 600 prosent toll på en bestemt meierivare. USA har innført en omstridt toll på stål. Både USA og EU bruker store subsidier på å dumpe landbruksvarer i den fattige del av verden. Sukker, kjøtt og melkeprodukter dumpes til så lave priser at u-landsbøndene utkonkurreres.
Anerkjente Oxfam er bare en av flere internasjonale solidaritetsorganisasjoner som er kritiske til EUs handelspolitikk. En av rapportene deres har den talende tittelen «Avsløringen av EUs hykleri: Derfor skader EUs handelspolitikk de fattige landene».
Fremmed farvann
EU har inngått fiskeriavtaler med en rekke afrikanske land. Det er stor overkapasitet i EU-landenes fiskeflåter, og EU presser derfor på for å få tilgang til nye havområder. Avtalene har møtt sterk kritikk fra fiskerorganisasjoner i disse landene, som hevder at den utenlandske flåten ødelegger ressursene deres. Utenfor Vest-Afrika er den utenlandske fiskeflåten seksdoblet siden 1960-tallet. EU har flere ganger brukt bistand som pressmiddel for å slippe til i fremmed farvann, blant annet adgang til fiskekvoter utenfor Marokko, Mauretania og Namibia.
Fiskeriavtalen mellom EU og Marokko er spesielt omdiskutert fordi den griper inn i et nasjonalt stridstema: Spørsmålet om Vest-Saharas selvstendighet. I EU har særlig Sverige engasjert seg mot avtalen, men til liten nytte. Spørsmålet er om havner og havområder ved det okkuperte Vest-Sahara skal være omfatte av avtalen med Marokko. EU-domstolen har uttalt at Vest-Sahara ikke skal inngå i avtalen uten at det er akseptert av Vest-Saharas representanter, men EU har likevel fornyet avtalen med Marokko uten noen slik begrensning. Norge anerkjenner ikke okkupasjonen av Vest-Sahara, og fraråder norsk næringsliv å drive aktivitet i området.
Som et land utenfor EU, og med vår ekspertise som fiskerinasjon, kan Norge være en viktig alliansepartner for land som opplever press fra EU mot sine fiskeriressurser.
«Jeg er glad for at Norge ikke er medlem av EU. Så er i hvert fall ikke Norge en del av EUs agenda om å tappe Afrika for ressurser.» | Yash Tandon, ugandisk professor i økonomi og tidligere leder for South Center (Nei til EUs skriftserie VETT nr 1 2014)
Solidarisk alternativ
Utjevning handler ikke bare om at færre mennesker skal gå sultne til sengs, eller at flere mennesker skal ha tilgang til grunnleggende offentlige tjenester. Utjevning handler i bunn og grunn om at verdiene i et samfunn bygger på likhet, og at samfunnet har virkemidler som kan ivareta de svakeste i samfunnet. Dette gjelder på alle nivåer: lokalt, nasjonalt og globalt.
EU har lovet utvikling og fattigdomsreduksjon som resultat av de økonomiske partnerskapsavtalene (EPA). Avtalene og selve forhandlingsprosessene tilsier derimot at det verken blir bedre fordeling av makt og innflytelse, eller av velstand og velferd. Dermed blir det vanskelig å oppnå mål om fattigdomsreduksjon og utvikling.
Utenfor EU er det mulig for Norge å føre en handelspolitikk som bygger på andre prinsipper enn EUs, og som også kommer de fattigste u-landene til gode. Norge har troverdighet i store deler av den tredje verden, blant annet på grunn av norsk bistandspolitikk og fordi Norge ikke har fortid som stor kolonimakt. Derfor har vi også kunnet være en brobygger mellom de økonomiske stormaktene og u-landene. Denne rollen kan vi ikke spille dersom vi blir med i EU. Da vil vi bli bundet av EUs felles utenrikspolitikk og pålegget om at EU-landene skal tale med én stemme internasjonalt. Som et selvstendig land utenfor EU, kan Norge bidra til å snu internasjonale forhandlinger i en mer solidarisk retning enn det EU og USA legger opp til.
Norge gir dobbelt så mye bistand
EU med sine 27 medlemsland står for en stor del av verdens bistand målt i kroner og øre, men det er en svært liten andel av EUs økonomi som går til dette formålet. Dersom man skal måle solidaritet ut fra bistand, kan man benytte landenes andel av brutto nasjonalinntekt (BNI) som målestokk for å få et riktig bilde. Altså hvor stor del av verdiskapningen som brukes på bistand. Da ser vi at Norge er mer solidarisk enn EU. Vi gir omkring én prosent av BNI i bistand (1,02 prosent i 2019) til verdens fattigste, mens EU gir en halv prosent (0,46 prosent i 2019).
