Sveits, som er utenfor EØS og har egne handelsavtaler med EU, har ikke hatt noen svakere utvikling i sin eksport til EU enn det Norge har hatt. Det samme gjelder land som Japan og Canada, viser en rapport fra Menon Economics (Menon publikasjon nr. 61/2019). 95 prosent av EUs import kommer utenfra EØS, det vil si fra andre land enn Norge, Island og Liechtenstein. De aller fleste land handler med EU uten en EØS-avtale.

Her er 3 grunner til at norske eksportarbeidsplasser er minst like trygge uten EØS-avtalen:

For det første: Norge har allerede avtaler som overtar om EØS-avtalen sies opp. Handelsavtalen fra 1973 gir full tollfrihet på handel med industrivarer mellom Norge og EU. Det i dag to prosent toll på fersk norsk laks til EU, og tollen vil være den samme utenfor EØS. Siden Norge ikke er del av EUs tollunion, blir tollkontrollene akkurat som nå.

For det andre: EU står ikke fritt til å sette andre krav til godkjenning av norske varer. WTO-avtalen regulerer slike «tekniske handelshindringer». Norge kan dessuten velge å innføre de samme produktkravene som EU der det er ønskelig. Uten å være med i verken EU eller EØS, selger Færøyene sin fisk til EU uten veterinær grensekontroll.

For det tredje: EU vil ha egeninteresse i å inngå en fornyet handelsavtale. Norge har varer og ressurser som EU trenger. For EU vil det være økonomisk selvskading å forsøke å stenge norsk olje, gass, metaller eller fisk ute – eller å gjøre importen dyrere ved å legge på toll. Norge er et kjøpesterkt marked for EU, og vi importerer mer tjenester fra EU enn det vi eksporterer. EU har stor interesse av å inngå en handelsavtale også om tjenester. Brexit-avtalen er nok et eksempel på at EU stadig inngår handelsavtaler uten at motparten skal innføre nye EU-regler fortløpende eller er underlagt noe EU-organ eller tilsyn, slik som ESA overvåker Norge i EØS.