Går det an å styre krafteksport og strømpris uten å koble seg fra EUs energiunion?
Stor strømeksport gjennom tørre sommermåneder har sendt fyllingsgraden i norske vannmagasin langt under normalen, og strømprisen er uvanlig høy i det meste av landet. Tillitsvalgte og direktører advarer om at industriarbeidsplasser står i fare, og alt fra bønder til kommunale svømmehaller får en saftig kostnadsøkning. Et par tusenlapper mer i strømregning per måned merkes for mange husholdninger, og særlig for de med lav inntekt.
Årsaksbildet er sammensatt, men integreringen av Norge i det europeiske kraftmarkedet står helt sentralt. Importen av høyere strømpris vil etter alt å dømme bli ytterligere forsterket når kabelforbindelsen North Sea Link mellom Suldal og Blyth i England åpner om en uke.
Flere europeiske land har den siste tiden satt nye rekorder i gass- og strømpriser, blant annet Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Spania. Protestene tiltar, og hvis markedet løper videre løpsk kan det dra vekk teppet under EUs klimapolitikk. Brussels mareritt er en europeisk bølge av gule vester. Spania har nå krevd at strømprisen og energimarkedet blir et tema på EU-toppmøtet i oktober.
Her hjemme tar flere partier og industriaktører til orde for å strupe krafteksporten, for å senke strømprisen i det norske markedet. Styring over krafteksport og strømpris blir opplagt tema for regjeringsforhandlingene. Det er et spørsmål ikke bare om hva en ny regjering vil gjøre, men hva den kan gjøre. Eksportstans over utenlandskablene utfordrer både den frie vareflyten i EØS-avtalen og markedsreglene for EUs energiunion.
EØS-avtalens regler om statsstøtte setter også begrensninger. En regulert, lavere strømpris kan bli ansett som konkurransevridende støtte. Det tidligere industrikraftregimet, som ga industrien redusert pris i langsiktige avtaler, ble avviklet etter at EØS-tilsynet ESA mente det var ulovlig statsstøtte.
Strøm er en vare, og EØS-avtalen har et forbud mot eksportrestriksjoner for varer. Praksis tyder på at det er vanskelig å få unntak. Forsyningssikkerhet er et mulig hensyn, men Norge vil være prisgitt ESA og EFTA-domstolens vurderinger av om situasjonen er tilstrekkelig prekær. En mulig omvei kan være å skjerpe kravene til magasinfyllingen, som indirekte vil strupe eksporten, men som kan begrunnes med for eksempel hensyn til natur og miljø.
Det kan altså finnes veier rundt EØS-avtalens generelle regler. Verre er det med det utfyllende regelverket for energiunionen. El-markedsdirektivet og el-forordningen i EUs energipakke 3, som Stortinget vedtok i 2018, inneholder nokså detaljerte regler for kraftmarkedet, med bestemmelser om produksjon, overføring, distribusjon og forsyning av strøm i et integrert og konkurransebasert marked. Energibyrået ACER følger opp og håndhever regelverket, for Norges del via ESA og Reguleringsmyndigheten for energi (RME), som er uavhengig av norske myndigheter.
Målet for ACER er å skape et sømløst indre marked for strøm (og gass), uten nasjonale barrierer. Byrået har fått forsterket myndighet gjennom et knippe forordninger som utdyper Energipakke 3, og som stortingsflertallet godkjente i juni i år. Strømflyten reguleres av markedsbestemte algoritmer, der eksport og import skal foregå uten politisk styring.
Den såkalte CACM-forordningen («Capacity Allocation and Congestion Management») angir en metode for kapasitetstildeling, for fordeling av flaskehalsinntekter og for europeisk markedskobling. Forordningen har detaljerte regler som skal sikre at det er markedet og ikke nasjonale behov som styrer både tilgang til og flyt over kablene. ACER får dessuten innflytelse på inndelingen i prisområder.
Forordningene utfylles videre av nettselskapene i en region, men disse vedtakene skal godkjennes av RME og tilsvarende regulatorer i nabolandene. Blir de ikke enige, bestemmer ACER. Slik ACER i august 2020 fastsatte vilkår og metoder for opprettelsen av et nordisk kapasitetsmarked for automatiske reserver. Ettersom RME skal være uavhengig av nasjonale myndigheter, kan regjeringen heller ikke gi politiske instrukser den veien.
Nettleien utgjør en betydelig andel av den samlede strømregningen. Flaskehalsinntektene har over mange år subsidiert nettleien med flere milliarder kroner. Dette er ekstrainntekter som Statnett får når man overfører strøm mellom to områder med prisforskjell. Tidligere kunne alle flaskehalsinntektene brukes til å redusere nettleien.
El-forordningen bestemmer at flaskehalsinntektene skal benyttes til å sikre at tildelt kapasitet er tilgjengelig, og/eller vedlikehold eller utbygging av nettkapasitet (det vil si flere kabler eller luftlinjer). Det er bare dersom inntektene ikke kan benyttes effektivt til disse formålene at de kan tas med i betraktningen når RME fastsetter nettleien.
En regjering som vil ta styring over krafteksport og strømpris kan kanskje finne veien rundt EØS-avtalens generelle hindringer, men når neppe sitt mål uten å gjøre noe med ACER-tilkoblingen. Problemet forsterkes med Energipakke 4, som er vedtatt i EU og foreløpig ligger på vent i EØS. Her fastsetter for eksempel den reviderte el-forordningen at kraft tilsvarende 70 prosent av kapasiteten i mellomlandsforbindelsene skal stilles til rådighet for eksport.
Det mest nærliggende er å bruke vetoretten mot Energipakke 4, i alle fall store deler av den, og starte forhandlinger med EU om å ta Energipakke 3 og de utfyllende forordningene ut av EØS-avtalens vedlegg. En slik kraftprøve ville gi et helt annet handlingsrom på energiområdet.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 25. september 2021.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 25. september 2021.
