AP skjerper språkbruken

AP-ledelsen og NHO anklager hverandre for å sette EØS-avtalen i fare. NHO anklages for å føre omkamper i Brussel når arbeidsgiverne taper kamper på hjemmebane. Og NHO svarer med å legge skylda på ledelsen i Arbeiderpartiet for at den ikke slår ned EØS-kritikken fra fagbevegelsen.

Det ferskeste eksemplet er at NHO anka tariffavtalen om reise-, kost- og losjigodtgjøring for utenlandske verftsarbeidere inn for overvåkingsorganet ESA etter at NHO hadde tapt i alle rettsinstanser helt opp til Høyesterett. Gemyttene blant tillitsvalgte i Fellesforbundet kom i kok da den norske Tariffnemnda valgte å høre på ESA og ikke på Høyesterett. Vedtaket i Tariffnemnda er endelig. Det kan ikke ankes.

Dette har ført til at styret i den største foreninga til Fellesforbundet, avdeling 5 på Vestlandet, enstemmig stemte for å si opp EØS-avtalen.  Det gjør det helt åpent hva Fellesforbundet vil vedta om EØS på landsmøtet til høsten. Sier Fellesforbundet nei til EØS, kan det for første gang bikke i retning av et nei-standpunkt også fra LO.

I denne situasjonen satser ledelsen i Arbeiderpartiet på ei tøffere linje overfor EØS for å komme på talefot med EØS-kritikerne i fagbevegelsen.

Et utvalg leda av stortingsrepresentant Arild Grande er i gang med å utarbeide et forslag til arbeidslivspolitikk for partiet. Grande varsler i Klassekampen (26. januar) «at utvalget skjerper tonen for å komme EØS-kritikerne i møte».

I følge Klassekampen vil utvalget «legge mer vekt på å påvirke prosessene i EU, føre en tøffere linje overfor EU og vise økt vilje til å si nei til EU-direktiver». Utvalget vil blant annet at «konkurransereglene ikke må fortrenge kollektive avtaler». Hvis en kan få EU-kommisjonen med på «å få det nedfelt som et grunnleggende prinsipp» kan det sikre oppslutningen om EØS, er Grande sitert på i Klassekampen.

Men er det EØS som bekymrer– eller er det oppslutningen om EØS?

I et kvart århundre har EØS-avtalen endra viktige deler av det norske samfunnet til det ugjenkjennelige uten at Arbeiderpartiet har reagert på det. Sjøl da alle instanser innen LO i januar 2012 – etter langvarige og grundige debatter – enstemmig gikk mot å godta vikarbyrådirektivet, vågde ikke Arbeiderpartiet å ta i bruk den reservasjonsretten som «er til for å brukes», som Gro Harlem Brundtland sa det i den avsluttende EØS-debatten i Stortinget i 1992.

Nøyaktig det samme skjedde med tjenestedirektivet i 2006. LO krevde garantier, og mente garantier som EU-kommisjonen stilte seg bak. AP-regjeringen ga sine garantier, men fikk ingen løfter fra Brussel.

I ACER-debatten i fjor var bekymringene store både i fagbevegelsen og i store deler av Arbeiderpartiet, bare ikke i AP-ledelsen.  Der la en til grunn åtte «forutsetninger» for at stortingsgruppa skulle si ja til ACER og energiunionen. Men hvordan finne ut om «forutsetningene» kunne innfris?

Espen Barth Eide, energipolitisk talsmann i Arbeiderpartiet og saksordfører om energiunionen i Stortinget forsikra Klassekampen: «Stortingsgruppa vil trekke sin endelige konklusjon når disse viktige spørsmålene er avklart, blant annet gjennom forhandlinger med andre partier». Men altså uten forhandlinger med makta i Brussel.

Det samme har gjentatt seg gang etter gang. EU har bygd ut EØS-avtalen slik EU-kommisjonen ville ha den, og AP-regjeringer har roa ned frykten i fagbevegelsen med såkalte «kompenserende tiltak».

 I mai 2017 vedtok LO-kongressen enstemmig (!) at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler». Noen uker seinere la Senterpartiet og SV fram et forslag i Stortinget om at regjeringen måtte «sikre at norske lover, forskrifter og tariffavtaler er overordnet EØS-regler på arbeidslivsområdet». Forslaget ble stemt ned, også av Arbeiderpartiet.

Sjøl opplevde jeg at da NTL inviterte meg til debatt på en stor konferanse om den presise problemstillingen «Er EØS-avtalen en hindring i kampen mot den økende kriminaliteten i arbeidslivet», nevnte innlederen fra Arbeiderpartiet verken sosial dumping eller arbeidslivskriminaliteten med et eneste ord. Han brukte anledningen til å hylle de økonomiske fordelene ved EØS-avtalen.

På landsmøtet til Arbeiderpartiet i april 2017 foreslo Jonas Gahr Støre at ILOs åtte kjernekonvensjoner må tas inn i den norske menneskerettsloven. De åtte ILO-konvensjonene setter internasjonale standarder for arbeidslivet når det gjelder organisasjonsfrihet, kollektiv forhandling, tvangsarbeid, barnearbeid og diskriminering.

Den norske menneskerettsloven er bygd på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og går foran all annen norsk lov. De åtte kjernekonvensjonene er såpass godt forankra politisk og juridisk i så mange europeiske land at det på de områdene som de åtte konvensjonene dekker, er minimal fare for at det skal skjære seg mellom norsk rett og EU-retten.

 Problemet er at det ikke er de åtte kjernekonvensjonene som har skapt problem mellom Norge og EU. Så langt har striden stått om to konvensjoner som ikke er blant kjernekonvensjonene. Det er konvensjon 94 om hvilket lønnsnivå som kan kreves ved offentlige byggeprosjekt og konvensjon 137 om registrerte havnearbeideres fortrinnsrett ved lossing og lasting. Begge konvensjonene har måttet vike for provoserende EU-regler.

EU-domstolen har lagt til grunn at medlemsstatene i EU ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler. EU-regler står ikke bare over ILO-konvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom den vil endre lovverket på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.

Det som spesielt kan bekymre oss i Norge, er at artikkel 120 i EØS-avtalen slår fast at bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått. Det står ingen ting om at ILO-konvensjoner er unntatt.

Trykt i Klassekampen lørdag 1. februar 2019 

Stort bilde i toppen: Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsmøte i 2017. (Foto Sandra Skillingsås, Ap)