EØS-avtalen kan åpne for frikobling av strømprisen fra markedsregelverket til EU. Men dette hadde ikke Strømprisutvalget «tid og kapasitet» til å vurdere!
Strømprisutvalgets rapport «Balansekunst» beskriver inngående hvordan det norske og europeiske strømmarkedet fungerer. For øvrig gir den få svar.
Ifølge mandatet skulle ekspertutvalget blant annet vurdere «hvilke tiltak på kort og lang sikt som kan sikre strømforbrukerne mulighet til lavere og forutsigbare priser, innenfor handlingsrommet i EØS-avtalen».
Utvalget erkjenner at EØS-avtalen kan gi åpninger for å frikoble strøm fra markedsregelverket. Denne svært interessante muligheten blir imidlertid overhodet ikke undersøkt, «på grunn av tids- og kapasitetshensyn». Rapporten hopper bukk over det som burde ha vært hovedoppgaven til utvalget.
Strøm behøver ikke være en vare
Utvalget skriver: «Strøm er klassifisert som en vare som er underlagt EØS-avtalens markedsregler. EØS-avtalen bestemmer imidlertid ikke med endelig virkning at strøm skal være en vare underlagt markedsreglene. Avtalepartene i EØS er innrømmet en viss skjønnsfrihet til å omklassifisere strøm til et nødvendighetsgode på linje med andre nødvendighetsgoder som ikke er underlagt markedsreglene, som vann og avløp.» (Vår uth.)
«EØS-avtalen bestemmer imidlertid ikke med endelig virkning at strøm skal være en vare underlagt markedsreglene.» Strømprisutvalget.
Deretter vises det til et notat utarbeidet for utvalget av professor Erling Hjelmeng. Han konkluderer med at «likevel vil det sannsynligvis være mulig etter EØS-avtalen å omdefinere kraft til et nødvendighetsgode og en tjeneste av allmenn økonomisk betydning, noe som i alle fall delvis vil sette markedsreglene ut av spill» (Balansekunst, side 172).
En omdefinering av kraft fra vare til nødvendighetsgode, burde stått helt sentralt i utvalgets omfattende arbeid. Midt under en markedsstyrt strømpriskrise ville man tro at slike åpninger ble utforsket i sin fulle bredde og med største iver.
Men disse mulighetene til å sikre forutsigbare priser uavhengig av markedet blir altså ikke vurdert, ettersom det «fremstår som et omfattende grep som ikke bare innebærer endringer i sluttbrukermarkedet og engrosmarkedet, men hvordan hele sektoren er organisert». Strømpriskrisa tilsier at det nettopp er omfattende grep som må til.
Utvalget går ikke inn på tidligere norske erfaringer fra strømutveksling med naboland basert på produksjonspris med påslag og justeringsfaktorer. Noen slike avtaler har Norge hatt med naboland også etter at Energiloven ble vedtatt. Man nøyer seg med å nevne at brorparten av alle langsiktige avtaler i Norge og Norden fram til slutten på 1990-tallet «var fysiske avtaler og bare en liten andel av det samlede kraftforbruket ble omsatt i spotmarkedet» (side 210).
Nytt prisområde hjelper ikke
Utvalgets konklusjon når det gjelder forslag om å opprette et nytt prisområde mellom kabelpunktene (norske prissoner) og kontinentet for å bremse prissmitten, er at det er vanskelig å se for seg at dette vil fungere.
Et nytt budområde, der det verken foregår forbruk eller produksjon med tilhørende kjøp og salg, vil neppe gi endringer i prisdannelsen. Det vil snarere bli en rein transittsone for strøm mellom for eksempel Rogaland og Schleswig-Holstein.
Det er dessuten sånn at det er EU-kommisjonen som fastsetter om det blir en ny budsone, etter anbefaling fra ENTSO-E og energibyrået ACER. I praksis er det ACER som avgjør. En liten «detalj» som er utelatt i rapporten.
Overgangen til flytbasert markedskobling i Norden blir beskrevet som en del av nytt EU-regelverk for bedre utnyttelse av kapasiteten i overføringsnettet. Rapporten fastslår at metoden fungerer som forventet, men nevner ikke at de nordiske reguleringsmyndighetene har pekt på at metoden ser ut til å påvirke forbrukernes strømregning i den grad at systemoperatørene må vise aktsomhet. Metodikken fører til at mer kraft flyter gjennom Norge, og påvirker dermed prisbildet. Var det ikke slikt Strømprisutvalget skulle undersøke?
Uriktig om RME
Utvalget skriver: «De rettslige rammer for de sentrale elementene i kraftmarkedet forvaltes av Olje- og energidepartementet, som blant annet har ansvar for konsesjoner som er nødvendige for å bygge kraftverk og nettanlegg, rammene for engrosmarkedet og for regulering av strømnettselskapenes aktiviteter» (s. 35, vår utheving).
Det siste er feil. Rammene for engrosmarkedet og regulering av strømnettselskapene er ikke lenger en sak for OED eller NVE, men for Reguleringsmyndigheten for Energi (RME). RME kan ikke instrueres av norske myndigheter, men forholder seg til og fortolker regelverket i EUs tredje energimarkedspakke slik denne er inkorporert i norsk lov. Det vil si at det bare er EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA som kan instruere RME, da gjennom å fatte og formidle vedtak ført i pennen av energibyrået ACER.
I oversikten om Myndigheter i kap. 5.8 korrigeres delvis rapportens tidligere påstand om hvem som regulerer strømselskapene. RME oppgis som medlem av ACER, men det står ingenting om at ACER-vedtak implementeres i Norge av RME etter forutgående vedtak fra ESA.
Skylder på forbrukerne
EØS-avtalen artikkel 125 sier at «Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten». Den offentlige eiendomsretten til den overveiende del av norsk kraftproduksjon (vannkraft) tilsier at Statkraft og kommunale kraftverk kan instrueres til å fastsette egne vilkår for salg og utveksling av kraft uavhengig av kraftbørser. Heller ikke disse mulighetene blir vurdert.
Rapporten kommer til at fastpriskontrakter gir mer forutsigbarhet, men ikke lavere priser, enn engrosmarkedet. Strømstøtteordninger svekker interessen for fastprisavtaler og gjør at strømabonnentene ikke har «insentiver» til å endre forbruksmønsteret.
Med utgangspunkt i en analyse fra OED gis forbrukere og småbedrifter hovedansvaret for lav etterspørsel etter fastprisavtaler. Så trekker utvalget den eiendommelige slutningen at det «er dermed lite som tyder på at det er noe større markedssvikt i engrosmarkedet». Men motviljen mot å inngå fastprisavtaler har trolig sin årsak nettopp i de uforutsigbare svingningene på engrosmarkedet.
Sånne realiteter forhindrer ikke utvalget fra å konkludere med at «Samlet sett tyder dette på et veldesignet marked, men med et visst potensiale for forbedringer.» (Side 76.)
Med dette ender rapporten opp med å omfavne det eksisterende energiregelverket, med rom for enkelte justeringer i sluttbrukermarkedet.
Her er utvalget på kollisjonskurs med president i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen. Hennes beskrivelse av det samme markedet er at det ikke virker lenger.
Jobben er ikke fullført
Mandatet sier at ekspertutvalget skulle vurdere hvilke tiltak på kort og lang sikt som kan sikre strømforbrukerne mulighet til lavere og forutsigbare priser, innenfor handlingsrommet i EØS-avtalen. Det mest innlysende tiltaket, en omdefinering av strøm til et nødvendighetsgode, har utvalget valgt å se helt bort fra.
Det gjorde også statsminister Jonas Gahr Støre da han talte til kartellkonferansen på Gol. I jakta på lavere strømpriser er han villig til å se på «alt», unntatt én ting: Sjølve strømmarkedet og prisdannelsen.
Ettersom mandatet ikke er oppfylt, gir ikke rapporten Balansekunst nødvendig kunnskapsgrunnlag for politiske beslutninger i kraftpolitikken. Først må handlingsrommet innenfor EØS for å definere kraft som et offentlig nødvendighetsgode, ikke som en vare, avklares. Bare dersom dette viser seg umulig, har utvalgets markedsbaserte slutninger verdi for de politiske belsutningstakerne.
Nei til EU har levert en separat høringsuttalelse til Olje- og energidepartementet, og oppfordrer andre til å gjøre det samme.
Jan R. Steinholt er utreder i Nei til EU.
Stort bilde i toppen: En dyktigere balansekunstner. (Illustrasjonsfoto: Sugarman Joe på Unsplash )
