Bokomtale: EU sett fra venstre

Den europeiske venstresida må kvitte seg med fantasien om at EU består av nøytrale institusjoner som kan fylles med en alternativ politikk til den rådende nyliberalismen. Det mener økonomen Costas Lapavitsas.

Mange venstreorienterte partier i Europa som for førti år siden var tydelige EU-motstandere, er i dag i beste fall kritiske. Ubegripelig for mange, i alle fall for Costas Lapavitsas, sett i lys av hvordan det nyliberale EU-prosjektet har utviklet seg.

Lapavitsas er økonomiprofessor ved universitetet i London. Han ble i 2015 valgt inn som parlamentsmedlem for det greske venstrepartiet Syriza, men brøt med partiet da statsminister Alexis Tsipras bøyde av for presset fra EU-kommisjonen og troikaen.

– En hudflettende kritikk av EU og euroen

The Left Case Against the EU er en hudflettende kritikk av EU og særlig euroen. Forfatterens marxistiske perspektiv er at i den evige motsetninga mellom arbeid og kapital, har kapitalen i de enkelte landa tatt innersvingen på arbeidet og fagbevegelsen – med avgjørende bistand fra EU og Den økonomiske og monetære unionen.

Tyske arbeidere betalte prisen

Lapavitsas viser hvordan Tyskland er det eneste landet som står igjen som vinneren etter innføringa av euroen. Samtidig påviser han hvordan det er de tyske arbeiderne som har betalt prisen. Langvarig stagnasjon i lønningene og svekka rettigheter som følge av den tyske gjenforeninga, innføringa av euroen og kansler Gerhard Schröders Agenda 2010, ligger bak den tyske eksportboomen.

– EUs institusjoner er ikke nøytrale, de er strukturert og tilpasset til kapitalens interesser – særlig den tyske

Med adresse til europeiske venstrepartier som mener at nyliberalismens inntog må møtes med krav om mer føderalisme og «mer EU(ropa)», forklarer Lapavitsas at klassemotsetninger er nasjonale i formen, ikke «europeiske». Han avviser snakk om en europeisk arbeiderklasse som står overfor en europeisk klasse av kapitalister med identiske interesser. Arbeidernes internasjonale solidaritet har alltid utspring i eget hjemland, uten at solidariteten blir svakere av den grunn. De som forsvarer EU og euroen i internasjonalismens navn, lever i en drømmeverden eller de snakker mot bedre vitende. 

Fri bevegelse av arbeidskraft over grensene er ikke samme sak for arbeid og kapital, poengterer Lapavitsas. For europeisk storkapital handler fri arbeidsvandring om retten til å ansette arbeidsfolk på de verst tenkelige betingelser. Det er nettopp denne praksisen EU og det indre markedet legger til rette for. EUs institusjoner er derfor ikke nøytrale, de er strukturert og tilpasset til det som er denne kapitalens interesser – særlig den tyske.

Den greske katastrofen

Som greker er økonomen selvsagt opptatt av gjeldskrisa og utsalget av velferd og offentlig eiendom i Hellas. Han er klar på at alle svakhetene i gresk politikk og en skjør økonomi ikke forklarer katastrofen landet har blitt til del. Årsaken lå og ligger strukturelt i EU-systemet, fastslår han. Den utløsende årsaken til den greske katastrofen var euroen. Forfatteren vier mye plass til Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) og hvordan Tyskland brukte kontroversen rundt redningspakkene til å stramme denne økonomiske og budsjettmessige knipetanga.

Troikaen bestemmer over den greske staten

Krisa i Hellas demonstrere hvordan nyliberalismens frammarsj har uthult demokratiet og i realiteten fratatt landet nasjonalt sjølstyre. Den greske staten kan ikke fatte en eneste beslutning i økonomiske og sosiale spørsmål uten godkjenning fra den såkalte Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet – IMF).

EU og Den europeiske sentralbanken (ESB) viste seg snart å være enda mer brutale kreditorer enn Det internasjonale pengefondet, IMF. IMF og ESB var flere ganger på kollisjonskurs. Mens det flernasjonale pengefondet var opptatt av en restrukturering som stabiliserte verdensøkonomien, har ESB og EU vært opptatt av å redde eurosonen og banke EUs medlemsland på plass.

Syrizas vekst og fall

Klassekreftene som styrte den greske statsskuta var enige om én ting før og særlig etter at eurokrisa brøt ut: Hellas måtte ikke under noen omstendigheter forlate eurosonen. Fortsatt medlemskap i ØMU ble en slags trosbekjennelse, noterer Lapavitsas.

Frykten for den sosiale uroen som kunne oppstå da krisa slo inn for alvor i 2010-11 spilte sterkt inn. Bankierene og skipsrederne satte sine egne klasseinteresser og behov for likviditet foran samfunnets interesser. De foretrakk å avgi suverenitet og underordne seg kreditorene sjøl om det innebar økonomisk ødeleggelse for den greske nasjonalstaten.

Det den gangen lille venstrepartiet Syriza sto i utgangspunktet fjernt fra de gamle maktkonstellasjonene. Partiet fikk stor folkelig oppslutning for sin opposisjon mot EU-diktatene og de giftige redningspakkene. Partileder Alexis Tsipras (nå statsminister) framsto som dristig, radikal og var et friskt pust i politikken.

Syriza og Tsipras lovte grekerne at de ville rive i stykker de kvelende avtalene med EU og troikaen. Syrizas demokratiske legitimitet ville få EU-lederne til å snu og det skulle feie en ny venstrevind over Europa, lød det.

Men det tok bare et halvt år før Syriza var tvunget i kne. Den første Syriza-regjeringa i 2015 ble et svært kortvarig unntak i den greske etterkrigshistorien. Regjeringa godtok den tredje «redningspakka» og alle lenkene som fulgte med. Syriza brukte aldri sitt beste forhandlingskort, nemlig å la nasjonalforsamlinga vedta en lov som ensidig endret tilbakebetalingsvilkåra, ifølge Lapavitsas. 

Et mørkt kapittel

Kapitulasjonen og helomvendinga til Syriza er et mørkt kapittel i historien til det europeiske venstre. Arbeiderne og folkets mindre velbeslåtte lag sto parat til kollektiv handling og ofre for å forsvare suverenitet og demokrati, framholder Lapavitsas. Men de ble svikta. Ikke bare av Syriza, men også av KKE, Hellas' kommunistiske parti. KKE er det tradisjonelt største venstrepartiet og har stor innflytelse i fagbevegelsen, spesielt i offentlig sektor. Men heller ikke KKE klarte å utforme et politisk program som konfronterte euroen, EU og gjelda. I stedet la partiet an en ultravenstre-retorikk og satte seg sjøl på sidelinja ved å hevde at det ville være katastrofalt for Hellas å forlate euroen eller EU uten at det først var etablert en «folkemakt». Dermed lå terrenget åpent for det vankelmodige Syriza.

– DiEM25 viser at Varoufakis ikke har lært noe som helst

Denne «greske EU-kampen» foregikk i stor grad mellom fraksjoner i Syriza på gruppemøter i parlamentet. Den gjenspeilte seg mindre i gatene. Da kunne utfallet ha blitt et annet.

Lapavitsas skildrer begivenhetene og de indre rivningene som han i en periode erfarte fra innsida som parlamentsmedlem på partiets venstrefløy. Skylda for den indre greske forvirringa legger han på statsminister Alexis Tsipras, men også på Syrizas daværende finansminister Yanis Varoufakis.

Varoufakis har siden etablert bevegelsen DiEM25 som har et program for å «demokratisere» og reparere EU-systemet. Han har åpenbart ikke lært noe som helst av Syriza-katastrofen, konstaterer Lapavitsas. DiEM sin oppskrift minner om den som Syriza-regjeringa forsøkte å følge da den ville trosse EU-institusjonene.

Lærdommen for venstresida

Costas Lapavitsas skrev boka i frustrasjon over at venstresida i Europa nekter å innse hva EU egentlig er. Den utopiske forestillinga om at EU kan reformeres og bli et solidarisk prosjekt lever videre. Dette på tross av de greske erfaringene som viser at det ikke nytter å gå til kamp mot nedskjæringer og kuttpolitikk samtidig som man blir værende i ØMU-en og underlegger seg EU-domstolen. Det er en håpløs kurs.

Ei venstreregjering må forberede seg på fullt brudd med ØMU-en, oppsummerer den greske økonomen. I EUs sørlige periferi er et sånt brudd en første forutsetning, mener han, men føyer til at et brudd med den økonomiske og monetære unionen vil bli mer komplisert i euroens kjerneland. Forfatteren skisserer en prosessen i retning av et Europa utenfor ØMU som samarbeider på nye betingelser ved hjelp av kapitalkontroll og stabiliserte vekslingskurser.

«Rivninger innen de herskende lag bringer djupere rivninger i hele samfunnet fram i dagen.»

Resonnementet går i korthet ut på at når land bryter ut av euroen og ØMU, vil EU-kommisjonen ikke akseptere at de gradvis frigjør seg fra domstolen og det institusjonelle byggverket. Dermed – og først da? – vil spørsmålet om full utmelding av EU uvegerlig melde seg. Det kan virke som om forfatteren møter seg sjøl i døra når han sier at en oppløsning av ØMU-en «ville skape rom for en breiere, radikal endring av EU». Her er det en viss logisk brist i et ellers solid resonnement. 

Lapavitsas ser Brexit som et eksempel på hvordan «rivninger innen de herskende lag bringer djupere rivninger i hele samfunnet fram i dagen». Han har håp om at Labour og en venstre-keynesiansk politikk som holder Storbritannia ute av det indre markedet kan åpne for nye mellomstatlige forhold i Europa, forhold som gjenspeiler nye og endra styrkeforhold mellom samfunnsklassene.

Enkelte tvetydigheter og i overkant optimistiske forventninger til Labour er det svakeste leddet i ei bok som for øvrig er en svært lesverdig analyse av EU-prosjektets retning og klassestempel.

Lapavitsas, Costas. The Left Case Against the EU (p. iv). Wiley. Kindle Edition.
Lapavitsas, C (2018) The Left Case Against The EU. Cambridge: Polity Press

 Forfatteren forteller mer om boka i dette intervjuet.

reLATERT

Se alle arrangementer

PESCO gir trange kår for nøytralitetspolitikk

31. jan. 2019

Alliansefrihet og EU-medlemskap lar seg vanskelig forene.

Nytt Vett-hefte: Har EU lært av finanskrisa?

07. jan. 2019

EU har som mål å oppnå en «ekte» finansiell union innen 2025.

Myten om EU som stabiliserende faktor i Europa

21. des. 2018

Alvorlig politisk krise herjer to av Europas stormakter, økonomisk krise preger en tredje.

Når OECD tar til vettet

18. des. 2018

Gammelt nytt: Fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe sosial ulikhet.

Vett 1-2019: EUs finansregler – en tikkende bombe?

17. des. 2018

Bankunion, finanstilsyn og kapitalmarkedsunion. Det er hovedstolpene i EUs finansielle union. Store deler av regelverket kommer også til Norge gjennom EØS-avtalen.

Informasjonskrigen trappes opp

11. des. 2018

EU forsterker sin offensiv for å slå ned på falske nyheter og det som blir omtalt som desinformasjon. Argumentet er at dette er et nødvendig mottiltak i forkant av valget til EU-parlamentet neste år, og følgelig et vern om demokratiet og pressefriheten.

Et solidarisk nei

27. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Kampen mot EU er en kamp for et mer solidarisk Europa.

Videoer fra "hvem styrer landene når markedet tar over"

20. nov. 2018

«Svaret er mer union. Hva var spørsmålet?»

20. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: EUs historie, hele veien fra Roma til Lisboa, er en historie om en stadig tettere union.

Norge trenger en god avtale med britene

15. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Nei til EU mener at den norske regjeringen må være langt mer offensiv i forhandlingene med Storbritannia.

Nordområdene – EUs «nye» strategi

15. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Nordområdene har kommet i verdens søkelys for sine potensielle enorme rikdommer på grunn av endrede klimatiske forhold. Land og stormakter har spesielt etter år 2000 vist stor interesse for disse områdene – også EU!

Europeiske utfordringer

06. nov. 2018

Utviklingen i EU fra september 2017 til oktober 2018.