Brexit viser at en frihandelsavtale er mulig 

Å være nyvalgt leder i Nei til EU innebærer både læring og forpliktelser. Sånn skal det være. Jeg hadde knapt rukket å lære meg organisasjonen, bli kjent med de ansatte og få økt innsikt i de mange viktige sakene, før brexitavtalen var et faktum. 

Første juledag var det bare å sette seg ned for å kommentere en avtale som ja-sida på forhånd hadde erklært uinteressant for EU og nærmest umulig å få til for en britisk statsminister med bustete hår og en litt rufsete politisk praksis. Men det gikk. Brexit er et faktum og viser at det finnes andre avtalemuligheter med EU enn medlemskap og EØS.  

Storbritannia har etter 50 år i EU tatt tilbake suvereniteten. EU-domstolen avgjør ikke lenger. Til forskjell fra EØS-avtalen er det ingen fortløpende innføring av nye EU-direktiv. Storbritannia er utmeldt av ACER og innfører ikke EUs fjerde jernbanepakke. Wizz Air flyr ikke på britiske innenlandsruter. 

Britene er ikke en del av det indre marked. Begge parter er likevel enige om at varehandel mellom EU og Storbritannia skal fortsette uten toll eller kvoter.

Den britiske regjeringen har vedtatt høyere mål for kutt i klimautslipp enn EU. Mål er bra, men kutt er bedre. Uansett kan det komme godt med i klimakrisa og kjempejobben for det grønne skiftet, at Storbritannias statsstøtteregler ikke må godkjennes i Brussel, selv om britene ikke står helt fritt. 

Med brexit får britene igjen kontroll over egne fiskeressurser og vil være part i årlige forhandlinger om størrelsen på og fordelingen av fiskekvoter. Britene har tollfri adgang for fisk, som er bedre enn vår ordning innen EØS, men helt knirkefritt går dette foreløpig ikke.  

Innen britisk fagbevegelse er det delte meninger om EU. Antall fagorganiserte er halvert, og mange mener det er bedre å være in enn out. Nedturen startet da den konservative statsminister Margaret Thatcher spesielt angrep streikeretten på 80-tallet. Forverringene har ingen senere statsminister rettet opp.  

I brexitavtalen er det nedfelt at verken faglige rettigheter eller krav til helse, miljø og sikkerhet kan være dårligere enn i dagens EU, og ILO-konvensjoner skal respekteres. Storbritannia har høynet den lovbestemte minstelønna som nå ligger over den tyske, og er på nivå med den franske. 

Men vår erfaring er tvert om: Markedsliberalismen i EU og de mange direktivene er ikke noe drahjelp for fagbevegelsen. Resultatet er sosial dumping og arbeidslivskriminalitet som bidrar til økte forskjeller og fattigdom i alle land. Nylig ga EU-kommisjonen Spania beskjed om at kutt i pensjoner er nødvendig for å få krisehjelp.  

Med brexit er ikke Storbritannia lenger en del av et felles arbeidsmarked. For å få arbeidstillatelse må man normalt oppfylle krav til fagutdanning, språk og andre ferdigheter. Dette poengberegnes. Finner du en arbeidsgiver og har nok poeng, spiller det ingen rolle hvor man kommer fra. Men ordningen verner ikke mot sosial dumping.  

Uansett er det styrkeforholdet i det britiske arbeidslivet og den politiske situasjonen som avgjør hvem avtalen blir bra for. 

Alt i alt «et solidt fundament for det fremtidige forhold mellom EU og Storbritannien» som det oppsummeres i et offentlig dansk notat. 

Brexit aktualiserer kravet om en offentlig utredning av en frihandelsavtale mellom Norge og EU. For å få dette til og samtidig stå imot NHO og partier som ikke vil, er det avgjørende å bygge et sterkere Nei til EU. Vi må bli flere, jo før, jo heller. Og helt til slutt. I disse koronatider må vi passe på å holde avstand uten å miste kontakten! 

Stort bilde i toppen: Roy Pedersen, leder i Nei til EU. (Foto: Eivind Formoe)