Avtalen mellom Storbritannia og EU kan oppsummeres slik:

• På en god del saksfelt flytter avtalen suverenitet fra EU til britiske instanser. Det skjer ved at britiske avgjørelser ikke lenger er underlagt EU-domstolen.  
• Det skal som før ikke være toll på handelen med varer mellom Storbritannia og EU. Kvoter på import og/eller eksport skal heller ikke brukes for å regulere handelen.
• Avtalen går ikke inn på hvordan handelen med tjenester skal foregå.
• Det skal som før være fri flyt av kapital mellom Storbritannia og EU.
• Det skal ikke lenger være fri flyt av arbeidsinnvandrere.
• Storbritannia har ingen plikt til å overta hver ny lovregel som EU vedtar.

Det er ikke opplagt hvilket samfunn som kan vokse fram på et dette grunnlaget. Men britene har i alle fall brøyta seg vekk fra EUs tungrodde markedsliberalisme. Frå nå av er det maktforhold inne i det britiske samfunnet som avgjør hvordan det går.

Foreløpig er debatten om avtalen ganske så forutsigbar. De som var pådrivere for utmelding av EU, finner nok argumenter i avtaleteksten for at det var riktig og viktig å stemme nei til medlemskap i EU. Mens de som mente at medlemskapet i EU både var tryggest og best, finner mange nok holdepunkter i avtalen om at slik er det. Siden forhandlerne la fram en avtale på 1246 tette tekstsider som skulle være spiselig både i London og i Brussel, kunne det knapt bli annerledes.

Et grunnleggende krav fra Storbritannia har vært at landet ikke må være underlagt EU-domstolen. I stedet opprettes det på ulike saksområder egne tvisteløsningsordninger ved uenighet mellom EU og Storbritannia.

Det opprettes for eksempel et såkalt «partnerskapsråd» i spissen for en mengde spesialiserte komiteer. Rådet og komiteene skal være likt bemanna av Storbritannia og EU. Dette rådet er særlig viktig for handelen med tjenester der det foreløpig bare fins en rammeavtale som må fylles ut med konkrete retningslinjer og regelverk. Partnerskapsrådet får rett til å fatte bindende vedtak.

Avtalen mellom Storbritannia og EU er nokså intetsigende om arbeidstaker-rettigheter og sier like lite om hvordan de skal håndheves. Det er for eksempel ingen bestemmelser som hindrer at britiske myndigheter kan satse på å svekke arbeidstaker-rettigheter. Dette har fyrt opp under frykten om at en kapitalvennlig britisk regjering kan legge opp til en kraftig avregulering av arbeidslivet for å gi britiske bedrifter en konkurransefordel i forhold til bedrifter i EU.

Nå er det mye forskning som tyder på at et avregulert arbeidsliv svekker den økonomiske veksten. Men det er ingen tvil om at store deler av den britiske høyresida mener at avregulering er bra for konkurranseevnen, De er konkrete nok til at de advarer mot EU-direktiv som gir arbeidstakere goder som kortere arbeidstid og samme lønn for innleide arbeidstakere som for fastansatte.  

I 1979 hadde britisk fagbevegelse 13 millioner medlemmer. I dag er tallet 6,4 millioner. Mange årsaker ligger bak denne nedgangen. Strukturendringer i næringslivet og økende arbeidsløshet har bidratt med sitt. Men viktigst er nok det markedsliberale herredømmet over britisk politikk og økonomi som Margaret Thatcher tvang igjennom etter at hun vant valget i 1979.

Mellom 1980 og 1993 fikk Thatcher-regjeringene med 2-3 års mellomrom gjennomført lovendringer som skritt for skritt bidro til å innskrenke handlefriheten til fagbevegelsen.

• I 1980 ble fagforeninger fratatt den juridiske retten til å opptre på vegne av de ansatte på en arbeidsplass. Retten til sympatistreik ble kraftig innskrenka,
• Fra 1982 var streiker bare lovlige hvis de retta seg mot den «umiddelbare arbeidsgiveren», ikke mot arbeidsgivere høyere opp i kontraktskjeden. Det ble forbudt å gå til sympatistreik for ansatte i utlandet sjøl om det dreide seg om ansatte i samme konsern.
• Det ble mulig for arbeidsgivere å kreve erstatning opp til en kvart million pund fra fagforeninger hvis de var påført «urimelige tap» i forbindelse med streiker.
• Fra 1984 var det bare tillatt å streike hvis det var vedtatt ved en avstemning blant alle ansatte.
• Fra 1988 måtte viktige avstemninger, blant annet om å streike, foretas med personlige brev fra de ansatte, ikke på møter.

Det siste tiåret har viktige fagforbund klart å bryte ut av den avmakten som Margareth Thatcher og Tony Blair på hver sin måte hadde påtvunget fagbevegelsen. Derfor er spennvidden mellom arbeid og kapital større i Storbritannia enn i noe annet europeisk land. Det er også spennvidden mellom høyresida og venstresida innad i partiet Labour der visjonene til Jeremy Corbyn er kjeppjaga av den nye partiledelsen.

For oss i Norge viser Brexit-avtalen at det fins både gode og ikke fullt så gode alternativer til den EØS-avtalen som på viktige samfunnsområder binder Norge til styring fra Brussel. Det er ikke uten grunn at de tre siste LO-kongressene har vedtatt at norske tariffavtaler og lover for arbeidslivet skal ha forrang framfor EU-regler. Hver gang har vedtaka vært enstemmige. Det er derfor heller ikke uten grunn at forbund etter forbund nå krever en offentlig utredning av alternativer til EØS-avtalen.

Kronikken har stått i Klassekampen lørdag 14. januar 2021