Det europeiske kuppet

Det inntraff et stykke norsk rettshistorie denne måneden. 1. mars så Høyesterett bort fra to tidligere avgjørelser i tingretten og lagmannsretten, og slo fast at organisasjonen Nei til EU har søksmålsrett i spørsmålet om norsk tilslutning til det europeiske energibyrået Acer og EUs tredje energimarkedspakke. Dermed vil norsk rettsvesen i nær framtid få anledning til å avgjøre om Regjeringen brøt Grunnloven, da den la opp til og fikk gjennomført Acer-vedtaket i Stortinget i mars 2018, uten å gå veien om ¾-flertall når det gjelder suverenitetsavståelse.  

Høyesteretts avgjørelse har gått som et sus gjennom det politiske miljøet og avisredaksjonene, fra Klassekampen via Dagsavisen og Nationen til Dagens Næringsliv. Arbeidet og ressursene som Nei til EU har lagt ned for å få denne saken fremmet, har ikke sjelden blitt møtt med oppgitthet og taushet. Nå har samtlige tilgjengelige dommere i Høyesterett, med 12 mot 5 stemmer i plenum, fulgt prosedyren til advokatene Kjell Brygfjeld og Bent Endresen nærmest til døra, og gitt organisasjonen rett i det som trolig er en av de viktigste prinsipielle kjennelsene i Høyesterett de siste tiårene. Fortsatt står selve Acer-saken igjen. Utfallet av den er helt åpent. For oss som over flere år har vært med å jobbe fram denne saken, ligger det likevel en reell forhåpning om at dette vil bidra til å endre politisk praksis knyttet til EØS-avtalen. Om døren lukkes for muligheten til å avstå makt og myndighet til EU-organer med alminnelig flertall i Stortinget, vil det ramme selve fundamentet for EØS-avtalen. Arbeidet for handelsavtalealternativet vil bli tilsvarende styrket. Det er dette Storbritannia har fått på plass – etter at europeiske og norske politikere, medier og universitetsfolk lenge, lenge nektet for at det var mulig å få til.  

Fascinerende nok har det samtidig med denne saken dukket opp et beslektet ordskifte om det legale og konstitusjonelle grunnlaget for viktige sider ved det europeiske unionsprosjektet. Foranledningen for det som må ses på som en vassekte historikerstrid var et langt essay av Perry Anderson over tre utgaver av magasinet London Review of Books i desember og januar. Anderson tilhører den tidlige ‘new left’-generasjonen som tok britisk politikk og akademia med storm tidlig på 1960-tallet, og framstår et halvt århundre og vel så det etterpå som den kanskje aller fremste og skarpeste essayisten som det internasjonale historikerlauget har å by på. Rekken av skrivestykker om politisk samtidshistorie land og regioner som Frankrike, Italia, EU, Brasil og Kina gir kunnskap og innsikt, og ikke minst økt forståelse av hvordan politisk makt utøves.  

I essayet sitt går Anderson til verks overfor den nederlandske historikerkollegaen Luuk van Middelaars fortolkning av de lange linjene i EUs historie. Som i det norske eksempelet over, så sto spørsmålet om overnasjonalitet versus nasjonal suverenitet også sentralt i den tidlige europeiske integrasjonsprosessen. Særlig Kommisjonen i Brussel arbeidet for en europeisk konstruksjon med mer makt til fellesskapsinstitusjonene, men møtte urokkelig motstand fra Frankrike og president Charles de Gaulle. Dette ble satt på spissen under ‘den tomme stols krise’ i 1965-66, da Frankrike ikke stilte på møtene i Ministerrådet. Dette første alvorlige tilbakeslaget for det europeiske samarbeidet ble løst ved at medlemsstatene og framfor alt Frankrike fikk en reell vetorett i politiske spørsmål av stor nasjonal betydnng. 

Det medlemsstatene ikke var klar over da de fant sitt Luxembourg-kompromiss i 1966, var at European Court of Justice (ECJ), på norsk kjent som EF- og seinere EU-domstolen, allerede hadde handlet på egenhånd i suverenitetsspørsmålet. 5. februar 1963 kom ECJ med en rettsavgjørelse som slo fast at nasjonal lovgivning i medlemsstatene måtte samsvare det europeiske fellesskapets reguleringer. På områder der reglene sto i motstrid til hverandre, uttalte ECJ at nasjonale domstoler hadde plikt til å gi fellesmarkedets regler forrang. Året etter gikk domstolen enda lengre og avgjorde at, ettersom fellesskapsretten sto over nasjonal lovgivning, så kunne private borgere stevne staten de holdt til i inn for ECJ.  

Det eneste problemet, og her synes van Middelaar og Anderson å være historiefaglig på linje, var dette: Det sto ingenting i Romatraktaten (1957) om opprettingen av det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) som ga dekning for domstolens beslutning. At fellesmarkedsreglene sto over nasjonal lovgivning var rett og slett ikke traktatfestet. Dette var en forrang som ECJ plasserte hos EEC-institusjonene, inkludert seg sjøl, uten at medlemsstatene hadde fattet noe politisk vedtak om dette. Luuk van Middelaar skriver at domstolen «regisserte et kupp 5. februar 1963 i navnet til en ny, autonom legal orden». Samtidig sørget ECJ for å hevde at den nyss innførte ordningen var like gammel som Romatraktaten, sjøl om ingen hadde vært klar over dette. På denne måten ble bruddet med det gamle systemet og medlemsstatenes domstolssuverenitet holdt skjult. 

De to historikerne er langt på vei enige om hva som skjedde den gang. Der de for alvor skiller lag er vurderingen av dette ut fra et demokrati- og suverenitetsperspektiv. Van Middelaar går langt i retning av å feire ECJs avgjørelse som et ‘mesterlig trekk’. Domstolen fortolket Romatraktatens ‘ånd’ snarere enn hva som sto i traktaten. Han skriver at det var åpenbart at domstolen bløffet, for hvem kan vel sikkert vite hva som er en traktats ånd?  

Perry Anderson er på sin side kritisk til ECJs handlemåte, og ikke minst til hvordan van Middelaar går fra å kartlegge til å forsvare og applaudere de politiske og juridiske overtrampene som har lagt grunnlaget for EEC, EF og til slutt EU som en «stadig tettere union». I essayet sitt viser Anderson også hvordan denne praksisen gjentok seg etter hvert som unionsprosjektet skred fram. Under toppmøtet i Milano i 1985 gikk det italienske vertskapet utenom gjeldende avstemningsregler om enstemmighet for å presse fram en revidering av EF-traktaten i forbindelse med Enhetsakten. Nærmere vår egen tid er det kjent hvordan EU-kommisjonen under håndteringen av bank- og gjeldskrisa 2008-12 gikk langt utover sitt mandat for å styre euro-landenes økonomi Kommisjonspresident Barroso kalte den rigide og hardhendte krisepolitikken overfor medlemsstatene for en «stille revolusjon» ovenfra, regissert av Kommisjonen og han sjøl. 

Perry Anderson er ikke nådig med sin nederlandske kollegas aksept for en historisk institusjonsbygging på siden av de spillereglene som er satt opp, og oppgjøret dem imellom i siste utgave av London Review of Books er av det lite forsonlige slaget. Nøkkelen til å forstå EUs institusjonelle utvikling og suksess, skriver Anderson, er nettopp van Middelaars tilbakevendende sverming for den overskridende politiske handlingen: Kuppet. Et kupp er en politisk handling som skjer brått, som regel i skjul, som kommer uventet på motstanderne og ofrene, og som stiller dem overfor et ‘fait accompli’ som ikke kan reverseres og omgjøres. Perry Anderson slår tørt fast at det ikke er et begrep som på noen måte kan assosieres med demokratisk politikk. Likevel spiller begrepet en sentral rolle i van Middelaars tankesett, og som vi nettopp har sett, i unionshistorien. 

Artikkelen har stått i Klassekampen Orientering, lørdag 20.03.21. 

Stort bilde i toppen: Høyesteretts Hus i Oslo. (Foto: Erlend Bjørtvedt, Creative Commons-lisens.)