Det finnes flere alternativer til EØS

Alternativ til EØS – luftslott eller virkelighet? Det er spørsmålet tidligere Nei til EU-leder Heming Olaussen stiller i denne kronikken.

I debatten om EØS er det tre påstander som gjentas av EØS-tilhengerne:

  • Det finnes ingen alternativer til EØS (utenom EU-medlemskap)
  • Vi «må» ha EØS for å få solgt varene våre
  • EU vil uansett ikke være interessert i å lage en ny avtale med oss

Med dette som basis prøver ja-sida i EØS-striden å legge lokk på hele debatten. Men virkeligheten trenger seg på, lokket er sprengt. Det er på tide med en saklig debatt om Norges forhold til og samarbeid med EU. Før den sporer av i håpløse såpeoperaer mellom Abid Raja og Sylvi Listhaug. De er ikke de viktige aktørene i denne debatten. Det er det vanlige mennesker, arbeidsfolk og fagbevegelsen som er. For det er de som merker konsekvensene av den uhemma importen av EU-politikk gjennom EØS. De fortjener fakta og en opplyst debatt. Ikke bare retorikk og myter.

Det er på tide med en saklig debatt om Norges forhold til og samarbeid med EU.

Det finnes minst fem alternativer til EØS.

1. EU-medlemskap er sjølsagt ett alternativ. Det ville gi oss en plass «ved bordet». Problemet er at plassen ville være nederst. Med ca. 1 prosent av innbyggerne i EU ville vi få tilsvarende innflytelse i antall delegater i EU-parlamentet og stemmevekting i Rådet. Dessuten ville vi få null prosent innflytelse over EUs innebygde markedsliberale prinsipper og den innebygde kapitalmakta. Hovedproblemet er likevel at dette er en ikke-løsning. Et overveldende flertall av folket vil ikke ha den, og folket bestemmer i dette spørsmålet. Derfor har til og med de mest ihuga EU-tilhengere lagt den vekk som uaktuell. Ingen tør å ta sjansen på det tredje nederlaget. Det ville være definitivt.

2. Kan EØS gjøres bedre? Dette er bl.a. spørsmålet om det mye omtalte «handlingsrommet», og er EØS-tilhengernes foretrukne alternativ, gitt dagens situasjon. Alternativet utfordrer ikke avtalen som sådan, men har til hensikt å ivareta våre nasjonale interesser bedre innenfor EØS. Den tydeligste måten å gjøre dette på, er å bruke den s.k. «vetoretten» i EØS mot samfunnsomformende EU-lovgivning som ikke er ønskelig sett fra «norsk» side, dvs. sett fra noen norske aktørers side. Jonas Gahr Støre var, som utenriksminister, sterkt i mot å bruke vetoretten, som faktisk var et hovedgrunnlag da Gro Harlem Brundtland la fram EØS for Stortinget i 1992. Under den rød-grønne regjeringa (2005-2013) tok SV og SP ut tre dissenser på EØS-saker: Tjenestedirektivet, datalagringsdirektivet og vikarbyrådirektivet. Det siste med LO i ryggen. Vetoretten er brukt en eneste gang: Mot EUs 3. postdirektiv. Etter et grasrotopprør på APs landsmøte i 2011. Dette vetoet ble imidlertid raskt reversert av Høyre og FrP da de gikk i regjering i 2013. Høyre – som også av og til snakker om handlingsrommet - har aldri noen gang(!) nedlagt veto mot et eneste EU-direktiv. Det kan synes logisk, om man som Audun Lysbakken mener at «EØS er en abonnementsordning på høyrepolitikk».

Det har man også oppdaget i Arbeiderpartiet, når man der for første gang har varslet at man vil bruke veto i en EØS-sak: Mot EUs jernbanepakke 4, altså tvangsmessig og irreversibel konkurranseutsetting av persontransport på tog. .

Vi har hatt EØS-avtalen siden 1.1.94. «Merittlisten» mht bruk av vetovåpenet – garantisten for det nasjonale demokratiet – er elendig. Og dermed lite troverdig. Handlingsrommet har så langt vært et tomrom fylt med snakk. Om det kan åpnes for mer substans og troverdighet, gjenstår å se. AP forsøker, om ikke annet, så for å blidgjøre LO.

3. Ut av EØS – hva da? Her er det flere alternativer – vi kan kalle dem 3a, 3b og 3c.

3.a Et multilateralt handelsregelverk

3.b En bilateral handels- og samarbeidsavtale

3.c En regional handelsavtale EFTA-EU

3.a Et multilateralt handelsregelverk

Norge er medlem av WTO – verdens handelsorganisasjon. De sentrale prinsippene i WTO er bindende forpliktelser, bestevilkårprinsippet (alle land gis samme vilkår) og prinsippet om nasjonal behandling (samme krav til andre lands produkter som egne).

Hvis Norge sier opp EØS-avtalen vil vi kunne gå tilbake til frihandelsavtalen fra 1973, som omhandler industrivarer, men vi vil ikke kunne møtes av høyere toll fra EUs side, enn de tollsatser EU har overfor andre land utenfor EU som EU ikke har handelsavtale med. (Bestelandsprinsippet). På de områder som ikke omfattes av  frihandelsavtalen, vil WTO-reglene og annet internasjonalt avtaleverk regulere de forhold som tidligere ble omfattet av EØS. 51 % av all internasjonal handel er tollfri (2011). For salg av rund fisk vil en uttreden av EØS ha minimal betydning, da det i praksis er nulltoll på de aller fleste fiskeslag allerede i dag, og norsk fisk er svært ettertraktet i Europa.  Det er imidlertid til dels høye tollsatser på bearbeida fiskeprodukter, og høyere jo mer de er bearbeida. Det er en av grunnene til at så mye norsk fisk bearbeides utenlands. Høyere toll ville gå utover tyske, franske og danske forbrukere, noe som neppe er i EUs eller landenes interesse. Når det gjelder tekniske handelshindringer er disse fastlagt i den s.k. TBT-avtalen under WTO, og er ikke avhengig av EØS. De fleste tekniske standarder fastlegges av internasjonale organisasjoner (CEN, CENELEC, ETSI) som Norge er medlem av på lik linje også med EU-land.  Fordelene ved å tre ut av EØS er åpenbare: Gjenvunnet nasjonal selvråderett, samarbeid med, ikke underkastelse under EU, bort med ESA og EFTA-domstolen – Høyesterett ville igjen være høyeste domstol i Norge, arbeidslivsområdet og flere andre sektorer ville ikke lenger være underlagt EUs regelverk.

3.b En bilateral handels- og samarbeidsavtale.

De samme fordelene som ved 3.a ville vi få gjennom et gjensidig og balansert to-sidig avtaleverk med EU. En slik avtale ville måtte være omfattende nok til å sikre norske handelsinteresser, men samtidig avgrensa slik at det ikke lenger blir noen automatikk i at EU-lovverk skal bli overtatt av Norge. Det vil være opp til norske myndigheter å definere avgrensninger og omfang av avtaleverket – i forhandlinger med EU. EU har de seinere år inngått en rekke slike avtaler med land rundt i verden, med Sør-Korea, Japan og Canada som de nyeste. Det foreligger en rapport fra Menon Economics (2013), som gjennom analyser av den s.k. «Koreu-avtalen» slår fast at norsk eksport ville bli vel ivaretatt av denne type avtale. Her er det på den annen side ikke noe ESA eller noen domstol som avgjør tvister. Dette er jamt over det foretrukne alternativet for EØS-skeptikerne i Norge (SV, SP, Nei til EU). Rapporten har et interessant poeng ved at Norge sjølsagt kan velge ensidig å tilpasse Norge til EU-regelverk vi mener er relevant og viktig for oss, uten å måtte binde oss juridisk til EUs lovverk. Handelsforhold blir på den måten «symmetrisk».

3.C En regional handelsavtale

Spørsmålet om en samla EFTA-EU-avtale har kommet opp igjen knyttet til britenes uttreden av EU. Ideen er imidlertid av eldre dato, og ikke avhengig av britene. Spesielt islendingene har hatt en del problemer med EØS i de seinere år, nå sist knyttet til ACER. Sveitserne, men sine mange bilaterale avtaler med EU, er under hardt press fra EU for å tilpasse seg et EØS-liknende regime, men har i flere runder avvist dette. Sveits og Norge er blant EUs aller viktigste og største handelspartnere. Sammen kunne en tenke seg at en EFTA-EU avtale ville kunne være ønskelig fra alle parter, gitt at Norge (og Island) vil ut av EØS. Styrkeforholdet på EFTA-siden ville være bedre enn om Norge skal forhandle aleine. På den annen side har ikke nødvendigvis Norge og Sveits felles interesser i alle spørsmål. Om britene kom med i EFTA ville sjølsagt styrkeforholdene endre seg radikalt. Det ville representere både en styrke og en utfordring for Norge, i alle fall for norsk venstreside.

Må vi ha EØS for å få solgt varene våre?

Jeg mener langt på vei å ha svart på dette spørsmålet i gjennomgangen av alternativ 3a, 3b og 3c. Norge hadde full markedsadgang for industrivarer før 1994, og det vil være i EUs og Norges felles interesse å opprettholde en slik avtale også for tjenesteområdet. EUs mange handelsavtaler med andre land viser et EU som skjønner å ivareta sine handelsinteresser, uten at de forutsetter et EØS-regime.

EU vil ikke være interessert i å lage en ny avtale med Norge?

Argumentet faller på sin egen urimelighet. EU er ikke en irrasjonell aktør som ikke kjenner sine egne (og sine innbyggeres) interesser. Som Jonas Gahr Støre så treffende sa det for noen år siden: «Så lenge tyske husholdninger lager maten på norsk gass, vil ingen tyske politikere gå bort fra å handle med Norge». Det samme kan sies om fisk, mineraler, metaller – og norsk kjøpekraft. Norge er interessante både som marked (EU har handelsoverskudd med Norge bortsett fra olje/gass) og som kjøpere. Dessuten som turister og studenter. Med mindre EU skulle være på en eller annen straffeeksersis mot et Norge som benytter seg av sin avtalefesta rett til å si opp EØS med et års varsel (og så vondt tror jeg ikke om EU), så har begge parter felles interesse i å opprettholde et vennskapelig og godt samarbeidsforhold.

Kronikken er også tidligere trykt i Klassekampen. 

reLATERT

Se alle arrangementer

Nei til EU og Ungdom mot EU på skolebesøk på Jessheim

23. jan. 2019

Onsdag tok Nei til EU, sammen med Ungdom mot EU, turen ut til Jessheim videregående skole for å snakke om EU og EØS med elevene på skolens splitter nye Europa-linje.

EU vil ha torsken vår uansett

22. jan. 2019

Det er merkelig at fisk, som i all hovedsak ikke er omfattet av EØS-avtalen, nå blir gjort til viktigste argument for å beholde avtalen.

NtEU Fakta: EØS og fiskerinæringa

21. jan. 2019

Fiskerinæringa omfattes bare delvis av EØS-avtalen, men det har likevel kommet en rekke EU-tilpasninger og EØS har svekket den nasjonale styringen av oppdrettsnæringen.

25 år med EØS og 25 år med nei til EU

18. jan. 2019

Ved inngangen av dette året for 25 år siden, trådte EØS-avtalen i kraft. Mot slutten av året vil vi kunne markere at det er 25 år siden folket sa nei i folkeavstemningen om EU-medlemskapet 28. november 1994.

Eksisterer det alternativer til dagens EØS avtale?

16. jan. 2019

I år er det 25 år siden Norge sa nei til EU medlemskap for andre gang. I stedet for medlemskap i EU kom EØS avtalen. En avtale som ble utarbeidet i 1992 og trådte i kraft fra 1 januar 1994, og var ment å være inngangsporten for Norge med mål om fullt medlemskap i EU. Dette til tross for folkets nei ved folkeavstemninger.

NHO-kamporganisasjon for EØS-avtalen

15. jan. 2019

NHO sine direktører rundt om i Norge har fått kalde føtter, fordi vi er stadig flere som ønsker at landet skal styres av oss sjøl og våre egne demokratiske institusjoner.

Nei til EU sender åpent brev til KrF

09. jan. 2019

– Nei til EU har sendt et åpent brev om Grunnloven og EØS til Kristelig Folkeparti som nå sitter i regjeringsforhandlinger, sier Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU.

Åpent brev til KrF-forhandlerne på Hadeland

09. jan. 2019

På vegne av Nei til EU tillater jeg meg å gi forhandlingsdelegasjonen noen god råd med på veien, siden grunnfjellet i KrF er solide EU-motstandere, skriver Kathrine Kleveland i dette åpne brevet.

Nytt Vett-hefte: Har EU lært av finanskrisa?

07. jan. 2019

EU har som mål å oppnå en «ekte» finansiell union innen 2025.

Forskjellene som øker

03. jan. 2019

EUs frislipp av konkurranse svekker fagbevegelsens forhandlingsmakt både i Norge og i EU.

Stans forskrifter om EUs energipakke

03. jan. 2019

Regjeringen har laget forskrifter som skal gjennomføre EUs tredje energimarkedspakke i Norge. Gjennomføringen bør stanses fordi energipakken ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen og Nei til EU har reist søksmål om brudd på Grunnloven.

Lav lønn som fortrinn

02. jan. 2019

Veipakka som øker konkurransen mellom lastebileiere, busselskap og sjåfører