I et forsøk på å klargjøre rettighetene til dem som jobber på digitale plattformer, ender EU opp med å endevende det skandinaviske arbeidstakerbegrepet.
28 millioner europeere har en app eller annen form for digital plattform som oppdragsgiver. De blir stadig flere.
Er de som jobber på denne måten oppdragstakere, eller er de ansatte? Svaret på spørsmålet har stor betydning for lønn og sosiale rettigheter.
Et kontraktsforhold mellom en digital arbeidsplattform og en person som utfører arbeid gjennom den digitale arbeidsplattformen, vil EU anse for å være et arbeidsforhold. Denne antakelsen (presumpsjonen) er et bærende element i forslaget til plattformdirektiv. Den svenske Riksdagen gir forslaget det glatte lag fordi det omgår og utfordrer partene i arbeidslivet og det skandinaviske arbeidstakerbegrepet.
Direktivforslaget gjelder arbeid som utføres elektronisk eller fysisk av enkeltpersoner, organisert gjennom en digital arbeidsplattform. Mens en «plattformarbeider» er en som utfører denne typen arbeid etter arbeidsavtale eller et arbeidsforhold definert i lov eller tariffavtale, kan «en som utfører plattformarbeid» like gjerne være en sjølstendig næringsdrivende.
Ifølge EU er ni av ti såkalte plattformarbeidere, dvs. folk som har en digital «oppdragsgiver», definert som sjølstendig næringsdrivende. EU-kommisjonen ser dette som et positivt bidrag til virksomhetsutvikling og digitalisering. På den andre sida tror EU at rundt fem og en halv million kan være «feilklassifiserte». Det betyr at de i realiteten er ansatte, men uten de lønns- og arbeidsvilkåra som følger av det.
Hvem er arbeidstaker?
Plattformdirektivet skal bl.a. avklare den faktiske statusen til dem som jobber og får oppdrag gjennom app-er for transporttjenester, matlevering osv. Det handler om utførte arbeidsoppgaver. Utleievirksomhet av typen Airbnb er derfor ikke omfatta.
Ifølge Den europeiske faglige samorganisasjonen ETUC, der LO er medlem, har tusenvis av plattformarbeidere i Frankrike og Nederland, individuelt og i grupper, gått rettens vei for å bli klassifisert som ansatte. Dette er dyre og ofte langdryge rettsprosesser.
En rekke saker som er vunnet og som fastslår at det foreligger et reelt arbeidstakerforhold, har likevel ikke resultert i noen endring i arbeidsvilkåra. Derfor mener ETUC, som i hovedsak er positive til direktivframlegget, at det er statene som må sørge for at ansettelsespresumpsjonen i direktivet blir etterlevd. Man kan ikke forvente at sårbare enkeltpersoner på egen hånd skal utfordre den digitale arbeidsplattformen og kreve å bli behandlet som ansatte.
Direktivforslaget pålegger medlemsstatene å sikre personer som utfører plattformarbeid effektiv beskyttelse mot urettmessig behandling og vern mot negative reaksjoner fra plattformselskapet.
EU-kommisjonen ønsker også mer innsyn og åpenhet rundt algoritmene som styrer de ulike plattformene. Personer som utfører plattformarbeid skal ha rett til å få en forklaring på algoritmestyrte beslutninger som påvirker arbeidsforholdet i vesentlig grad.
Fem kriterier, som siden er utvida til sju av det tsjekkiske EU-formannskapet, er ment å avklare om det foreligger et reelt ansettelsesforhold ved at selskapet har en kontrollerende rolle. Plattformselskaper som oppfyller tre av kriteriene må innfri nasjonale krav til arbeidstakerrettigheter – som sjukelønn, feriepenger og pensjonssparing – og plattformene vil ha bevisbyrden dersom de mener det ikke foreligger et ansettelsesforhold. Kompromissforslaget fra Tsjekkia gir imidlertid medlemsstatene anledning til å se bort fra presumpsjonen om et ansettelsesforhold dersom det er åpenbart at det vil bli tilbakevist.
Kriteriene omhandler bl.a. hvorvidt det foreligger bindende regler for hvordan arbeidet skal utføres, om selskapet overvåker eller kvalitetsikrer arbeidet, om selskapet reelt bestemmer avlønning og om plattformen innskrenker muligheten for den som utfører jobben til å styre arbeid og egen fritid.
EU-kommissær Nicolas Schmit er misfornøyd med de tsjekkiske endringene av Kommisjonens opprinnelige fem kriterier, noe han mener svekker antakelsen – presumpsjonen – om at det foreligger et ansettelsesforhold.
Unntaksmuligheter for de enkelte medlemslanda har han heller ikke sans for. «Vi kan ikke skape en presedens som sier ‘her har vi lovgivning fra EU, men dersom jeg har en annen type lovverk eller tariffavtale hjemme, så vil jeg se bort fra EU-retten», sier Schmit.
EU-kommisjonen og Schmit hevder at dens forslag handler om å forebygge at den digitale økonomien «utvikler seg etter lavest mulige sosiale standarder», skriver Euractiv.com.
Hvis det virkelig var slik, burde det være en enkel sak å være enig med Schmit. Men det er mer komplisert enn som så. Konsekvensen av direktivforslaget er snarere at det visker ut skillelinjene mellom sjølstendig næringsdrivende og ordinære ansettelsesforhold.
Omvendt bevisbyrde
En egen artikkel i direktivforslaget (art. 18) gir et visst oppsigelsesvern, i hvert fall tilsynelatende. På papiret har den digitale arbeidsplattformen bevisbyrden for at oppsigelsen (eller deaktivering av tilgangen til den digitale tjenesten) har skjedd på såkalt objektivt grunnlag. Den reelle bevisbyrden ligger like fullt på den enkelte plattformarbeideren, som må være «i stand til å fastslå de faktiske omstendigheter».
Medlemsstatene «får lov til» å fastsette et høyere beskyttelsesnivå for dem som utfører plattformarbeid enn det som sikres ifølge direktivet. Slik kan statene forhindre at direktivet brukes til å senke eksisterende standarder på de samme områder. Men dette gjelder bare for sjølstendig næringsdrivende, og bare så lenge gunstigere regler er forenlige med reglene for det indre marked.
Derfor lager EU også utkast til nye retningslinjer om hvordan EUs konkurranselovgivning skal praktiseres. «Formålet er å sikre at EUs konkurranselovgivning ikke skal stå i veien for at selvstendig næringsdrivende, uten ansatte, kan forhandle kollektivt og forbedre sine arbeidsforhold», skriver Stortingets EØS-nytt i sin omtale.
På dette viset vil man gjøre sjølstendig næringsdrivende til en gruppe av «arbeidstakere» som kan opptre kollektivt på sida av fagforeningene og eksisterende tariffavtaler.
Det er sjølsagt bra at de sjølstendige oppdragstakerne får bedre rettigheter. Problemet er at de fremdeles er sjølstendig næringsdrivende og ikke fullverdige ansatte som kan omfattes av tariffavtaler. Dette kan potensielt gjøre det enda vanskeligere å fagorganisere arbeiderne i en sektor som fra før er preget av fragmentering og løsarbeid.
Svensk frustrasjon
Som eneste medlemsland har Sverige fremmet formelle innsigelser i en grunngitt uttalelse til EU, fordi Riksdagen mener direktivforslaget strider mot nærhetsprinsippet.
I uttalelsen gjør den svenske Riksdagen det klart at den har sett seg lei på rekka av «bindende direktiver som ødelegger fungerende arbeidsmarkedsmodeller». En rekke initiativer fra EU-kommisjonen truer den svenske arbeidslivsmodellen der arbeidslivets parter håndterer spørsmål gjennom tariffavtaler, heter det videre i uttalelsen. Videre mener svenskene at forslaget kan få negative virkninger for skatte- og trygdesystemet og at det vil få langsiktige konsekvenser for hele den såkalte gig-økonomien.
«Direktivförslaget underminerar arbetsmarknadens parters autonomi och utgör ett hot mot den svenska arbetsmarknadsmodellen.» Sveriges Riksdag.
Særlig er de svenske folkevalgte negative til direktivforslagets artikkel 4 som miskjenner den svenske (og norske) definisjonen av en arbeidstaker. I artikkel 4 står: «Kontraktsforholdet mellom en digital arbeidsplattform … som kontrollerer utførelsen av arbeidet, og en person, som utfører plattformsarbeid via denne plattformen, antas juridisk å være et ansettelsesforhold».
Arbeidstakerbegrepet i norsk (og svensk) arbeidsmiljølovgivning er noe ganske annet. Arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd definerer en arbeidstaker som enhver som utfører arbeid i annens tjeneste. Uten en motpart, arbeidsgiveren, kan man ikke snakke om en arbeidstaker. En sjølstendig næringsdrivende kan ikke sies å utføre arbeid i en annens tjeneste sjøl om det foreligger en kontrakt.
Sverige overtok formannskapet i EU ved årsskiftet og vil dermed få ansvaret med å samle Ministerrådet om en felles holdning. Det vil bli krevende for svenskene. Rådet må dessuten bli enig med EU-parlamentet før det endelige direktivet vedtas.
Heller ikke det tsjekkiske kompromissforslaget fikk gjennomslag da EU-ministrene møttes tidlig i desember i fjor. Sju land stemte imot. Ettersom Tyskland og Romania var avholdende, er forslaget blokkert og lagt på is inntil videre.
Kommisjonen har merket direktivforslaget som EØS-relevant.
Forslaget og de juridiske konsekvensene av det er «til vurdering» i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Noen uker før jul la departementet fram en lovproposisjon som delvis kommer direktivforslaget i forkjøpet. Lovforslaget om Endringer i arbeidsmiljøloven mv. (arbeidstakerbegrepet og arbeidsgiveransvar i konsern) er i stor grad basert på Fougner-utvalgets innstilling, men tar også høyde for flere EU-direktiver på arbeidslivsområdet. Dagens definisjon av arbeidstaker som «en som utfører arbeid i en annens tjeneste» foreslås endret til «[M]med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid for og underordnet en annen».
Jan R. Steinholt er politisk rådgiver og utreder i Nei til EU.
Teksten ble sist oppdatert 9. januar 2023.
Stort bilde i toppen: Illustrasjon ved Mohamed Hassan på Pixabay. (Free Pixabay license)
