Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 27. februar 2021

En kur for alt

EUs nye helseunion kommer med alvorlige bivirkninger.

Misnøyen mot EUs kriserespons, som tregheten i vaksineutrullingen, rammer helt opp til presidentetasjen på toppen av kommisjonsbygget i Brussel. I et forsøk på å komme på offensiven, tyr kommisjonspresident Ursula von der Leyen til en kjent kur: en helseunion, slik EU allerede er en pengeunion, energiunion, bankunion og så videre. Både den nåværende koronakrisen og planene for helseunionen var på agendaen for EUs toppmøte torsdag og fredag denne uken.

EU har begrenset formell myndighet på helsepolitikken, men griper inn blant annet gjennom markedsregler og krav til statsbudsjettene. Helseunionen foreskriver mer samordning på EU-nivå, og gir EUs byråer en sterkere rolle i beredskap og innsats i krisesituasjoner, men uten å endre traktatene.

EU-kommisjonen foreslo nylig en beredskapsplan mot nye virusvarianter. Tidligere har kommisjonen lagt frem en melding om oppbyggingen av helseunionen. EUs legemiddelbyrå (EMA) og smittevernbyrået (ECDC) får videre fullmakter i hver sin forordning, og kommisjonen har foreslått en tredje forordning om alvorlige helsetrusler over landegrensene.

Formålet for helseunionen er å styrke helsesikkerheten og beredskapen i EU. Helsekriser skal kunne oppdages og håndteres bedre, og man skal være forberedt på dem. Selvsagt er dette et godt formål. Hvordan EU sviktet både i starten av koronautbruddet og nå med vaksineringen viser et behov for styrket innsats mot pandemier.

Samtidig er det flere grunner til at det er problematisk å gi EU mer makt over helsepolitikken. Når Europa har blitt så hardt rammet av pandemien, med stor smittespredning og høye dødstall, er ikke det uten sammenheng med svekkelsen av det offentlige helsevesenet som EU har bidratt til.

Den aktivistiske tankesmien Corporate Europe Observatory beskriver i rapporten «When the market becomes deadly» hvordan privatisering av helse og omsorg gjorde Europa sårbar for en pandemi. CEO, som er den vittige forkortelsen, er spesialister på hvordan pengesterke lobbyinteresser preger EUs politikk, og representerer et sjeldent systemkritisk blikk fra jungelen av tankesmier i Brussel.

Kutt i helsebudsjettene har ført til underbemanning og redusert antallet sengeplasser ved sykehusene. Fremveksten av private sykehus har gitt et fall i intensivsengeplasser, fordi de er mindre lønnsomme. CEO-rapporten peker videre på at private pleiehjem har holdt kostnadene nede med færre ansatte, som ofte er dårlig betalt, har manglende opplæring, lite eller ingen sykelønn, og står uten annet valg enn å ta strøjobber flere steder, og dermed bidrar til å spre viruset.

«EUs pålegg om å kutte offentlige utgifter har bidratt til privatisering av både omsorg for eldre og helsesektoren, med katastrofale effekter under COVID-19, særlig i pleiehjem», heter det i rapporten. CEO trekker frem EUs styring av medlemslandenes økonomi gjennom Det europeiske semesteret, der kommisjonen årlig kommer med anbefalinger til hvert av landene. I perioden 2011–2020 ga EU-kommisjonen 107 spesifikke anbefalinger om helse, som rådet godkjente nesten uten endringer, og 76 av anbefalingene foreskriver reformer for «kostnadseffektivitet» eller direkte kutt.

CEO skriver at private helseinteresser er aktive i Brussel, og arbeider for et indre marked for helsetjenester der behandling ved private sykehus dekkes helt på linje med offentlig behandling. Det europeiske forbundet for private sykehus (UEHP) er for eksempel representert i EU-kommisjonens ekspertgruppe for eHelse, som legger premisser for kommende EU-regler.

Pandemien har satt til side EUs krav til budsjettbalanse og gjeld i medlemslandene, men både kommisjonen og rådet er tydelig på at dette er midlertidig. Fordelingen av EUs koronafond vil være knyttet til Det europeiske semesteret. Hvis et land ønsker EU-finansiering, må det leve opp til spesifikke budsjettanbefalinger.

Kravet om maksimalt tre prosent av BNP i underskudd på statsbudsjettet er en ubrukelig handlingsregel for de aller fleste EU-land som skal få økonomien i gang igjen etter pandemien. Når EUs økonomiske styringsregler skrus på, vil kravene om kutt i offentlige utgifter også ramme helsevesenet.

Det nye milliardfondet EU4Health gir midler til både medlemsland og private organisasjoner for å takle internasjonale helsetrusler og gjøre medisiner tilgjengelig. EU4Health skal «styrke helsesystemene», og «forbedre tilgjengeligheten, effektiviteten og motstandskraften i helsesystemene». Dette lyder jo vel og bra, men viktigheten av et offentlig helsevesen anerkjennes ikke. CEO-rapporten viser at EU-kommisjonen setter likhetstegn mellom større effektivitet og mer privat tilbud.

EUs helseunion kommer til Norge gjennom EØS-avtalen, og spørsmålet om myndighetsoverføring melder seg. Legemiddelbyrået gir EU-godkjenning for medisiner, mens smittevernbyrået ikke har en tilsvarende beslutningsmyndighet per i dag. Norge har observatørstatus i begge byråstyrene. Styrkingen av byråene i de nye helseforordningene handler primært om koordinering og anbefalinger, men de reelle bindingene kan være mer inngripende enn formaljussen.

Et omstridt forslag fra kommisjonen er at EUs helse- og sikkerhetskomiteen (HSC) skal kunne vedta tiltak som umiddelbart iverksettes i medlemslandene. Komiteen består av representanter fra landenes helsedepartement eller direktorat, og Norge er observatør.

EU har for lengst fastsatt at helse er en økonomisk aktivitet og underlagt markedsreglene. Det såkalte pasientrettighetsdirektivet innførte langt på vei fritt sykehusvalg i EU/EØS, og ESA mener norske myndigheter stiller for strenge krav for å dekke behandling i utlandet. EØS-tilsynets kamp for fri flyt av pasienter er neppe et smitteverntiltak, enten det gjelder spredning av virus eller antibiotikaresistente bakterier.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 27. februar 2021

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 27. februar 2021

reLATERT

Se alle arrangementer

Unionen i venstre speil 

20. okt. 2021

Ennå mangler det viktigste for at venstresiden kan bli til en kraft i det europeiske unionsprosjektet  

Et ydmyket Frankrike gir EU-hæren ny ammunisjon

20. sep. 2021

EU må finne og styrke sin sjel, sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i sin årlige tale om unionens tilstand – State of the European Union. Det betyr å lade kanonene.

EUs demokratidilemma i Maghreb

13. sep. 2021

EUs rolle som demokratipromotør i Nord-Afrika er motstridende, da unionens støtte til autoritære regimer for å sikre stabilitet ved egne grenser før den arabiske våren egentlig ikke kan sies å ha blitt endret selv etter at de har uttalt at de må ‘lære av sine feil’.

Katastrofen i Afghanistan skal sette fart på EU-hæren

06. sep. 2021

«Utenriksminister» Josep Borrell vil bruke fadesen i Afghanistan til å få fart på Europahæren.

Når EU flytter makt

09. aug. 2021

I et historisk perspektiv framstår EU som en grunnleggende avdemokratisering av europeiske samfunn.

Energipolitisk kodespråk

05. juli 2021

Nettkoder bestemmer hvordan strømmen skal flyte, kraftbørser styres og strømpris bestemmes. EU-språket må avkodes.

Leviathan stiger fram

01. juni 2021

En skapning fra en for lengst glemt fortid begynner å røre på seg igjen.

En tapt sak (?) 

09. april 2021

I EU-kampen for 30 år siden var kampen mot narkotika og mot mer liberal narkotikapolitikk et relativt sentralt argument på nei-sida. Det er det kanskje ikke lenger. 

Det europeiske kuppet

26. mars 2021

En fersk britisk-nederlandsk historikerstrid kaster lys over skyggefulle sider ved EUs historie. 

Demokratisk underskudd

16. mars 2021

EU flytter makten vekk fra folk. Hver dag foreslår EU ti nye lover om alt mellom himmel og jord, uten at befolkningen deltar. De fleste lar være å stemme i valg til EU-parlamentet.

EUs trege vaksinestrategi

03. feb. 2021

EU har i praksis kjøpt en forsikring i stedet for vaksiner. Konsekvensen er at massevaksineringen forsinkes.

Haleheng-strategien

02. feb. 2021

- EUs tafatte håndtering av koronapandemien i den innledende fasen burde fått regjeringen til å tenke seg om to ganger før Norge klistret seg fast til EU for vaksineanskaffelser, skriver dr.med. Astor Reigstad.