En kur for alt

Misnøyen mot EUs kriserespons, som tregheten i vaksineutrullingen, rammer helt opp til presidentetasjen på toppen av kommisjonsbygget i Brussel. I et forsøk på å komme på offensiven, tyr kommisjonspresident Ursula von der Leyen til en kjent kur: en helseunion, slik EU allerede er en pengeunion, energiunion, bankunion og så videre. Både den nåværende koronakrisen og planene for helseunionen var på agendaen for EUs toppmøte torsdag og fredag denne uken.

EU har begrenset formell myndighet på helsepolitikken, men griper inn blant annet gjennom markedsregler og krav til statsbudsjettene. Helseunionen foreskriver mer samordning på EU-nivå, og gir EUs byråer en sterkere rolle i beredskap og innsats i krisesituasjoner, men uten å endre traktatene.

EU-kommisjonen foreslo nylig en beredskapsplan mot nye virusvarianter. Tidligere har kommisjonen lagt frem en melding om oppbyggingen av helseunionen. EUs legemiddelbyrå (EMA) og smittevernbyrået (ECDC) får videre fullmakter i hver sin forordning, og kommisjonen har foreslått en tredje forordning om alvorlige helsetrusler over landegrensene.

Formålet for helseunionen er å styrke helsesikkerheten og beredskapen i EU. Helsekriser skal kunne oppdages og håndteres bedre, og man skal være forberedt på dem. Selvsagt er dette et godt formål. Hvordan EU sviktet både i starten av koronautbruddet og nå med vaksineringen viser et behov for styrket innsats mot pandemier.

Samtidig er det flere grunner til at det er problematisk å gi EU mer makt over helsepolitikken. Når Europa har blitt så hardt rammet av pandemien, med stor smittespredning og høye dødstall, er ikke det uten sammenheng med svekkelsen av det offentlige helsevesenet som EU har bidratt til.

Den aktivistiske tankesmien Corporate Europe Observatory beskriver i rapporten «When the market becomes deadly» hvordan privatisering av helse og omsorg gjorde Europa sårbar for en pandemi. CEO, som er den vittige forkortelsen, er spesialister på hvordan pengesterke lobbyinteresser preger EUs politikk, og representerer et sjeldent systemkritisk blikk fra jungelen av tankesmier i Brussel.

Kutt i helsebudsjettene har ført til underbemanning og redusert antallet sengeplasser ved sykehusene. Fremveksten av private sykehus har gitt et fall i intensivsengeplasser, fordi de er mindre lønnsomme. CEO-rapporten peker videre på at private pleiehjem har holdt kostnadene nede med færre ansatte, som ofte er dårlig betalt, har manglende opplæring, lite eller ingen sykelønn, og står uten annet valg enn å ta strøjobber flere steder, og dermed bidrar til å spre viruset.

«EUs pålegg om å kutte offentlige utgifter har bidratt til privatisering av både omsorg for eldre og helsesektoren, med katastrofale effekter under COVID-19, særlig i pleiehjem», heter det i rapporten. CEO trekker frem EUs styring av medlemslandenes økonomi gjennom Det europeiske semesteret, der kommisjonen årlig kommer med anbefalinger til hvert av landene. I perioden 2011–2020 ga EU-kommisjonen 107 spesifikke anbefalinger om helse, som rådet godkjente nesten uten endringer, og 76 av anbefalingene foreskriver reformer for «kostnadseffektivitet» eller direkte kutt.

CEO skriver at private helseinteresser er aktive i Brussel, og arbeider for et indre marked for helsetjenester der behandling ved private sykehus dekkes helt på linje med offentlig behandling. Det europeiske forbundet for private sykehus (UEHP) er for eksempel representert i EU-kommisjonens ekspertgruppe for eHelse, som legger premisser for kommende EU-regler.

Pandemien har satt til side EUs krav til budsjettbalanse og gjeld i medlemslandene, men både kommisjonen og rådet er tydelig på at dette er midlertidig. Fordelingen av EUs koronafond vil være knyttet til Det europeiske semesteret. Hvis et land ønsker EU-finansiering, må det leve opp til spesifikke budsjettanbefalinger.

Kravet om maksimalt tre prosent av BNP i underskudd på statsbudsjettet er en ubrukelig handlingsregel for de aller fleste EU-land som skal få økonomien i gang igjen etter pandemien. Når EUs økonomiske styringsregler skrus på, vil kravene om kutt i offentlige utgifter også ramme helsevesenet.

Det nye milliardfondet EU4Health gir midler til både medlemsland og private organisasjoner for å takle internasjonale helsetrusler og gjøre medisiner tilgjengelig. EU4Health skal «styrke helsesystemene», og «forbedre tilgjengeligheten, effektiviteten og motstandskraften i helsesystemene». Dette lyder jo vel og bra, men viktigheten av et offentlig helsevesen anerkjennes ikke. CEO-rapporten viser at EU-kommisjonen setter likhetstegn mellom større effektivitet og mer privat tilbud.

EUs helseunion kommer til Norge gjennom EØS-avtalen, og spørsmålet om myndighetsoverføring melder seg. Legemiddelbyrået gir EU-godkjenning for medisiner, mens smittevernbyrået ikke har en tilsvarende beslutningsmyndighet per i dag. Norge har observatørstatus i begge byråstyrene. Styrkingen av byråene i de nye helseforordningene handler primært om koordinering og anbefalinger, men de reelle bindingene kan være mer inngripende enn formaljussen.

Et omstridt forslag fra kommisjonen er at EUs helse- og sikkerhetskomiteen (HSC) skal kunne vedta tiltak som umiddelbart iverksettes i medlemslandene. Komiteen består av representanter fra landenes helsedepartement eller direktorat, og Norge er observatør.

EU har for lengst fastsatt at helse er en økonomisk aktivitet og underlagt markedsreglene. Det såkalte pasientrettighetsdirektivet innførte langt på vei fritt sykehusvalg i EU/EØS, og ESA mener norske myndigheter stiller for strenge krav for å dekke behandling i utlandet. EØS-tilsynets kamp for fri flyt av pasienter er neppe et smitteverntiltak, enten det gjelder spredning av virus eller antibiotikaresistente bakterier.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 27. februar 2021

• Rapporten «When the market becomes deadly» kan fritt lastes ned på nettsiden til Corporate Europe Observatory

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 27. februar 2021