EU beveger seg mot å bli en stadig tettere politisk union som gjennom EØS-avtalen allerede griper inn i norsk suverenitet og folkestyre på flere områder. Foruten pengepolitikken, utenriks og forsvar, landbruk og fiskeri, gjelder dette også områder som energi, arbeidsmarked, helse og transport. EUs lover har forrang over nasjonale lover. 

EUs energi- og klimapolitikk fører til tiltak som skaper økte utslipp eller miljøbelastninger i Europa og andre steder i verden. Ofte vil dette skje på bekostning av økonomisk og bærekraftig utvikling for lokalsamfunnene. Klima- og miljøproblemene er globale. 

EU ensretter utenrikspolitikken og har felles posisjoner når resolusjoner skal vedtas i FNs generalforsamling. I motsetning til EU-land kan Norge benytte vår handlefrihet i FN blant annet i spørsmål om naturmangfold og patentering, vern av regnskog og fredsarbeid. Norge har vært viktig og aktiv i det internasjonale samarbeidet ved å fremme kompromissforslag. Et selvstendig Norge, gjerne sammen med andre små land, er nødvendig i det internasjonale samarbeidet. 

EUs handelspolitikk overfor fattige land er preget av at EU tar del i et ressurskappløp ut fra europeiske storselskapers økonomiske interesser. Land i sør gis ikke mulighet til demokratisk forankret utvikling med sikte på å bygge egen industri og institusjoner. 

Økt matvareberedskap og matsuverenitet slik at det kan produseres mest mulig mat basert på ressursgrunnlaget, er et viktig mål både lokalt og på verdensbasis. Det er snakk om å ha rett og plikt til å produsere mat for egen befolkning for alle land. Dette blir understreket av FNs bekymring for framtidig forsyning av mat i verdenssamfunnet. 

Å stå utenfor EU er en forutsetning for at Norge fortsatt kan føre en selvstendig, solidarisk handelspolitikk og tale med en uavhengig stemme i internasjonale fora.