En sosial pilar i EU?

Ambisjonene var upåklagelige da allmennheten fikk høre om dem i den svenske industrihovedstaden: «Den europeiske pilaren med sosiale rettigheter er utformet for å gjøre en positiv forskjell i hverdagen til alle europeere. I Kommisjonen bruker vi alle verktøyene vi har til rådighet for å gjøre prinsippene i pilaren til virkelighet», uttalte Marianne Thyssen, EU-kommisjonær for sysselsetting og sosiale spørsmål.

Hva består EUs sosiale pilar av? Den er et forholdsvis kort dokument på 24 sider, med en innledning, tre kapitler og i alt 20 artikkelpunkter der unionsborgernes prinsipielle rettigheter slås fast. Rettighetene omhandler i hovedsak tre områder: Muligheter og tilgang til arbeidsmarkedet, arbeidsforhold og arbeidsvilkår, samt sosial trygghet og inkludering.

En fin side ved tekstutformingen av den sosiale pilaren er at den følger opp en viktig tradisjon i europeisk rettighetstankegang. Den har et universelt preg, det vil si at rettighetene er ment for alle borgerne i medlemsstatene og i EU. Her ligger samtidig en første kime til usikkerhet. Ettersom rettighetsartiklene er allment utformet, gir de få holdepunkter for å stille spørsmål eller reise krav til myndighetene om at rettighetene overholdes.

Artikkel 12 om sosiale trygdeordninger er et eksempel på dette. Der heter det: «Uavhengig av form for eller varighet av deres ansettelsesforhold, har arbeidere, og de som arbeider for seg selv under sammenliknbare betingelser, rett til adekvat sosial beskyttelse (trygd)».

Innholdet i den sosiale pilarens artikkel 6 om lønninger og lønnsfastsettelse er hakket mer håndfast. Her slås det fast at arbeiderne har rett til rettferdige lønninger og anstendig levestandard. Minstelønn skal ta utgangspunkt i økonomiske og sosiale forhold der borgeren holder til, og sikre at arbeideren og hennes familie klarer seg. Samtidig skal motivasjonen for å søke seg til arbeidsmarkedet opprettholdes. Arbeid der lønningene er så lave at det skapes fattigdom skal forhindres. Så slås det fast at lønninger skal fastsettes på en åpen og forutsigbar måte, og at selvstendigheten til partene i arbeidslivet skal respekteres.

Nyheten om at EU skulle få en sosial pilar virvlet opp en viss entusiasme. Den europeiske fagbevegelsens hovedorgan ETUC sendte ut pressemelding med barnebursdagshilsenen «Happy birthday Social pillar!» på ettårsdagen i fjor høst. Like fullt må det sies at det er temmelig usikkert hvilke endringer pilaren vil føre med seg i arbeidslivs- og sosialpolitikken i EU.

I de fagjuridiske miljøene som følger EU-retten tett virker holdningen avventende. Der har en vært opptatt av at dokumentet om den sosiale pilaren ikke er tilstrekkelig forankret i traktatverket og beslutningsgrunnlaget i unionen. Den gjengse juridiske oppfatningen synes å være at betydningen av pilaren vil bli liten eller null, så lenge ikke rettighetsartiklene følges opp av en serie håndfaste forslag fra Kommisjonens side.

Mer overraskende er det nok at den sosiale pilaren også møtes med skepsis fra den europeiske fagbevegelsens forskningsinstitutt i Brussel, European Trade Union Institute (ETUI). Forskningssjefen ved ETUI hilser en tydeligere sosial profil i EU-politikken velkommen, men minner om at det har kommet sørgelig lite ut av tidligere forsøk på arbeidslivs- og sosialpolitisk framstøt i unionen.

Akkurat her trykkes det på en vond nerve i historien om EU. Etter at Frankrike midt i 1960-årene ga opp å få de øvrige fem, opprinnelige medlemsstatene med på en felles sosialpolitikk, har det i hovedsak vært fagbevegelsen i ETUC og Kommisjonen som har tatt initiativene på dette området. Ved tre spesifikke anledninger, i 1973-74, 1985-91 og omkring 2000, har det vært tatt ambisiøse initiativ til et ‘mer sosialt EU’. Utfallet har alle gangene gitt nærmest ubetydelige resultater, og lagt grunnlaget for passivisering og langvarig desillusjon dypt ned i fagbevegelsen og langt ut venstresiden.

Venstresiden og den fagorganiserte arbeiderklassen hadde langt mer samfunnsmakt i EU og Europa de siste tre tiårene på 1900-tallet enn tilfellet er i dag. Fra en maktpolitisk synsvinkel er det ikke videre sannsynlig at den sosiale pilaren skal være grunnlaget for progressive reformer i EU. Likevel skal ikke enkelte steg i riktig retning i arbeidslivs- og sosialpolitikken utelukkes. Utmeislingen av rettighetsartiklene i pilaren kan åpne for diskusjonen om behovet for å styrke levekår og arbeidsforhold i medlemsstatene. Det er også grunn til å se pilaren i sammenheng med den dype økonomiske krisa i EU og euro-sonen etter 2008. Protestbevegelsene og den politiske reaksjonen mot de etablerte partiene og EU-institusjonene har vært en vekker og åpnet for en viss sosialpolitisk justering, i det minste verbalt.

For Kommisjonen og EU-institusjonene kan det sosiale feltet også være et middel til mer makt og ytterligere integrasjon. Kommisjonen trekker blant fram nye forslag om den europeiske arbeidsmyndigheten (ELA), innsyn og forutsigbarhet i arbeidsforholdet, koordinering av sosiale trygdeordninger mellom statene samt et EU-budsjett som investerer i folk som klare tegn på en ny og offensiv kurs. Klarer EU å skape inntrykk av dynamikk på et politikkområde som er populært i opinionen, kan det øke sjansene for å få gjennom en mer kontroversiell dagsorden på andre områder: mer føderalisme, tettere kontroll med medlemsstatenes politikk, bruk av teknokratiske kriterier framfor demokratiske parlamentsbeslutninger som grunnlag for veivalgene i den økonomiske politikken..

Etter flere tiår med nyliberal økonomisk politikk, lavlønnskonkurranse på det indre markedet, og en særlig dyp euro-krisekonjunktur, har EU som framvoksende føderalstat fortsatt til gode å vise at den er opptatt av den europeiske befolkningens nære materielle interesser. Uavhengig av høytsvevende rettighetsartikler i den sosiale pilaren - når skal EU komme opp med en annen politikk som kan gi folk tiltro til at unionen er der for deres ve og vel?

Teksten har tidligere vært publisert i Klassekampen