En stille revolusjon?

Det går et grunnleggende politisk skille i samfunnet vårt om hva som er et offentlig ansvar og hva som overlates til private interesser på markedene i samfunnet. Partiene til høyre i norsk politikk er opptatt av at private firma skal ta seg av flere samfunnsoppgaver enn partier lengre til venstre. Dette skillet er ganske stabilt, sjøl om det kan variere en god del hvilke partier som på de ulike samfunnsområdene stiller seg til høyre og hvilke til venstre.

EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA blanda seg plutselig svært så aktivt inn i denne norske samfunnskampen. Dette mektige overvåkingsorganet åpna høsten 2015 sak mot Norge og krevde endringer av norsk forvaltning som kunne føre langt av sted i retning høyre.

ESA reagerte på at stat, fylkeskommuner, kommuner og offentlige etater er fritatt for skatt. Kommuner og offentlige etater kan heller ikke slås konkurs. Dermed kan de få billigere lån i banker og bedre vilkår hos leverandører enn private selskap.

ESA satte som sitt hovedkrav at hvis det offentlige tilbyr varer eller tjenester på et marked der det også fins private tilbydere, må den kommersielle delen av virksomheten skilles ut og skattlegges på lik linje med de private konkurrentene.

ESA satte som sitt hovedkrav at hvis det offentlige tilbyr varer eller tjenester på et marked der det også fins private tilbydere, må den kommersielle delen av virksomheten skilles ut og skattlegges på lik linje med de private konkurrentene.

I første omgang trakk ESA fram offentlige kantiner, storkjøkken, avfallsselskap og svømmehaller. Men ESA ga klart signal om at også andre offentlige virksomheter måtte finne seg i tilsvarende ordninger.

Den blå-blå regjeringen kasta seg ivrig over de mulighetene som ESA åpna for. Den satte i juni 2016 ned ei arbeidsgruppe som skulle «vurdere konkurranseforholdene mellom offentlig og privat virksomhet». Som begrunnelse fastslo regjeringen: «Disse aktørene konkurrerer stadig oftere i samme marked, og regjeringen er opptatt av at konkurransevilkårene skal være like.»

Det er ikke opplagt hva det skal bety at «konkurransevilkårene skal være like» for offentlig og privat virksomhet. Det ble klarere da det uttrykkelig ble slått fast i mandatet at arbeidsgruppa «skal foreslå tiltak som kan styrke konkurransen».

Enda klarere ble det når det i pressemeldinga fra juni 2016 presiseres: «Når det offentlige tilbyr tjenester i konkurranse med private aktører, kan de ha enkelte fordeler. Det kan for eksempel være gunstige skatteregler, garantier, finansieringsmuligheter eller kryssubsidiering. Fordelene kan gi en konkurransevridning, noe som kan presse private aktører ut av markedet.»

Dermed var budskapet klart: Å styrke konkurransen er å fremme konkurransevilkår som svekker det offentlige innslaget.

Det er da også slik utspillet fra regjeringen er oppfatta i den strømmen av uttalelser og utredninger som er kommet fra ulike deler av næringslivet.

Selskapet BDO som omtaler seg som «ledende innen revisjon, regnskap, rådgivning og advokattjenester i Norge» har sendt ut «10 anbefalinger til bedre konkurranse mellom offentlig og privat sektor». Alle anbefalingene vil på ulike vis styrke konkurransen ved å svekke offentlige aktører.

Her er to av de ti krava:

• Endre skattereglene slik at all kommersiell/økonomisk aktivitet i offentlige virksomheter på generelt grunnlag blir skattepliktig på lik linje med private virksomheter.
• Begrense retten for det offentlige til å drive utvidet egenregi.

Hovedkravet fra BDO er at «offentlig eiet virksomhet som skal levere tilbud i et privat marked, må gjøre dette gjennom en selvstendig økonomisk og juridisk enhet i form av et aksjeselskap eller liknende».

Dette kan være et nyttig krav i en del sammenhenger. Men skulle det gjennomføres generelt, gir det oss et langt mer privatisert samfunn enn det vi har i dag.

NHO, Arbeidsgiverforbundet Virke og NHO-landsforeningen Abelia er blant de mange organisasjonene innen næringslivet som har gått ut med tilsvarende synspunkter.

Det er likevel mulig at seieren over det offentlige Norge feires for tidlig.

Fra et møte i Bedriftenes Møteplass er tidligere ESA-direktør Per Andreas Bjørgan referert med at «det pågår en stille revolusjon i statsstøtteretten». EU utvider f.eks. en ordning med såkalte «gruppeunntak» som en forhåndsgodkjennelse av statsstøtte. Den gjelder alt i dag kultur og idrettsanlegg. Havner og flyplasser kan komme i neste omgang. «Hensikten er å hindre at EU-systemet nedlesses av småsaker», sa Bjørgan på møtet. (www.ksbedrift.no. 7.3.2017)

På det samme møtet sa lederen for regjeringens arbeidsgruppe, jussprofessor Erling Hjelmeng, at generaladvokaten ved EU-domstolen har gitt utrykk for at den kommersielle delen ikke bør skilles ut hvis den er under ti prosent av den samlede aktiviteten til den offentlige virksomheten.

Det er dessuten mange forskjeller mellom offentlige og private virksomheten som ESA ikke har lagt vekt på. Det offentlige har f.eks. ofte bedre pensjonsordninger enn private selskap. Det må telle når vilkåra for offentlig og privat virksomhet skal sammenliknes.

Når EU viser tegn til å slakke på krava sine, kan det ha sammenheng med den grunnleggende kritikken som CEMR, interesseorganisasjonen for de mange tusen kommuner og regioner rundt om i EU- og EØS-området, har ført fram år etter år mot det anbudsregimet som EU har pålagt lokale myndigheter.

Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Ifølge CEMR er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige.

Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Ifølge CEMR er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Regelverket utløser f.eks. stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger.

Det viktigste kravet til CEMR er at det må være opp til kommunene og regionene hva som skal legges ut på anbud – og hva kommuner og regioner kan utføre med egne ansatte uansett organisasjonsform. Tjenester av lokal karakter må ikke utløse slike anbud.

Om noen dager leverer kanskje arbeidsgruppa til regjeringen en delt innstilling – og på Stortinget må Arbeiderpartiet ha noe å slåss for. Kanskje også KrF?

Kommentaren er tidligere trykt i Klassekampen.