Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slår fast at rettigheter etter EØS-avtalen ikke skal ha automatisk forrang. Da må kravet være at den norske EØS-loven tilpasses deretter.
Ifølge Fri Fagbevegelse har LO vunnet fram med et viktig prinsipp i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Den gjaldt den omstridde Holshipdommen. Havnearbeiderne gikk til blokade fordi de både i tariffavtale og gjennom ILO-konvensjon 137 hadde enerett på lossing, i norske havner. De kunne ikke godta at det danske firmaet Holship losset med eget mannskap i Drammen. Norsk høyesterett bøyde seg for EU og ESA og sa at EUs frie etableringsrett måtte gå foran ILO-konvensjon 137 og norsk tariffavtale. Dommen bygde på EØS-loven som slår fast at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen «skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold». Norge hadde valgt å innføre ILO-konvensjon 137 gjennom tariffavtale, men etter dommen måtte bestemmelsen tas ut.
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fant ikke at høyesterettsdommen krenket menneskerettskonvensjonen, men fattet en prinsipiell avgjørelse. EMDs utgangspunkt var at en streik alltid vil være i strid med økonomiske interesser. Skulle markedskreftene alltid ha forrang slik Høyesterett og ESA la til grunn betydde det at streikeretten var opphevet. EMD slo fast at markedsfrihetene ikke hadde automatisk forrang. EMD har likevel ingen myndighet til å håndheve ILO-konvensjoner.
Norge som stat har skrevet under konvensjonen og er bundet av dommen. Men EU har ikke skrevet under. Forsøket på å tilslutte EU til konvensjonen ble stanset av EU-domstolen nettopp fordi ingen domstol skulle kunne stå over EU-domstolen. Det er likevel en forhandlingsprosess mellom EU og Europarådet om eventuell tilslutning.
Et like stort problem for Norge er at verken ESA eller EFTA-domstolen er bundet av EMK. Det ble bekreftet da busselskapet Konkurrenten ville reise sak etter å ha tapt i EFTA-domstolen. Saken ble avvist fordi det i EMD bare kan reises sak mot stater.
Menneskerettighetene er EFTA-domstolen og ESA uvedkommende fordi disse ikke inngår i EØS-avtalen. Mange av rettighetene i Menneskerettskonvensjonen er imidlertid omtalt i EUs eget charter. Men i EU er de underordnet markedsfriheten. Så hva gjør norske domstoler og norsk høyesterett neste gang konflikten oppstår? Og hvordan sikrer norske politikere ILO-konvensjonenes forrang? LO-kongressen vedtok i 2017: LO vil kreve at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven. Det må også gjelde ILO 137, sjøl om den ikke er en kjernekonvensjon. Samme LO-kongress vedtok enstemmig at: «ILO konvensjoner, norske tariffavtaler, norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter»
Det er enda bedre grunn til å følge opp dette etter dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen.
En naturlig oppfølging er at LO krever at ei ny regjering tar skritt for å omformulere den norske EØS-loven. Det vil si at det blir lagt inn et forbehold i dagens lovtekst mot at nasjonalt regelverk skal tolkes i rigid samsvar med EØS-avtalen. I det islandske motstykket til den norske EØS-loven heter det at slik tilpasning av lovverket skal skje i den grad det er rimelig og hensiktsmessig. Med en slik lovtekst kunne Holship-dommen ha fått et annet utfall.
Stort bilde i toppen: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, foto fra domstolens årsrapport 2015.
