Etter over 25 år med EØS-avtalen må vi konkludere med at det beste alternativet til denne såkalte handelsavtalen er å si den opp og ta lovgivningsmyndigheten tilbake.
Nå i ettertid kan vi summere opp erfaringene med dette nasjonale kompromiss og kan konkludere at verken velferdssamfunn, samfunnsmodell eller bruk av reservasjonsretten har styrket seg nevneverdig, tvert om. Hvorvidt EØS som handelsavtale har tjent oss bedre enn den frihandelsavtalen vi forlot kan det være problematisk å føre bevis for. Fastlandseksporten vår til EU-land økte fra 1972 til 1994. Med EØS-avtalen har den gått tilbake.
Det vi derimot har importert er EUs lovgiving. Stortinget har godtatt at EUs lover har forrang over norsk lov dersom de er i motstrid til hverandre. Vi har akseptert markedsliberalismens fire friheter og akseptert den femte, fri flyt av energi ved å slutte oss til EUs energiunion. Med på kjøpet får vi EU-byråene med direkte myndighet til å ilegge bøter dersom regelverket brytes. Dette strider mot selve topilarsystemet mellom EU og EFTA. Nei til EU har tatt ACER-tilslutningen til Høyesterett fordi vi mener dette er en suverenitetsavståelse som grunnloven ikke gir adgang til.
EØS-avtalen er dynamisk, dvs. den blir forandret/tilpasset til stadighet. Særlig artikkel 19 om landbruksvarer er utsatt, og Norge må hele tiden godta stadig nye utvidede grenser for import fra EU. Siden EØS-avtalen ble underskrevet, har Norges eksport til EU vært minkende, samtidig som importen stadig øker. Dette er ikke akseptabelt!
Gjennom EØS-avtalen er vi med på å støtte målet om en stadig tettere union ved å underlegge oss EU-retten. Det snakkes stadig om å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen. Den muligheten har man fra norsk side ikke ønsket å bruke. Reservasjonsretten ble fremforhandlet for å brukes, sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i 1992. Siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 har denne retten kun blitt benyttet én gang. Det var da den rødgrønne regjeringen besluttet at EUs tredje postdirektiv ikke skulle implementeres i Norge. Denne beslutningen ble senere reversert av et borgerlig flertall på Stortinget. Lojaliteten til EU/EØS er grenseløs. Folkeviljen som er uttrykt i to folkeavstemminger er satt til side. Nei til EU mener at vi må ta tilbake råderetten over egen lovgiving, velferd og arbeidsliv. EØS-avtalens angrep på Norges lovgivingssuverenitet er høyaktualisert gjennom EUs meldepliktsdirektiv som setter folkevalgte under administrasjon (forhånsgodkjenning av vedtak). EU-byråene som opprettes i EFTA-landene får selvstendig juridisk og strafferettslig kompetanse og overvåkning av norsk forvaltning.
Å si opp EØS-avtalen er enkelt, det er fastlagte prosedyrer for det. Avtalen sies opp med 12 måneders varsel og det kreves ingen begrunnelse. Vi faller tilbake på den frihandelsavtalen vi hadde før EØS ble vedtatt. Så kommer ryddingen i alle EU-lovene som har blitt norsk lov, de forsvinner jo ikke automatisk fordi vi sier opp avtalen. Strømmen av direktiver og forordninger vil selvsagt opphøre. Dette må velgerne legge seg på minnet til kommende valg.
Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2020.
