EØS og veterinær grensekontroll

Da EØS-avtalen ble vedtatt i 1992 og innført i 1994 var det to store og viktige unntak. Norge ble del av det indre marked for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, men ble IKKE med i tollunionen eller den felles, veterinære grensekontrollen. Mat, dyr og «andre mulig smitteførende gjenstander» måtte fortsatt innom en grensekontroll ved passering ut av eller inn i Norge mot grensa til EU. For levende dyr innebar dette oftest karantenering.

Veterinæravtalen

Norge etablerte 20 stasjoner for grensekontroll (nå redusert til 14), de fleste langs kysten med tanke på landing av fisk inn i EØS-området, som forutsetning for Veterinæravtalen som ble vedtatt av Stortinget seinhøstes 1998. Dette skjedde etter en omfattende politisk kamp der Senterpartiets fire kvinnelige statsråder tok dissens i Bondevik-regjeringa (KrF, V og SP).

Veterinæravtalen innebar at mat, dyr og andre mulig smitteførende gjenstander IKKE trengte å passere grensekontrollstasjoner med framvising av dokumenter etc når varen ble frakta inn i Norge fra EØS-området. Årsaken til dette er at Norge hadde overtatt og gjennomført alt regelverk som angår mat og dyr, og hadde etablert samme kontrollsystem som i EU-stater. Dette er et papir- og tillitsbasert system.

Men varene må fortsatt TOLLKLARERES siden vi ikke er med i EUs tollunion.

«Innførselsplakaten»

All handel med dyr og mat mellom land innebærer at man kan bringe med seg smittestoff som kan gi store utbrudd og enorme økonomiske tap. For å forebygge dette har statene i århundrer lagt begrensinger på slik handel. For Norges del har det de siste tiårene vært den såkalte INNFØRSELSPLAKATEN (Forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander) som har definert forbudet. Her finner man i dag:

«§ 2: Virkeområde

Denne forskriften gjelder forbud mot innførsel av levende og døde pattedyr, fugler, produkter av disse og andre varer som kan føre med seg smittsomme dyresykdommer.

Forskriften gjelder IKKE forbud mot innførsel av dyr og produkter som reguleres i særforskrifter om innførsel og utførsel.»

Første ledd er den opprinnelige Innførselsplakatens viktige punkt. Seinere, etter 1998, ble unntaket i andre ledd lagt til. Det første leddet har vært direkte årsak til at vi i Norge har unngått enorme tap på grunn av dyresjukdommer, blant annet ble den brukt i 1983 for å hindre import av kjøttbeinmjøl fra Storbritannia som jo noen år etter ble erkjent som årsaken til kugalskap, BSE. Vi fikk som ett av få land IKKE kugalskap i Norge.

Men siden EU har etablert særforskrifter for de aller fleste dyr og varegrupper, OPPHEVER det andre leddet betydningen av denne forskriften. Den blir nå sjelden eller aldri brukt – bortsett fra i høst gjennom et tillegg med særkrav til produksjon av høy og halm som måtte importeres etter den ekstreme tørkesommeren med elendig avling her i landet.

Hva er «import» og hva er «samhandel»?

Før veterinæravtalen betød uttrykkene innførsel/utførsel (eller import/eksport) bare én ting – en vares passering inn i eller ut av Norge. Nå brukes et annet ord om det som gjelder grensepasserende transport av varer innen EØS-området, nemlig «samhandel» eller rett og slett «omsetning». Bare når varen kommer fra et annet land, en tredjestat, brukes ordet «import». De ulike betegnelsene er viktige å bruke fordi de reguleres av ulike regelverk. Dette er et resultat av at Norge fullt og helt er medlem i det indre marked.

Samhandel

Varer som føres ut av eller inn i Norge til/fra EØS-land trenger ikke dokumenter fra norske myndigheter. Det de har med seg er ulike fraktpapirer som selger og kjøper trenger – og som Tollvesenet baserer seg på ved fortolling av varene.

Sjøl om Norge er med i EØS og det indre marked er vi ikke med i Tollunionen, og Norge har nulltoll på alle varer fra ALLE land bortsett fra landbruksprodukter og tekstiler. Tollsatsene reguleres av WTO-avtalen, men noen er også et forhandlingstema mellom EU og Norge gjennom artikkel 19 i EØS-avtalen og ulike frihandelsavtaler gjennom EFTA.

Import og grensekontroll

Alle levende dyr, animalske varer og noen vegetabilske varer som kommer fra tredjestater (ikke-EØS) underkastes kontroll på en veterinær grensekontrollstasjon. Her blir varen gjenstand for tre ulike kontroller, hvorav de første gjennomføres 100 prosent:

 - Dokumentkontroll – man studerer papirene som følger varen

- Identitetskontroll – man studerer merkinga av selve varen og dens emballasje og forsikrer seg om at medfølgende dokumenter samsvarer med fysisk framstilt vare

-  Fysisk kontroll – man åpner emballasjen og tar eventuelt prøver for analyse, f.eks. bakterier eller tilsetningsstoff

En fysisk kontroll foretas etter fastsatte, harmoniserte frekvenser eller på mistanke eller som ledd i et overvåkingsprogram.

I tillegg skal Tollvesenet fortolle i henhold til fraktpapirer og tolltariffen som angir hvilke satser man fortoller etter.

Tollvesenet skal på forhånd ha fått melding via datasystemet TVINN om at varen er på veg.  For å sikre at man fanger opp varer som er grensekontrollpliktige har Tollvesenet markert en vares tolltariffnummer med en såkalt «maske». Dette medfører at varen ikke kan fortolles før det foreligger dokumentasjon fra Mattilsynet om at varen har gjennomgått veterinær grensekontroll og er godkjent for fri omsetning innen EØS.

Meldesystemet TRACES

Samhandel innen EU/EØS med levende dyr og visse animalske produkter – samt import av levende dyr, matvarer og andre animalske produkter fra tredjestat – registreres i en felles EU-database kalt TRACES (TRAde Control and Expert System).

Ved import av animalske produkter eller levende dyr fra tredjestater skal første del av sertifikatet (CVED – Common Veterinary Entry Document) utfylles i TRACES av importør, eller noen som gjør dette på vegne av importør. Deretter skal CVED sendes elektronisk i TRACES til aktuell grensekontrollstasjon for videre behandling.

Ved samhandel innen EU/EØS med levende dyr og visse animalske produkter vil første del av helsesertifikatet kunne utfylles i TRACES, og deretter sendes elektronisk til Mattilsynet for godkjenning. Dette skal også gjøres når Norge er avsenderland.

Import og samhandel med gras og annet grovfor i 2018

Etter den ekstreme tørkesommeren i 2018 ble det mangel på fôr her i landet. Store mengder høy, gras og halm ble ført inn fra mange ulike land – med svært ulike smitteforhold. Veterinærinstituttet gjennomførte på oppdrag fra Mattilsynet risikoanalyser for å kunne gi råd om hvordan norske myndigheter skulle forholde seg til situasjonen.

Analysen konkluderte med at det var risikofritt å innføre fôr fra Island, Sverige og Finland, mens det ble advart mot innførsel fra land og områder der man hadde utbrudd av afrikansk svinepest - en meget tapsbringende svinesjukdom. I tillegg ble det gitt varsko om en rekke andre dyresjukdommer som vi er fri for her i landet, men som opptrer i aktuelle eksportland og som kunne bringes med ved innførsel og gi utbrudd her.

Dersom vi hadde hatt den gamle innførselsplakaten i 2018 ville man sikkert ha vedtatt et forbud mot innførsel fra de svinepestinfiserte landa. I stedet ble det bare i informasjonsmateriell advart mot slik import.

Ansvaret for å holde sjukdommer ute av landet ble dermed privatisert.

Smittebeskyttelse med KOORIMP

Heldigvis har vi på dette området stort sett meget lojale bønder og andre dyreeiere. Det er altså ikke registrert utbrudd av dyresjukdommer med årsak i importert dyrefor høsten 2018 – ennå. Noen aktuelle husdyrsjukdommer har imidlertid lang inkubasjonstid og er vanskelige å diagnostisere (f.eks. paratuberkulose), så man må vente og håpe det beste.

Hovedgrunnen til at vi har beholdt en gunstig situasjon er etableringen av næringas KOORIMP, som er husdyrnæringens KOORdineringsenhet for smittebeskyttelse ved IMPort. KOORIMP ble opprettet av en samlet norsk husdyrnæring for å hindre innførsel av smittestoffer som kan gi sjukdom hos dyr og mennesker.

God dyrehelse er en viktig forutsetning for norsk husdyrproduksjon. KOORIMP er et virkemiddel for å ivareta den gode dyrehelsa hos norske produksjonsdyr. KOORIMP utarbeider tilleggskrav for dyr som skal importeres til Norge.

KOORIMPs tilleggskrav ved import innebærer at dyrene må testes for bestemte sjukdommer før de kan flyttes til Norge. Det må foreligge dokumentasjon på at resultatene av testene har vært negative. Dette gjelder spesielt sjukdommer som ikke er dekket av offentlig regelverk. Tilleggskravene er viktige for å sikre god dyrehelse i Norge. Tilleggskravene er vedtatt av organisasjonene som samarbeider om KOORIMP, både varemottakere, avlsorganisasjoner, forsikringsbransjen og faglagene. Tilleggskravene er en del av Kvalitetssystem i landbruket, KSL. Manglende dokumentasjon for oppfyllelse av kravene er grunnlag for sanksjoner.

Konsekvensen av blant annet KOORIMPs arbeid er at det importeres svært få livdyr til Norge. Også internasjonalt foregår det oftest handel med embryo og sæd istedenfor livdyr.

Salmonellagarantien

Norge har sammen med Finland og Sverige et særskilt krav til garanti for fravær av salmonellabakterier for visse typer kjøtt og egg. Som følge av dette stilles det krav til at ferskt storfekjøtt, svinekjøtt, fjørfekjøtt og konsumegg med opprinnelse fra andre EØS-land eller tredjestat som innføres til Norge skal følges av et salmonellasertifikat. Garantien gjelder ikke ferskt småfekjøtt.

Det spesifikke kravet er at fra et parti skal man ta 60 prøver som skal analyseres for salmonellabakterier, og alle analysene skal være negative. (Dette innebærer en 95 prosent sannsynlighet for at det er mindre enn 5 prosent salmonellapositive enheter i partiet.)

Danmark har fått samme garanti for egg og kyllingkjøtt, så disse produktene kan samhandles på samme måte som produkter fra Sverige og Finland.