«Alle» er enige i at EØS-avtalen gir Norge et betydelig demokratisk underskudd. Men hensynet til økonomiske verdier synes langt viktigere enn verdien av demokratiet.
Vi lever i en urolig verden, med krig og krigstrusler på alle kanter. Sterke krefter i USA hisser til krig mot et Kina som truer USA og USAs allierte både økonomisk og territorielt. USA forventer Natos, og dermed Norges, støtte. Den ideologiske og retoriske kampen foregår under banneret: «Demokrati mot autoritære regimer.» Det samme gjelder til dels krigen Russland har påført Ukraina. Demokratibanneret vaier over Kyiv, Brussel og Washington, mens det nærmest er et svart sjørøverflagg over Kreml.
Hvis verden bare var så enkel. Mange vil nok også peke like mye på maktforhold som på formaldemokrati når verden skal forstås: Hva med alle som ikke får stemme ved valg i USA? Hva med ekstremistene i Trump-leiren? Hva med ytre høyre i Europa? Hva med pengenes innflytelse på avgjørelser i vestlige land, på uformelle nettverk og påvirkningslobbyister? Ta en kikk på hjemmesida til for eksempel Corporate Europe Observatory, og få et bilde av et europeisk demokrati gjennomhullet som en sveitserost.
For ikke å snakke om alle våpenprodusentene i USA, Tyskland, Frankrike og England som nå har glory days og aktivt jobber for mer våpen, mer krig og mer profitt – og som ser ut til å lykke særdeles godt, også her til lands. Bare se på de økonomiske resultatene til Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk («Nammo»). Folk flest har en stemmeseddel de kan bruke cirka hvert fjerde år – de store selskapene har pengesedler i milliardklassen de bruker til å kjøpe seg innflytelse når de vil. Hvem har egentlig størst påvirkning på politiske beslutninger? Demokratiet kunne nok trengt en styrking – både her og der.
EØS-avtalen er spesiell. Der alle andre land har vanlige tosidige handelsavtaler med EU, og klarer seg godt med det, sitter Norge (samt Island og Liechtenstein) med en enestående avtale. Enestående i den forstand at det er den eneste kjente avtalen i verden der land avgir betydelig demokrati til en annen stat (eller union) mot å få handle på omtrent samme vilkår med ulike vareslag. Vi bytter demokrati mot handel.
Problemet er at vi kunne handlet med EU på samme vilkår som alle andre land uten å avgi demokrati til EU. Så hvorfor gjør vi ikke bare det? Det er to hovedforklaringer til det: Den første er at det er pengene som rår. Altså at det å ivareta næringsinteresser er den viktigste verdien for flertallet av det norske storting. Ikke demokrati. Og fordi ja-sida anser EØS-avtalen, og den stadige utvidelsen av denne, å være en slags bakkanal til det egentlige målet som er fult medlemskap i EU.
Det er ikke bare nei-sida i Norge som mener EØS-avtalen representerer et demokratisk underskudd: Ledende krefter i Høyre og Europabevegelsen har uttrykt dette ved en rekke anledninger. Det er bare å google for å få sitater, for eksempel av Europabevegelsens leder og Høyre-representant Heidi Lunde. Problemet er at de ikke tar denne uttrykte bekymringen på alvor. Høyre har for eksempel aldri stemt mot et eneste EU-direktiv! Alt som kommer fra Brussel aksepteres. Parodisk nok var den eneste gangen Høyre var nær ved å stemme nei, tvang Erna Solberg fram et flertall i Høyres gruppe som sikra stortingsflertall for et direktiv som trua både personvern og andre menneskerettigheter – EUs datalagringsdirektiv.
Det ironiske ligger i at direktivet seinere ble forkasta av EU-domstolen for å gå altfor langt i å krenke nettopp slike rettigheter. Men Høyre kjøpte det!
Vi har nå et hyperaktuelt eksempel i behandlingen av EUs fornybardirektiv, som representerer en slags essens i forståelsen av demokratiets verdi: For det første vil EU ha et hurtigspor for behandling av søknader om utbygging av fornybar energi, også i Norge. De vil ikke hindres av norske regler for omhyggelig behandling av slike saker. Høringer, kommunal sjølråderett, interesseorganisasjoners mulighet til å bringe inn motekspertise, urfolks rettigheter og så videre skal reduseres eller settes til side.
Vanlig prosedyretid for slike utbygginger i Norge er sju år. EU vil at det skal ta to. Ikke nok med det: EU truer faktisk Norge med sanksjoner – helt utafor det til og med EØS-avtalen sjøl åpner for – dersom ikke Norge har ferdigbehandler direktivet innen en dato gitt av EU. I dette tilfellet 13. august 2024. Det er totalt uakseptabelt, og noe helt nytt i forbindelsen mellom EU og Norge og viser en skummel tendens fra EUs side: diktat og trusler som metode for å få sin vilje.
Men hva ser vi? Høyre og andre EU-tilhengere står på EUs side. Der statsministeren og regjeringen fornuftig avviser slike trusler fra EUs side som usaklige og utidige, iler trojanske hester i Norge EU til hjelp, og kritiserer regjeringen for ikke å bøye seg for EU. Spøkefugler har lenge ment at Erna Solberg har et bønneteppe på kontoret, der hun tre ganger om dagen sitter med ansiktet vendt mot Brussel og messer om den tomme stolen hun lengter etter å sitte på. Sjøl om det ikke er sant er i hvert fall lengselen etter Brussel en langt sterkere verdi – eller drivkraft – enn hensynet til det norske folkestyret for mange på norsk ja-side. Det har de bevist. Om att og om att.
Artikkelen stod på trykk i Klassekampen 3. august
