Er EØS-avtalens dager talte?

EØS-avtalen ble vedtatt på Altinget 12. januar 1993 og trådte i kraft i Island ved begynnelsen av 1994. Her i landet oppstod stridighet om avtalens forhold til Grunnloven. Avtalens forsvarere mente suverenitetsavståelsen var begrenset nok for å være i samsvar med Grunnloven. Erfaringene har vist at det hersker en stor maktubalanse mellom EFTA- og EU-statene ved håndhevelsen av avtalen, og EFTA-statenes vetorett ovenfor tilleggsforslag til avtalen har ikke fungert. Dette blir enda mer problematisk med økende maktsentralisering innenfor EU.

Island har på mange måter tjent på EØS sitt indre marked, men ulempene kunne man bli kvitt gjennom frihandelsavtaler med EU og Storbritannia.

Det ville passe godt nå til 25-årsjubileet for EØS-avtalen at for eksempel Islands Universitets økonomiinstitutt – HHÍ – ville vurdere nasjonaløkonomiens årlige omkostninger av Islands medlemskap i EØS samt årlig total gevinst, jevnført med at Island ville få samme frihandelsvilkår med EU som Canada nylig har oppnådd. Forfatterens hypotese er at nasjonaløkonomisk fordel med oppsigelse av EØS-avtalen er både utvilsom og voksende.

Island får ikke bestemme smittevern
Grunnlaget for økt sammenslutning av EU-statene ble lagt med EU-Grunnloven, som ble kalt Lisboa-traktaten etter franskmennenes og nederlendernes nedstemning av dens opprinnelige utgave i folkeavstemninger. Lisboa-traktaten inneholder blant annet mandat til EU om å overta den nasjonale styringen av energipolitikken, og i 2009 fikk EU-kommisjonen hjemmel fra EU-råd og -parlament til opprettelse av et byrå med vidstrakt makt over energipolitikken i EU.

En felles næringsmiddelpolitikk gjelder innenfor EØS, og EFTA-domstolen har dømt at Altingets lovgivning for å minske risikoen for alvorlige sykdommer hos folk og fe fra import av rått kjøtt, egg og melk fra EU/EØS-landene, er i strid med EØS-avtalen. Da ble det klart at Altinget ikke lenger har den suverene rett til lovgivning i Island, og mange mennesker har nå fått nok av disse EU-bestemmelser i Island.

Et annet eksempel på utvikling i retning av en føderal stat er bankunionen med felles finanstilsyn.

EU sin energiunion
Det tredje eksemplet er nok det viktigste. Det forberedes nå i EFTA-statene. Dette er EU-energiunionen med byrå i Ljubljana i Slovenia og kalles for Agency for the Cooperation of Energy Regulators – ACER, som ble startet opp i 2010. Der er hver EU-stat representert med en delegat med stemmerett, mens EFTA-statene skal ha møterett uten stemmerett. Den felles EØS-komiteen, med representanter fra EU og EFTA, vedtok den 5. mai 2017, at den tredje EU energimarkedspakken skulle integreres med EØS-avtalen. I denne sammenheng har den norske regjeringen fremlagt en proposisjon om saken for Stortinget, og en slik er også forventet i Altinget våren 2018.

Verken Norge eller Island kan tjene noe som helst på denne lovgivning, men derimot kan begge land lide store skader. Det vil bli etablert et felles energimarked med Norge, og Island etter legging av en sjøkabel til utlandet, og landene vil bli koblet opp mot EUs energimarked. EU vil på denne måten få adgang til Norges og Islands «grønne batteri», og det er vel hensikten. Da vil en elkjøper i hvilket som helst EU/EØS-land kunne kjøpe av tilgjengelig kraft på markedet. Kraftkrevende industri i Norge og Island ser på dette som en kraftig trussel mot deres virksomhet, fordi dens hovedkonkurransefortrinn er adgangen til fornybare og kullfrie energikilder med langsiktige kraftkontrakter.

Hvis Altinget vedtar integrasjon av Den tredje EU energimarkedspakken i EØS-avtalen, vil beslutnings- og håndhevingsmakt over kraftoverføring i Island og til og fra Island gå fra industridepartementet, Orkustofnun (Islands NVE) og Landsnet (Islands Statnett) til ACER og dens filial i Island, RME, som vil få styringsmakten over kraftoverføring, uavhengig av innenlandske myndigheter og interessegrupper. RME blir ene og alene underlagt ACER/EU med ESA som mellomledd. EU-tilknytningen kan for eksempel drive frem en beslutning om legging av en kraftsjøkabel til Island og oppkobling mot stamnettene i begge ender. ACER bestemmer kostnadsfordelingen mellom de involverte land, dersom de ikke selv blir enige. Et lite land vil da muligens bli tvunget til å svelge en vanskelig bit.

Etter brexit
Britenes beslutning om å løsrive seg fra EU har historiske dimensjoner og vil ha stor innflytelse på hele Europa. EU-økonomien vil plutselig bli en fjerdedel mindre, og inntektene til EU vil bli betraktelig mindre. Handelsmuligheter for land utenfor EU øker. Denne situasjon underbygger EFTA-landenes posisjon, som alt har sterke handelsforbindelser med Storbritannia. Det vil utvilsomt tre i kraft en frihandelsavtale mellom EU og Storbritannia, og det ville være underlig, om ikke EFTA-landene vil tilbys samme slags tosidig handelsavtale. Gjensidig tollfri handel mellom Island, Norge, EU og Storbritannia er i sikte i året 2020, selv om EØS blir avviklet.

Strategien om stadig økende maktkonsentrasjon innenfor EU («an ever closer union») måtte få en splittelse som følge. Dette har faktisk funnet sted nå, og denne splittelsen kan øke. Norge og Island har ivaretatt selvstyre og holdt EU vekk fra kontroll over naturressursene. Det samme må bli tilfellet med retten til å bestemme over energiforvaltningen, selv om dette måtte utfordre EØS-avtalen.

Kronikken er opprinnelig trykt i islandske Morgenbladet 3. februar 2018. Teksten er oversatt til norsk for Nei til EU av Bjarni Jonsson (Gardabær, Island, 05.02.18).

Foto av Reykjanes jordvarmekraftverk: Christian Bickel / wikimedia

Stort bilde i toppen: (Christian Bickel / wikimedia)