Energieffektiviseringsdirektivet kan gjøre det vanskeligere å iverksette klimatiltak for norsk næringsliv.
Energieffektiviseringsdirektivet (2018/2002) i fjerde energipakke endrer energieffektiviseringsdirektivet fra 2012, som ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Ap-regjeringen vil nå ta begge direktivene inn i EØS. Det er ventet at regjeringens forslag kommer til Stortinget før påske.
Direktivet fra 2018 setter et energieffektiviseringsmål på 32,5 prosent på EU-nivå innen 2030 (artikkel 1). Landene skal angi sine bidrag til kuttmålet som del av de nasjonale klima- og energiplanene. Målet er satt som et øvre tak på samlet energibruk i 2030.
Det er usikkert hvordan EU-målet slår ut for hvert enkelt land. EU-kommisjonen kan foreslå ytterligere tiltak for å nå målet. Ifølge regjeringen skal ikke Norge knyttes til EUs felles mål, men det har ikke blitt fremlagt noe unntak. Stortinget har fra før vedtatt et nasjonalt mål om å forbedre energiintensiteten med 30 prosent innen 2030 (sammenlignet med 2015).
Norsk Industri: økt verdiskaping med nullutslipp blir uoppnåelig
Norsk Industri skriver i en høringsuttalelse fra 2019 at «det er et grunnleggende problem at effektivisering skal måles som absolutt reduksjon av energibruk i økonomien». Næringsorganisasjonen påpeker at «det er svært usikkert hva som kan bli norsk bidrag dersom summen av indikative bidrag ikke når opp til EU-målet. EU-kommisjonen vil da følge opp med evaluering av tiltak og eventuelt foreslå ytterligere tiltak for hvert enkelt land. En ytterligere usikkerhet er at kommisjonen kan heve 2030-målet ved enkelte omstendigheter.»
Videre mener Norsk Industri at direktivet kan begrense næringsutvikling fordi sparemålet «vil utelukke vekst i industriens energiforbruk, og dermed også vekst i industrien».
Direktivet vil dessuten «hemme industriens klimaambisjoner», skriver Norsk Industri, og utdyper:
«Norsk Industri viser til industriens fremtidsambisjoner presentert i Veikart for Prosessindustrien; økt verdiskaping med nullutslipp i 2050. Realisering av disse ambisjonene krever utvikling og bruk av energiintensive lavutslippsteknologier, eksempelvis karbonfangst- og lagring og fremstilling av hydrogen ved elektrolyse. Innføring av et tak på industriens energiforbruk vil i praksis gjøre denne ambisjonen uoppnåelig.»
Energileverandører må kutte
Direktivets energispareobligasjonsmekanisme pålegger energileverandørene å kutte energiomsetningen med 0,8 prosent per år i perioden 2021–2030 ut fra gjennomsnittsforbruk i årene 2016–18 (artikkel 7). Norsk Industri har beregnet at dette vil redusere det årlige energisalget i Norge slik at forbruket blir omkring 15 TWh lavere i 2030.
I sin høringsuttalelse kritiserer Norsk Industri bestemmelsen for å være komplisert og uklar: «det er vanskelig å nå overskue hva de konkrete formuleringene vil innebære i praksis». Blant annet pekes det på at det er uklart hvordan energieffektivisering som er oppnådd gjennom Enovas støtteprogram skal telle med.
Krav om målere med fjernavlesning
Direktivet fra 2012 setter krav om at sluttkunder for ikke bare strøm, men også fjernvarme, fjernkjøling og varmt tappevann skal ha egne forbruksmålere (artikkel 9).
Direktivet fra 2018 stiller i tillegg krav om at disse målerne skal kunne fjernavleses (artikkel 9c). Det kan gis unntak fra kravet hvis medlemslandet dokumenterer at det vil være uforholdsmessig store kostnader ved tiltaket. Kravet om individuelle målere gjelder også bygg med sentralvarme eller felles kjøling.
Gjennomføringen av energieffektiviseringsdirektivet i fjerde energipakke er tett knyttet til forordningen om styringssystem for energiunionen (2018/1999). Forordningen fastsetter regelverket for de nasjonale energi- og klimaplanene, der medlemslandene angir sine energieffektiviseringsmål. Dette illustrerer hvordan regelverkene i fjerde energipakke henger sammen, og at energipakken derfor bør vurderes samlet.
Nytt direktiv
EU har innført en ny versjon av energieffektiviseringsdirektivet (2023/1791) som blant annet øker landenes årlige energispareforpliktelse. Direktivet fastsetter også en forpliktelse for offentlig sektor om å redusere energiforbruket. Bruken av energi i alle offentlige organer skal minst kuttes med 1,9 prosent hvert år (sammenlignet med 2021).
Hvis energieffektiviseringsdirektivene fra 2012 og 2018 nå innføres i EØS, vil deretter det nye direktivet fra 2023 også komme til behandling i EØS.
