Arbeidslivsbyrået ELA, som EU vil ha på beina snarest mulig i 2019, har til overordnet formål å gjøre den europeiske arbeidskrafta enda mer «mobil» enn den allerede er i dag.
Robert R. Hansen, seksjonsleder for Europa på internasjonal avdeling i LO, mener at ELA er et positivt grep for å få bukt med sosial dumping i Europa (FriFagbevegelse 29. januar 2019). Likevel mener han at forslaget til et nytt EU-byrå ikke får store praktiske konsekvenser for Norge. Hans hovedinnvending er at planene ikke går langt nok.
La oss først ta det vi kan være enige om. Kampen mot sosial dumping må intensiveres, i Norge og i Europa som helhet. Det avgjørende spørsmålet for norsk fagbevegelse er om EU/EØS er en venn eller en fiende i denne sammenhengen.
Hansen er formodentlig enig i at hovedårsaken til sosial dumping er den ukontrollerte flyten av arbeidskraft som har eksplodert siden østutvidelsen i 2004. EUs sosiale pilar handler i bunn og grunn om at varierende nasjonale tillempinger av Utstasjoneringsdirektivet, Tjenestedirektivet, Opplysningsdirektivet osv. hindrer arbeidsflyten over grensene. EU vil altså ha mer, ikke mindre, «sosial mobilitet».
Arbeidslivsbyråets tre hovedoppgaver skal være å:
- Sikre bedre informasjon for utstasjonerte arbeidere
- Bedre samarbeidet mellom nasjonale arbeidstilsyn
- Bidra til å løse tvister mellom land og påse at EU-regelverket har siste ord
Det første punktet er fornuftig og burde være selvsagt. Her skal det tilføyes at dette allerede ligger i Arbeidstilsynets strategi for å bekjempe sosial dumping: «Styrke veiledningen om plikter og rettigheter i norsk arbeidsliv til utenlandske arbeidstakere, norskregistrerte utenlandske foretak (NUF), og utenlandske arbeidsgivere som skal utføre arbeid i Norge, gjennom SUA og andre relevante arenaer.»
Det andre punktet om samarbeid og gjensidig rapportering mellom nasjonale arbeidstilsyn er det heller ingenting å innvende mot. Men dette foregår allerede, helt uten et eget EU-byrå. Arbeidstilsynet har allerede underskrevet bilaterale samarbeidsavtaler med tilsyn i Bulgaria, Polen og Litauen. Avtalene innbefatter også felles tilsyn.
Det problematiske er punkt nummer tre. Rådet har moderert Kommisjonens opprinnelige forslag ved at ELA har blitt omdøpt fra «myndighet» til «byrå». På grunn av indre uenighet i EU understreker Rådet at felles inspeksjoner og mekling mellom land skal være basert på frivillighet. Hansen slår seg til ro med at disse klargjøringene viser at Norge ikke vil avgi myndighet til EU og at byrået ikke vil få myndighet til å håndheve regelverket. «Denne kompetansen ligger hos EU-kommisjonen og EU-domstolen. For Norges del ligger den hos ESA og EFTA-domstolen», skriver han.
Med ESAs diktat av Tariffnemnda i RKL-saken friskt i minne, er det uforståelig at Hansen finner det betryggende. Her fikk vi nok et eksempel på at når EU-retten legges til grunn, setter det begrensninger for bedre nasjonale reguleringer.
Vi var i høst vitne til at ESA i realiteten opphevet en norsk høyesterettsdom (fra 2013).
Østerrike har hatt en forskrift om en forskuddsgaranti som sikkerhet mot at firmaer bryter reglene for sosial dumping. EU-domstolen slo i høst fast at garantibestemmelsen strider mot den frie flyten av tjenester og krever forskriften opphevet.
Hvis ELA skal vurdere om (allmenngjorte) tariffbestemmelser kan virke «diskriminerende» og i strid med f.eks. Utstasjoneringsdirektivet eller Opplysningsdirektivet – vil byråets vurdering bli tillagt stor vekt av EU-kommisjonen og ESA. Slik kan det nye arbeidsbyrået i verste fall bli et redskap for enda mer sosial dumping og tariffknusing, ikke mindre.
Det skal oppnevnes en egen koordinator fra Norge underlagt ELA som skal ha tilgang til alle opplysninger på ELAs område fra norske myndigheter. Nekter Norge å gjennomføre inspeksjoner som ELA foreslår eller å ta med ELA så må de sende en begrunnelse til ELA. Det samme må de gjøre om de ikke følger ELAs meklingsforslag. Det vil ligge et betydelig press på norske myndigheter. Føyer de seg ikke, så er det ELAs plikt å rapportere til EU-kommisjonen.
All erfaring viser at EU finner at stadig mer overnasjonalitet gradvis blir «nødvendig» fordi nasjonale organer er for seindrektige eller egenrådige. Det som starter som praktiske europeiske samarbeidsorganer, får etter noen år nytt mandat og ender opp som forvaltningsorganer for EU med overgripende vedtaksmyndighet. Når frivilligheten i ELA viser seg ikke å fungere, er det nesten gitt at byrået vil få større fullmakter. Hvis Norge følger samme spor som regjeringa legger opp til når det gjelder jernbanebyrået ERA, risikerer norsk forvaltning dessuten å bli underlagt EU-byrået direkte – selv om det er i strid med EØS-avtalens system og Grunnloven.
Arbeidslivsbyrået kan muligens spille en positiv rolle i EU-land med svake sosiale rettigheter og en svak fagbevegelse. Men svaret på Hansens spørsmål «Hva kan EUs arbeidsmarkedsbyrå gjøre for oss?» er i beste fall: «Ingenting». I verste fall at byrået kan gi ESA enda mer vann på mølla når det gjelder å undergrave norske tariffavtaler og allmenngjøringsinstituttet.
