Tegning av Jørgen Bitsch, utsnitt av forsiden til Nei til EUs skriftserie Vett nr. 1 2020.

Et handelsdogme for fall

Handelsavtalene til Sveits og Storbritannia gir politisk kontroll på et nivå som ikke er mulig med EØS.

Det viktigste av alle dogmer i norsk politikk er at det ikke finnes noe alternativ til EØS-avtalen.

På vei inn i en valgkamp der de tre avtalekritiske partiene på Stortinget (Sp, SV og Rødt) både er større og samlet sett kan få mer politisk makt og innflytelse enn noen gang før, gjelder det å rope ut og spikre opp dette Tina («there is no alternative») så ofte som mulig.

Dette gjelder for Solberg-regjeringen, for tenketanken Civita og partiene på høyresiden, for hovedorganisasjonene i arbeidslivet, for NRK og for rekken av riks- og regionsaviser som eies av Schibsted-konsernet.

Et velkjent problem med dogmetenkning er at den på et eller annet nivå slutter å samsvare med virkeligheten.

I dette tilfellet har både Storbritannia og Sveits i løpet av det siste året demonstrert at det finnes andre – og bedre – økonomiske tilknytningsformer til EU og det indre markedet enn EØS.

Storbritannia og Sveits er to svært forskjellige land, og de har historisk sett organisert forholdet sitt til EU på ulikt vis. Britene var medlemmer av unionen i nesten fem tiår fra 1973, før de etter folkeavstemning 23. mai i 2016 og en etterfølgende politisk dramatikk uten like forlot den i 2020.

Sveits på sin side har bestandig basert sitt økonomiske samkvem på bilaterale avtaler med EU, både før og etter at befolkningen i 1992 stemte nei til å delta i det nyetablerte EØS. Så der britene kommer fra en medlemskapsposisjon med tettere europeisk integrasjon enn EØS-avtalen legger opp, har Sveits hele tida holdt på en løsere økonomisk tilknytningsform enn den Norge har gjennom EØS.

I vår brøt sågar Sveits forhandlingene etter syv års forsøk på å få en ny rammeavtale med EU. Sånn sett er de to landenes handelsavtaler gode indikatorer, i en «ytre» og en «indre» bane på hver sin side av Norge, på hva som kan være mulig å få til av nye og alternative avtaleløsninger i møtet med Brussel.

Det er to spørsmål som dukker opp øverst på blokka, når en skal vurdere hva britene og sveitserne har oppnådd av handelsbetingelser med unionen.

For det første – hvordan er markedsadgangen for de to landenes varer inn til EU-markedet, sammenliknet med EØS-avtalens rammevilkår?

For det andre – i hvilken grad har de to landene sikret seg politisk makt og kontroll over samfunnsområder som i EØS-avtalen er styrt av EUs regler for det indre markedet?

Når det gjelder markedsadgang, er det enkle svaret at handelsbetingelsene til Storbritannia og Sveits gir dem begge full tollfrihet og ingen kvoter i varehandelen med EU.

Tilsvarende skjer transport av varer mellom de to landene og unionen forholdsvis uhindret på vei, bane og med fly. Mens den britiske tilgangen er sikret gjennom en ny handelsavtale, har Sveits i mange år hatt markedstilgang til det indre markedet.

Dette skjer imidlertid på landets egne betingelser, blant annet når det gjelder fri bevegelse av arbeidskraft over grensen. Full markedsadgang for varer er altså mulig å få til uten en EØS-avtale, både i det sveitsiske og i det britiske tilfellet.

Sveits har en frihandelsavtale fra 1972 og over 100 bilaterale tilleggsavtaler med EU, som fornyes med jevne mellomrom, men som ikke har det samme dynamiske preget med stadig nye direktiver, forordninger og domstolsavgjørelser som EØS-systemet representerer.

Siktemålet med forhandlingene mellom Sveits og EU var å lage en større rammeavtale. Til slutt brøt sveitserne forhandlingene, for å beholde tilstrekkelig suverenitet overfor EU-institusjonene samt beskytte arbeidsliv, statsstøtteregler og velferdsordninger.

Dette bringer oss over på det andre spørsmålet om politisk makt og suverenitetshevdelse overfor EU. Storbritannia har etter utmeldingen fra unionen gått i gang med arbeidet for å ta landets omfattende jernbanenettverk tilbake i offentlig eie.

Den konservative regjeringen til Boris Johnson har startet renasjonalisering av en rekke jernbanestrekninger i England, Wales og Skottland. Når høyresiden gjør dette, er det et pragmatisk grep for å hindre at jernbanesystemet bryter sammen grunnet høyere billettpriser, endeløse forsinkelser og private togselskaper som stadig går konkurs.

Apropos dette: Hvordan vil framtida til jernbanen i Norge bli etter Solberg-regjeringens privatiseringsreform og EUs jernbanepakke som låser oss til den samme utskillings- og privatiseringspolitikken?

Britiske myndigheter gjenoppdager nå muligheten for å ta samfunnsnyttig virksomhet tilbake i statlig eie. Johnson-regjeringen ønsker åpenbart å stå for en nærings- og distriktspolitikk som skal forsøke å bøte på de sosioøkonomiske skillene mellom det velstående sørøst og de avindustrialiserte regionene lengre nord i landet.

I det sveitsiske tilfellet er det arbeidslivspolitikken og beskyttelsen av egne og utenlandske arbeidstakeres rettigheter som er den mest slående kontrasten til EØS-avtalens forrang for «fri flyt». Innbyggere fra EU og EØS-området kan arbeide og bosette seg i Sveits, så lenge de har en arbeidsavtale som oppfyller nasjonale vilkår.

For utstasjonert arbeidskraft gjelder andre og strengere regler, og utenlandsregistrerte bemanningsforetak nektes rett og slett å operere i landet. Dette er inngripende nasjonale begrensninger som bryter med EØS-avtalens logikk, slik den kommer til uttrykk blant annet i vikarbyrådirektivet og tjenestedirektivet.

Felles for både Sveits og Storbritannia er at de er frigjort fra en dynamisk tilpasning til regler og lover i EU. Sveits nekter EU-domstolen og andre organer overnasjonal myndighet på landets territorium, og i handelsavtalen mellom Storbritannia og EU er partnerskapsrådet og en rekke fagkomiteer som godkjenner alle tillegg til avtalen.

Kan Norge i overskuelig framtid oppnå en handelsavtale med EU som sikrer markedsadgang, men som også åpner for større sjølstendig politisk kontroll på samfunnsområder som i dag er negativt skadelidende under EØS?

Høyst sannsynlig ja. Til en viss grad vil det nok avhenge av styrkeforhold og samarbeidsånd i tøffe forhandlinger mellom Norge og Brussel. Enda viktigere blir det nok på norsk side å lete fram den politiske viljen og enigheten som legger grunnlaget for å forhandle fram markedsadgang, og samtidig sikrer vitale samfunnshensyn slik Sveits og Storbritannia langt på vei har oppnådd. De politiske prosessene under forhandlingsfasene i disse to landene er i så måte en studie verdt. Med et nytt flertall i Stortinget etter valget, og et nytt styrkeforhold blant partiene på rødgrønn side, kan oppgjøret med det store dogmet i norsk politikk gradvis begynne å finne sin form.

Teksten ble opprinnelig trykt i Klassekampen 7. august 2021.

Stort bilde i toppen: Tegning av Jørgen Bitsch, utsnitt av forsiden til Nei til EUs skriftserie Vett nr. 1 2020.

reLATERT

Se alle arrangementer

– Vi lar oss ikke påtvinge ei jernbanepakke vi ikke vil ha   

25. sep. 2021

Det er vanskeligere å få EU-direktiver ut av EØS-avtalen enn å få dem inn. Som et siste spark til velgerne og den kommende regjeringa dytter Solberg-regjeringa EUs fjerde jernbanepakke inn i EØS-avtalen.    

Stakes are high in the EEA after Norwegian general election

20. sep. 2021

Should the EEA Joint Committee choose to incorporate the Railway Package in disregard of the Norwegian electoral vote, it could endanger the legitimacy of the EEA Agreement.

Jernbanepakke 4 og avgående regjering

20. sep. 2021

EUs jernbanepakke 4 ble med et ørlite flertall vedtatt av Stortinget i mai. Nå har vi en annet flertall  og får en ny regjering.

Seier eller nederlag?

19. sep. 2021

Et viktig resultat av Stortingsvalget er at vi nå høyst sannsynlig får et regjeringsskifte og ei regjering med flere EU/EØS-motstandere. Viktig er også at alle Nei-partiene kom over sperregrensa. Det betyr at Nei til EU/EØS-motstanden i folket i større grad gjenspeiles på Stortinget.

Det nye Stortingets syn på EU og EØS-saker

17. sep. 2021

Hva mener de valgte stortingsrepresentantene om EU-medlemskap, EØS-avtalen, utredning av alternativer til EØS, vetoretten, ACER og minstelønnsdirektiv?

Nei til EU med klare krav til en ny regjering 

13. sep. 2021

Pressemelding etter valget – 13. september 2021.

Tina Bru kan ikke gjøre noe med strømprisen

13. sep. 2021

En minister som intet kan gjøre med den skyhøye strømprisen så lenge vi er en del av EUs energiunion og  ACER passer på.

Se Nei til EUs partiutspørringer her!

10. sep. 2021

I Nei til EUs valgsendinger har stortingspartiene blitt spurt om aktuelle saker og hva som ellers står i partiprogrammene om EU og EØS. Her kan du se alle utspørringene.

Rødgrønt stoppsignal for jernbanepakka

09. sep. 2021

– Det skal ikke stå på oss. Vi vil prøve alle muligheter for å hindre implementering av jernbanepakka i Norge. Det sa Arbeiderpartiets transportpolitiske talsperson Sverre Myrli da de fem rødgrønne partiene torsdag var samlet i Oslo for å svare på spørsmålet: EUs fjerde jernbanepakke: Hva nå?

Støtter Ap Fellesforbundets krav om utredning av EØS-avtalen eller ikke?

09. sep. 2021

Nordland Nei til EU er svært overraska over svaret fra Bjørnar Skjæran på vårt spørsmål.

Handelsavtalen er EU tjent med

08. sep. 2021

Norges forhold til EU bør ikke styres av frykt og skremsler, men av muligheter for å styrke det norske folkestyret, kontrollen over arbeidslivet, bærekraftig næringsutvikling og et jevnbyrdig handelsforhold.

Nei til EU med stand i Tromsø og Harstad

04. sep. 2021

Lørdag 4. september hadde Nei til EU stand på torgene både i Tromsø og Harstad. Det ble delt ut valgkampavis med istikk som viser stortingskandidatenes holdning til viktige EU- og EØS-spørsmål, og også annet relevant informasjonsmateriell fra Nei til EU. Bildet er fra standen i Tromsø.