EU er vannskillet i norsk politikk

Regjeringen sprakk, formelt på spørsmålet om tre direktiver i EUs fjerde energimarkedspakke. I realiteten skyldtes det at spørsmålet om norsk tilpasning til EU ble en uoverkommelig motsetning mellom nei-partiet Sp og EU-sympatisørene i Ap-toppen. Noen har visst glemt å si fra om at Ap faktisk ikke er et ja til EU-parti. Deres landsmøte har vedtatt å sette partiet i et vente-og-se-modus, der det er resultatet av ei folkeavstemning som skal avgjøre partiets syn. Et kompromiss i et delt parti. Det gjenstår å se om det er et vedtak som står seg gjennom deres landsmøte i april.

Var regjeringssammenbruddet uunngåelig? Hurdalerklæringa sier at hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder «sterk oppslutning om (...) EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU». Likevel skulle EU bli den store bøygen for et regjeringssamarbeid på venstre side i norsk politikk.

Det kan jo være interessant å minne om – nå som Jens Stoltenberg har gjort comeback i regjering – at det under hans rød-grønne regjeringsperiode med Ap, Sp og SV ble tatt ut i alt tre dissenser i regjering. Alle handlet om EØS. Alle tre ble tatt ut av de to nei-partiene Sp og SV sammen. De gjaldt EUs tjenestedirektiv, vikarbyrådirektiv og datalagringsdirektiv.

Det bør også være et tankekors for nei-folk i og utafor Senterpartiet at partiet så hardnakka motsatte seg SV-deltakelse i Støre-regjeringen. Hadde SV vært i regjeringen, noe mange er sjeleglade for at ikke ble tilfelle, hadde Ap med sine 48 stortingsrepresentanter møtt et Sp og SV med i alt 41 representanter. Kjøttvekta hadde sett annerledes ut, fordeling av regjeringsposter det samme. I EU/EØS-sammenhengville det vært en jevnbyrdighet som kanskjeville gjort det vanskeligere for Ap å framprovosere et regjeringssammenbrudd på et spørsmål om EU-tilpasning. Det blir kontrafaktisk historieskriving, men likevel et tankekors.

Den neste problemstillingen media kanskje bør interessere seg for, er de store motsetningene mellom Sylvi Listhaugs Frp og Høyre i EU-spørsmålet. For ikke å glemme i kraftpolitikken, EUs energiunion og import av europeiske strømpriser. Sjøl om Støre «kuppa» Senterpartiet umiddelbart etter sammenbruddet ved å lansere «Norgespriser» på strøm, samt erklære at Ap ikke vil foreslå å innføre resten av EUs energimarkedspakke 4 (herunder mer makt til Acer) og ikke foreslå nye strømkabler til utlandet (antakeligvis Danmarkskablene), er det mer enn nok å debattere rundt kraftpolitikk, marked, kabler, EU og strømpriser – nok til å tirre både Ap, venstre- og høyresida fram mot valget.

«Ingen må tro at det kommer til å bli en lett match, når olje og gass, fiskeri, landbruk og den norske krona ligger i potten»

Hva så med håpet om en ny EU-debatt, forstått som et ønske om å omstøte folkeavstemningsresultatet fra 1994? For EU-debatten kan vi jo ta, når som helst. Men medlemskapsspørsmålet er noe mye mer alvorlig. Mon tro om alle har fått med seg at det medfører en rekke med utfordringer.

For det første må Norge få ei regjering som har i sin regjeringsplattform at de skal søke om medlemskap i EU. Det er helt usannsynlig. Hvem skal Ap gå i regjering med for å få til dette?Også internt i Ap er det store motsetninger, og velgerne deres heller mot nei, slik ei Infact-måling i Nettavisen rundt jul viste. 51,6 prosent svarte nei til EU, mens 30,2 prosent svarte ja. Alle de aktuelle regjerings- eller støttepartiene er klare nei-partier. På høyre side er det ikke stort bedre: Venstre er blitt Norges klareste ja-parti med 69 prosent ja og 24 prosent nei. Høyre er også et ja-parti, men har på sin side en ganske skeptisk velgermasse (51,5 prosent ja og 37 prosent nei).

Opp mot dette stiller Frp, for tida Norges største parti, med over 73 prosent av velgermassen som sier nei til EU. KrF er nesten like sterke motstandere. Så hvordan skal Støres, Melbyes og Søreides drømmer materialisere seg i ei regjeringsplattform som vil søke om norsk EU-medlemskap? Den kan i tilfelle tidligst komme av gårde i løpet av 2026, etter at Norges forhandlingsgrunnlag er avklart, og EU har godtatt en norsk søknad.

Deretter skal det eventuelt forhandles. Ingen må tro at det kommer til å bli en lett match, når olje og gass, fiskeri, landbruk og den norske krona ligger i potten. Kanskje snakker vi ett til to år? Da nærmer vi oss nytt stortingsvalg, i 2029. Jeg tviler på at svært mange ønsker å lande en folkeavstemning om EU inn i et stortingsvalg – det kan gi dramatiske utslag, i likhet med stortingsvalgene i 1973 og 1993. Altså snakker vi 2030 før vi får en – usannsynlig – folkeavstemning.

Hva har skjedd inntil den tid? Jo – med mindre Trump har foretatt statskupp i USA – har han gått av etter sin siste lovlige periode. Og dermed deles kortene ut på nytt, og verden er et ganske annet sted. I mellomtida gjør «Europabevegelsens lokallag i Akersgata» alt de kan for å krisemaksimere både Trump, Putin, handelskrig, Ukraina og Norges «utenforskap» utafor EU til en slags Sodoma og Gomorra for Norge. Uten EU – ingen framtid?

Når hysteriet har lagt seg, peker i grunnen alt i retning av at EU-debatten kan føres videre, på et avbalansert nivå. EØS derimot, kommer til å bli ei norsk kattepine som kan sprenge hvilket som helst samarbeid i årene framover. Ikke bare mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. For hvem skal egentlig ha kontroll over den norske krafta, over vannkraft, lokaldemokrati, gass og kraftutveksling? Vi går mot en spennende valgkamp. Akkurat det trur jeg alle kan være enige om.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 8. februar 2025.

Stort bilde i toppen: Støre-regjeringen på Slottsplassen. Finansminister Jens Stoltenberg, arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og statsminister Jonas Gahr Støre. (Foto: Simen Gald/SMK)