EU-parlament uten innflytelse?

Valget til EU-parlamentet denne uken tegnes ofte som en kamp mellom sosialdemokratenes toppkandidat Frans Timmermans og høyresidens Manfred Weber. Det er mer treffende å se det som en fullskala meningsmåling om EUs utvikling og misnøye med EU, enn et valg som endrer politikken i særlig grad

Storkoalisjonen som vedtar

Sosialdemokratiske S&D og høyre-sentrumsgruppen EPP har tradisjonelt utgjort en storkoalisjon som banker gjennom de fleste vedtakene i EU-parlamentet. I inneværende periode har de et flertall på 34 representanter, og de to partigruppene har stått sammen om tre firedeler av lovene EU-parlamentet har vedtatt. Der de har skilt lag er blant annet klimapolitikk, der S&D vil ha mer ambisiøse og bindende mål, og arbeidsliv, der EPP har avvist forsøk på å styrke den kollektive forhandlingsretten. For første gang ligger partigruppene nå an til å miste flertallet, målingene tyder på at de i sum vil miste nærmere hundre plasser.

Det betyr at man ikke lytter til kritikken fra store velgergrupper

Sannsynligvis vil de to partigruppene søke et samarbeid med liberaldemokratene ALDE og Macrons En Marche – som er i allianse – ledet av den glødende EU-føderalisten Guy Verhofstadt. Dette vil utgjøre en ny flertallskoalisjon. Det vil være flere partier og interessenter involvert i flertallet, og mer hestehandling, men retningen vil trolig ligge fast. Det betyr at man ikke lytter til kritikken fra store velgergrupper, slik at motsetningene og misnøyen vil bestå – og kanskje spisse seg videre til.

Fremgang for EU-kritiske partier

EU-kritiske partier ligger an til betydelig fremgang i valget. I fem land blir EU-kritiske partier trolig størst: Storbritannia, Ungarn, Polen, Italia og EU egen hjemmebane Belgia. EU-kritiske partier til høyre og til venstre blir også svært store i Slovakia, Sverige, Finland, Frankrike og Hellas. I sum kan de bli rundt 250 representanter, langt flere enn EPP som er den største partigruppen. En stor gruppe britiske EU-motstandere er også en x-faktor i EU-parlamentet. Likevel er dette ikke tilstrekkelig til verken å gjøre eller blokkere vedtak uten allianser med andre. Vedtak i parlamentet fattes normalt med simpelt flertall.

Traktatene setter kursen uansett

Det er uansett grunn til å sette spørsmålstegn ved et bilde av EU-parlamentet som en åpen arena for politisk interessekamp. EUs traktater setter markante rammer for unionens politikk. Det indre marked og de fire friheter har forrang. EU-parlamentet har for eksempel tidligere vedtatt en såkalt sosial protokoll, men den er sterkt begrenset av den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft som er overordnet. Traktatene setter også rammer i den økonomiske politikken, på justis og forsvar og en rekke andre områder. Dette er noe EU-parlamentet uavhengig av flertallskonstellasjoner ikke kan endre på.

Rådet betyr mer enn parlamentet

Hvor lite EU-parlamentsvalget kan bety når det kommer til stykket, ser vi i tautrekkingen om kommisjonspresident og andre ledende posisjoner. Frans Timmermans og Manfred Weber fremstiller seg selv som kandidatene til å bli EU-kommisjonens president, den mektigste posisjonen i EU-systemet, men uavhengig av flertallet i EU-parlamentet kan det godt hende at kommisjonspresidenten ikke blir noen av disse to toppkandidatene. EU-landene er uenige om både hvem og hvordan kommisjonspresidenten skal utpekes.

Erfaring tilsier at EUs ministerråd er en mer effektiv arena enn EU-parlamentet for å påvirke beslutningene i EU

Erfaring tilsier at EUs ministerråd er en mer effektiv arena enn EU-parlamentet for å påvirke beslutningene i EU, selv om også rådets politikk er begrenset av EU-traktatene. Som tenketanken Open Europe påpeker i et ferskt analysenotat om valget: Nasjonale valg som bestemmer regjeringene i medlemslandene – og dermed sammensetningen i rådet – har større innflytelse på retningen i EU enn EU-parlamentsvalget.

EU-kommisjonen dytter på for økt overnasjonalitet

Hovedregelen i EU er at vedtak i rådet gjøres med kvalifisert flertall. Så er det enkelte områder som krever enstemmighet, det vil si at hvert land har vetorett. På løpende bånd har EU-kommisjonen foreslått å fjerne krav om enstemmighet på deler av utenriks- og sikkerhetspolitikken, skattelegging, energi samt arbeidsliv- og sosialpolitikk. EUs energikommissær Miguel Arias Cañete har kalt kravet om enstemmighet for «fullstendig utdatert». Dette skal gjøres uten traktatendring. Ifølge Lisboatraktaten kan nemlig endringer i beslutningsmåten vedtas med enstemmighet blant statslederne samt godkjenning fra de nasjonale parlamentene og EU-parlamentet (de såkalte passerellebestemmelsene).

Disse fire forslagene går rett inn i kjernen av striden om EU som en stadig mer overnasjonal union, slik dagens traktater foreskriver. En undersøkelse gjort for EU-parlamentet viste nylig at 50 prosent av EUs borgere mener EU utvikler seg i feil retning, bare 28 prosent støtter dagens kurs.

Det er ikke sannsynlig, men vi kan tenke oss et scenario der EU-parlamentsvalget får betydning for EU-kommisjonens forslag om å utvide områdene for flertallsvedtak. Kanskje vil et skadeskutt S&D (altså sosialdemokratene) ønske å markere seg ved å blokkere EU-kommisjonens forslag om å fjerne vetoretten på skattelegging? Sammen med de EU-kritiske grupperingen vil det være flertall for å stemme ned kommisjonens forslag, som må godkjennes også av EU-parlamentet. Det er likevel mer trolig at en del av EU-kommisjonens forslag vil havarere i rådet, der alle medlemslandene må stemme ja for å si fra seg restene av vetorett.