EU-valget sist helg ga et EU-parlament med sterkere polarisering og fragmentering, men først og fremst en større usikkerhet om veien videre for EU.
Valget viser stor misnøye med EUs utvikling, ikke minst i Storbritannia. Der fikk det seks uker gamle partiet Brexit Party en tredjedel av de britiske stemmene. Det er dermed et av de største enkeltpartiene i det nye EU-parlamentet. Partiets eneste mål er å ta Storbritannia raskest mulig ut av EU. Den soleklare valgseieren er en marsjordre til det britiske parlamentet og den som overtar etter Theresa May som statsminister om å få gjennomført brexit.
Hvilken retning vil EU gå i denne femårsperioden de går inn i nå? Det er et paradoks at selv med voksende antall EU-kritikere i parlamentet vil det sannsynlig fortsatt bli økt sentralisering av makt til Brussel på områder som energi og arbeidsliv. Unionen vil også bygges videre militært, der Norge, som eneste ikke-medlemsland, allerede er frivillig med på oppbyggingen.
En fersk undersøkelse viser at 50 prosent av EU-borgerne mener at EU går i feil retning. Dette tallet har økt med 8 prosentpoeng på ett år. Nei til EU er selvsagt skeptisk til at EU går i retning av mer union, ikke bare militært, men blant annet også på energifeltet, der fri flyt av energi vil være EUs femte frihet.
Valget til EU-parlamentet er EUs eneste demokratiske alibi. Selv om parlamentet har fått utvidet makt, er det langt ifra et normalt lovgivende og besluttende organ. EU-parlamentet kan ikke på egen hånd foreslå og vedta en eneste lov. EU-traktaten setter i tillegg strenge politiske føringer for hva parlamentet kan gjøre.
Det er kun EU-kommisjonen som kan komme med forslag og sette dagsorden. EU-kommisjonen blir utpekt og blir ikke demokratisk valgt.
Vi skal ikke overdrive hvor mye dette valget betyr. En økonomisk liberalistisk traktat med fri fly og de fire friheter vil gjelde uansett hvem som har flertallet i parlamentet.
Valgdeltagelse på femti prosent har blitt lovprist som en demokratisk seier, men når halvparten av velgerne ikke ønsker å bruke stemmeretten, bør det likevel være et varsko. Vi hadde ikke vært mye fornøyd med det i et norsk valg.
La oss bli i Norge. Her hjemme er det 25 år siden vi hadde vår siste reelle diskusjon og folkeavstemning om EU-medlemskap eller ikke. I november skal det markeres på skikkelig vis at vi alle disse årene har stått utenfor. Et stort flertall har vært, og er veldig fornøyd med det. Det har det norske folk svart klart og tydelig i hver meningsmåling om EU-medlemskap i mer enn 14 år på rad.
Litt mer om 25-årsjubileet. I boka Folket sa nei skriver Dag Seierstad om kampanjestarten tidlig i juni 1994 med folketog i Trondheim. Deretter deltok 1200 i Nidarøhallen, og de applauderte mer og mer for hver organisasjon som trådte fram som del av nei-alliansen og tok tak i det solide tauet som symboliserte samhold og fellesskap. Og vi vet i dag - tauet holdt!
I siste nummer av medlemsbladet Standpunkt kalte jeg lederartikkelen «Neialliansen gjorde jobben». Når vi ser 25 år tilbake, vet vi at det ikke var noen selvsagt seier som gjorde at vi fortsatt står utenfor EU. Det var samarbeid, laginnsats og ufattelig mye dugnad og hardt arbeid som gjorde at Norge stemte nei til å bli med i unionen EU.
Lars Petter Bartnes deltok på Nei til EUs rådsmøte i april. Der brukte bondelagslederen tid på å minne organisasjonen om at det var nei-alliansen og bredden som sørget for seieren i 1994.
Det var den brede og folkelige alliansen som bidro til seieren i 1994. Og i et jubileumsår er det viktig å lytte til lederen i Bondelaget om viktigheten av å beholde bredden!
Nei til EU er en beredskapsorganisasjon mot EU-medlemskap og mot negative resultat av EUs politikk via EØS-avtalen. Vårt våpen er fortsatt et solidarisk nei basert på folkestyre. Vi vil at Norge skal ha en selvstendig politisk rolle til beste for det langstrakte landet i nord.
