Det er merkelig at fisk, som i all hovedsak ikke er omfattet av EØS-avtalen, nå blir gjort til viktigste argument for å beholde avtalen.
Påstanden er økt toll og grensekontroll. Kristin Alnes i Sjømat Norge (Klassekampen 15. januar) og Torben Foss (19. januar) mener det er en illusjon å tro at toll-lettelsene fra EØS-avtalen kan videreføres.
Debatten handler om hvit fisk. Det er enighet om at toll på laks (som utgjør 70 prosent av vår eksport til EU) er lik med eller uten EØS-avtale. Dessuten har et land krav på å beholde historisk oppnådd tollfri handel og tollnedsettelser.
Ved alle utvidelser av EU fikk Norge derfor kompensasjonsavtaler med EU: 1995, 2004 og 2007. De sikrer tollfrihet eller nedsatt toll på det kvantum som Norge eksporterte før landene ble en del av EU. Av Norges tredje viktigste fiskeslag, sild, blir det meste eksportert tollfritt gjennom disse avtalene. Avtalene er bilag til handelsavtalen av 1973 og gjelder videre om EØS-avtalen sies opp.
Hva skjer så når land går ut av en tollunion, som Storbritannia gjør, eller ut av en frihandelsavtale som Norge vil gjøre om EØS-avtalen sies opp? Alt regelverk i WTO er bygd opp på at inngåtte avtaler om tollfrihet eller tollreduksjoner ikke kan reverseres.
For å bli medlem av WTO må landene forplikte seg til å arbeide for lavere toll. Skulle EU virkelig øke satsene tilbake til 12 prosent på hel torsk og 18 prosent på torskefilet, har Norge en god sak.
Men det vil aldri EU gjøre. Vi tviler ikke på at EU ville ha norske fiskekvoter for tollfrihet. Ifølge Foss betalte Norge 11.000 tonn torsk for tollnedsettelsen. Reverseres tollnedsettelsen, så må vel også kvoten reverseres?
I 1994 ga EØS-avtalen Norge en konkurransefordel på hvit fisk. Det gjør den ikke lenger. Siden EØS-avtalen har EU inngått avtaler med senket toll med de fleste av landene de importerer fisk fra, eksempelvis nulltoll fra Chile og Canada.
EUs fiskeindustri er avhengig av norsk fisk. For fersk fisk, spesielt torsk og laks, er Norge og Island på grunn av sin beliggenhet EUs naturlige leverandør og EU har ingen interesse av høyere kostnader gjennom å legge på toll. Det er også slik at WTO-tollen ikke er på 12 prosent eller 18 prosent for fersk torsk til industri, der er maksimal WTO-toll på tre prosent.
Norge har i dag en veterinærkontroll som følger EUs regelverk til punkt og prikke. I tillegg har Norge på grunn av klima og solid mattilsyn en dyrehelse, en plantehelse og en fiskehelse som overgår EUs egen. Det er ingen steder EU kan få ferskere og sunnere fisk enn de kan få fra Norge (og Island).
Hvorfor skulle EU, som må importere 80 prosent av sin laks og 90 prosent av sin torsk, legge hindringer i veien? Når de i tillegg har en stor fiskeindustri, bygd på norsk fisk, som slett ikke vil ha fisken forsinket? Om så hver trailer må ha med seg et dokument, så vil det aldri bli noe annet enn stikkprøver på grensa med dokumentkontroll.
EUs sjølforsyning av fisk minker. Gjennom brexit minker den enda mer. Norsk sjømateksport har en gyllen framtid, med eller uten EØS-avtale.
Innlegget har stått på trykk i Klassekampen 22. januar.
(Foto: Thor Nielsen, Sjømat Norge)
Stort bilde i toppen: Norsk fiskeripolitikk er ikke omfattet av EØS-avtalen. Skreien er på vei inn til Vesterålen, til Myre Fiskemottak og Gunnar Klo. (Thor Nielsen/Sjømat Norge)
