Arbeid skulle være veien ut av fattigdom, men de arbeidende fattige blir stadig flere i EUs indre marked.
EU-kommisjonen nedjusterte nylig de økonomiske forventningene fremover. For EU som helhet ligger det an til en vekst på 0,8 prosent i år og 1,4 prosent for 2024. I EUs økonomiske stormakt, Tyskland, forventes det en nedgang i år på 0,4 prosent. Prisstigningen er fortsatt høy. For svært mange EU-borgere betyr dette at reallønnen faller videre nedover.
Arbeidsløsheten i EU er historisk lav, rundt 6 prosent, selv om den er høyere for kvinner og unge. Det er mangel på arbeidskraft innenfor flere sektorer, blant annet sykepleiere, snekkere, murere, sjåfører og telekomspesialister. Ifølge en rapport fra euro-LOs forskningssenter (ETUI) har antallet ledige jobber særlig økt i lavtlønnsyrker. Deltagelsen i arbeidslivet er høyere i land med bedre jobbkvalitet, definert med vekt på lønnsfordeling, ytelser ved arbeidsløshet og arbeidsmiljø.
I en situasjon med mangel på arbeidskraft i mange yrker, skulle man tro lønnsveksten ville være betydelig. Når dette ikke er tilfellet, sier det mye om et arbeidsmarked som ikke fungerer og der eiere og arbeidsgivere setter premissene for fordeling av fortjenesten. Utviklingen i EUs indre marked har over tid vært preget av mer og mer midlertidighet i arbeidsvilkårene.
Den økende fattigdommen mange opplever, var fraværende i kommisjonspresidenten Ursula von der Leyens årlige tale om «unionens tilstand» 13. september. Presidenten snakket om inflasjon og mangel på arbeidskraft, men ikke hvordan kostnadskrisen virker i hverdagen eller sammenhengen med det uorganiserte arbeidslivet som EU-kommisjonen på mange måter har vært en pådriver for.
Arbeid skulle være veien ut av fattigdom, men samtidig som sysselsettingen er rekordhøy er det også stadig flere som er arbeidende fattige. Det vil si lønnsinntekten er for lav til å gi et livsopphold.
Husholdningenes levestandard har gått nedover i omtrent halvparten av EU-landene, ifølge beregninger om inntektsulikhet fra Eurostat. Samlet på EU-nivå økte grunnleggende levekostnader som bolig, transport og mat tre til fire ganger mer enn lønningene i fjor. 38 millioner arbeidere i EU hadde ikke råd til en eneste uke ferie i sommer vekk fra hjemmet på grunn av prisveksten og lavere reallønn.
Antallet som er i arbeid, men som har så lav inntekt at de er utsatt for fattigdom, varierer noe mellom landene, men gjennomsnittet i EU er nesten én av ti (8,5 prosent). Det er enda litt høyere blant annet i Spania, Estland og Romania. Prisveksten er selvsagt en viktig faktor her, men også deltidsarbeid og ikke minst utilstrekkelig lønnsøkning.
De arbeidende fattige viser en systemsvikt i EUs indre marked og en ganske annen virkelighet enn talepunktene om et «sosialt Europa». Fri bevegelse av arbeidskraft gir for mange ikke den nødvendige lønnsveksten. Løsningene, eller alternativet, er ikke vanskelig å peke på: sterkere fagorganisering og lønnsfastsettelse gjennom kollektive avtaler. I praksis er det likevel vanskelig å se hvordan dette kan oppnås uten grunnleggende endringer i EUs traktatfestede markedsliberalisme og i regelverk som EUs tjenestedirektiv og vikarbyrådirektivet. EU-traktatene kan som kjent kun endres gjennom enstemmighet.
Økte priser og forskjellskrisen rammer også studentutvekslingen i EU-programmet Erasmus+. Studenter særlig fra lavinntektsland har store problemer med å kunne bo og leve i andre deler av Europa, så fremt man ikke kommer fra en familie med god økonomi. For eksempel for en rumensk student er stipendet ikke nok til å finansiere et studieopphold i Paris, selv om studenten dropper croissantene.
Programmet som skal bidra til kultur- og kunnskapsutveksling blir dermed en ekskluderende klubb som forsterker forskjeller mellom de som har økonomi til å delta og de som ikke har råd til å reise ut og studere. Både forskjeller i og mellom land slår inn. Det som kunne være en klassereise, blir mer en reise forbeholdt de øverste klassene.
Kontrasten er enorm til de generøse pensjonsutbetalingene som en rekke sentrale personer i EU-systemet har skaffet seg gjennom et ekstra pensjonsfond i EU-parlamentet. EUs «høye representant» for utenriks- og sikkerhetspolitikk, som er 76 år og tidligere president i EU-parlamentet, er blant dem som mottar store månedlige utbetalinger. Det samme gjør EU-kommissær for klima, Miguel Arias Canete (73 år).
I fjor var den den månedlige utbetalingen i gjennomsnitt 2206 euro (25 000 kroner), men mottagere med lang opptjeningstid kunne få opptil 6800 euro (77 000 kroner). Dette kommer i tillegg til den generelle alderspensjonen fra EU-parlamentet på 6900 euro. I sum kunne dette gi en pensjon på 155 000 kroner i måneden.
Fondet ble opprettet i 1991 da pensjonen fra EU-parlamentarikerne varierte fra land til land. Ved innføringen av en felles pensjon for alle representantene i 2009, ble det stengt for nye medlemmer. På grunn av de rause utbetalingene har fondet opparbeidet en stor gjeld, og det ble før sommeren bestemt at beløpene skal halveres. Likevel vil seniorene fra EU-parlamentet motta en pensjon som er flere ganger større enn den lønnen som millioner av arbeidere i Europa har.
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 30. september 2023.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" 30.09.23.
