Roan vindkraft-anlegg. Foto: Ole Martin Wold. Lisens: CC BY-NC-ND 2.0 DEED.

EUs fornybardirektiv artikkel for artikkel

Et av de mest omstridte regelverkene i EUs energipakke 4 er fornybardirektivet.

Nytt regelverk fra EU gjelder ikke for Norge i EØS, før det er godkjent i EØS-komiteen der EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein møter EU. Hver av EFTA-landene kan avvise det aktuelle regelverket (vetoretten). Enkelte omstridte regelverk ligger på vent i flere år uten formell behandling i EØS-komiteen. Det ser vi ikke minst på energiområdet.

Utsettelser eller avvisninger av nytt regelverk kan føre til at det er en annen versjon av et direktiv eller forordning som gjelder i EU enn i EØS. Et eksempel er EUs energipakke 4, som gjelder i EU, men ikke er tatt inn i EØS-avtalen. EUs fornybardirektiv, som inngår i energipakke 4, har i tillegg blitt revidert av EU etter energipakke 4, slik at det er tre ulike versjoner av direktivet å forholde seg til:

  • Fornybardirektiv 2009/28 inntatt i EØS-avtalen 2011 (gjerne kalt RED1). Direktivet var for ordens skyld ikke del av energipakke 3.
  • Fornybardirektiv 2018/2001 i EUs energipakke 4 (RED2).
  • Revidert fornybardirektiv 2023/2413 (RED3), som ble vedtatt og innført i EU i 2023. Dette direktivet pålegger blant annet hurtigbehandling av nye kraftkonsesjoner, særlig i utpekte områder der behandlingstiden skal være maksimalt ett år. Det gis dessuten unntak fra krav til miljøkonsekvensutredning.

Vi skal her gå nærmere gjennom fornybardirektivets 2018-versjon (RED2) med fortale, artikler og vedlegg.

Fortalen

Punkt 5 til 12 omhandler utslippsmålet. Medlemslandene er forpliktet til ikke å falle under sitt nasjonale 2020-mål etter 2020. Direktivet sikter mot 2030: «Der bør… fastsættes et bindende EU-mål om, at vedvarende energi skal udgøre mindst 32 %.» (Punkt 8.) Det sies videre at EU-kommisjonen bør vurdere å oppjustere målet. Medlemslandene bør følge dette opp i sine integrerte nasjonale energi- og klimaplaner gjennom en forvaltningsprosess som er fastsatt i forordningen om forvaltning av energiunionen og klimainnsatsen (2018/1999 fra desember 2018).

Medlemslandene bør treffe videre tiltak hvis EU-målet ikke nås, og kommisjonen kan iverksette tiltak på EU-nivå (punkt 11). «For at støtte medlemsstaters ambitiøse bidrag til EU-målet bør der fastsættes en finansiel ramme med henblik på at fremme investeringer i VE-projekter i disse medlemsstater, herunder ved brug af finansielle instrumenter.» (Punkt 12.)

Punkt 20 understreker betydningen av et mer sammenkoblet indre energimarked og behov for støtte til integrasjon av ulike former for fornybar energi. «Det er derfor vigtigt og hastende at øge sammenkoblingsniveauet og gøre fremskridt hen imod Det Europæiske Råds vedtagne målsætninger med henblik på at udnytte energiunionens fulde potentiale.» (Det refereres til konklusjonene fra Det europeiske råds møte i oktober 2014.)

Punkt 19 til 29 omhandler støtte til fornybar energi, og legger opp til støtteordninger på tvers av landegrensene. Markedsbaserte mekanismer som anbudsprosesser anses mest effektive, men med unntak for mindre anlegg og testprosjekter (punkt 19). Det er EU-kommisjonen som vurderer om støtten er lovlig, ut fra fastsatte retningslinjer der blant annet størrelsen på anlegg som kan unntas fra anbud er presisert.

Direktivet «bør lette den grænseoverskridende støtte til vedvarende energi, uden at de nationale støtteordninger berøres på en uforholdsmæssig måde» (punkt 22). Medlemslandene oppfordres til å åpne adgangen til støtte til prosjekter i andre medlemsland. «Eftersom elektricitetsstrømme ikke kan spores, er det hensigtsmæssigt at knytte muligheden for støtteordninger for deltagelse på tværs af landegrænser til andele, der repræsenterer en stræben mod at opnå faktiske fysiske sammenkoblingsniveauer, og at give medlemsstaterne mulighed for at begrænse deres åbne støtteordninger til de medlemsstater, som de har en direkte nettilslutning med…» Støtten skal ikke påvirke «elmarkedernes funktion» (punkt 23).

«For at sikre, at åbningen af støtteordninger er gensidig og giver gensidige fordele, bør der undertegnes samarbejdsaftaler mellem de deltagende medlemsstater.» (Punkt 24.)

Når bidraget fra vannkraft og vindkraft skal beregnes, skal klimavariasjoner i landene utjevnes med en «normaliseringsregel». Elektrisitet fra pumpekraftverk, der vann har blitt pumpet opp til et høyre nivå, skal ikke anses som fornybar (punkt 32). Land med en stor andel flytransport får unntak slik at deler av energiforbruket fra flytransport ikke tas med i beregningene av fornybarandel (punkt 35).

Medlemslandene skal kunne oppfylle sin fornybarandel både ved import av fornybar energi og ved å regne med fornybar energi brukt i andre land. «Af denne grund bør Kommissionen oprette en EU-platform for udvikling af vedvarende energi (»URDP«), der vil gøre det muligt at handle med andele af vedvarende energi mellem medlemsstaterne som et tillæg til bilaterale samarbejdsaftaler. Hensigten med URDP er at supplere den frivillige åbning af støtteordninger til projekter i andre medlemsstater. Aftalerne mellem medlemsstaterne omfatter statistiske overførsler, fælles projekter mellem medlemsstater eller fælles støtteordninger.» (Punkt 38.)

I tillegg åpnes det for å regne med elektrisitet importert fra land utenfor EU, som er produsert av fornybare energikilder (punkt 40). Felles prosjekter med to eller flere tredjeland (utenfor EU) om produksjon av fornybar strøm bør kun være nye anlegg eller anlegg med nylig utvidet kapasitet (punkt 41).

Punkt 51 legger opp til raskere konsesjonsprosesser: «Forenklede administrative tilladelsesprocedurer og klare frister for de afgørelser, der skal træffes af de kompetente myndigheder i forbindelse med udstedelse af tilladelsen til et elproduktionsanlæg på grundlag af en udfyldt ansøgning, bør tilskynde til en mere effektiv håndtering af procedurer, således at administrationsomkostningerne reduceres.»

Punkt 51 sier videre at prosedyrene for små og mellomstore virksomheter samt privatpersoner bør forenkles, slik at det er enklere å få nett-tilknytning for små prosjekter, herunder takmonterte solcelleanlegg. Godkjennelsesprosessen for «repowering» av eksisterende fornybaranlegg bør også strømlinjeformes. Samtidig tas det forbehold for begrensninger for hurtigbehandling i folkeretten og EU-retten ellers, herunder regler om miljø og helse. Ved særlige omstendigheter bør fristen kunne forlenges med opptil ett år.

Punkt 65 til 72 vil definere og legge til rette for privatpersoner (alene eller i Fellesskap) som produserer og bruker sin egen strøm («VE-egenforbrugere»).

Punkt 55 til 57 omhandler opprinnelsesgarantier, som skal godtgjøre for sluttkunden at en viss mengde energi er fornybart produsert. En opprinnelsesgaranti kan selges videre «uafhængigt af den energi, den relaterer til», men det bør av kontrollhensyn unngås at de omsettes i to ledd (punkt 55).

Punkt 75-79 omhandler fjernvarme- og kjøling. Det er et mål å gjøre det enklere for forbrukere å skifte til andre, fornybare energiløsninger.

Punkt 80-85 omhandler biodrivstoff og arealbruk. Det anses å være et potensial i å pålegge en minimumsandel av biodrivstoff, men dette er ikke formulert som noe pålegg. I stor grad gjelder punkt 90-121 også biodrivstoff. Punktene har en del motsetninger, og viser at slik energiproduksjon er utfordrende i forhold til naturmangfold og matproduksjon. Punkt 90 har kanskje relevans for hydrogen.

EU-kommisjonen skal ha delegert myndighet til å vedta regler som supplerer eller endrer bestemmelser i direktivet på områder som er listet opp i punkt 126, deriblant betingelsene for å avslutte overføring av fornybarandeler mellom landene.

Direktivets artikler – de rettslig bindende bestemmelsene

Artikkel 1 oppsummerer hva direktiver regulerer: «Dette direktiv fastsætter en fælles ramme for fremme af energi fra vedvarende energikilder. Det fastsætter et bindende EU-mål for den samlede andel af energi fra vedvarende energikilder i Unionens endelige bruttoenergiforbrug i 2030. Det fastlægger også regler om finansiel støtte til elektricitet fra vedvarende energikilder, om egetforbrug af sådan elektricitet, om anvendelse af energi fra vedvarende energikilder i varme- og kølesektoren og transportsektoren, om regionalt samarbejde mellem medlemsstater og mellem medlemsstater og tredjelande, om oprindelsesgarantier, om administrative procedurer og om information og uddannelse. Det fastlægger også bæredygtighedskriterier og kriterier for besparelse af drivhusgasemissioner for biobrændstoffer, flydende biobrændsler og biomassebrændsler.»

Artikkel 2 angir definisjoner på 47 begreper.

Artikel 3 fastsetter et bindende EU-mål for 2030, som forplikter alle landene: «Medlemsstaterne sikrer i fællesskab, at andelen af energi fra vedvarende energikilder senest i 2030 udgør mindst 32 % af Unionens endelige bruttoenergiforbrug.» EU-kommisjonen kan senest i 2023 fremme et lovforslag om å oppjustere dette målet.

Medlemslandene fastsetter nasjonale bidrag for å nå målet, som del av sine energi- og klimaplaner i tråd med forordning (EU) 2018/1999 artikkel 3-5 og artikkel 9-14. Planene forelegges EU-kommisjonen. Hvis et lands fornybarandel blir vurdert som utilstrekkelig kan kommisjonen følge opp dette etter prosessen i forordning (EU) 2018/1999 (artikkel 9 og 31).

Kommisjonen etablerer en ramme for finansielle instrumenter med disse formålene:

a) Lavere kapitalkostnader for fornybar prosjekter.

b) Integrasjon av fornybare energikilder i energisystemet, økt fleksibilitet i energisystemet, opprettholdelse av nettets stabilitet og håndtering av overbelastning av nettet.

c) Utvikling av infrastruktur for strømoverføring, intelligente nett, lagring og sammenkoblinger med et mål om elsammenkobling på 15 % senest i 2030. 

d) Styrking av regionalt samarbeid mellom medlemsland og med tredjeland gjennom felles prosjekter, felles støtteordninger og åpning av støtteordninger til elektrisitet fra fornybar energi for produsenter i andre medlemsland.

Kommisjonen oppretter en plattform for å støtte de medlemslandene som bruker samarbeidsmekanismer for å nå det bindende EU-målet.

Artikkel 4 sier at medlemslandene kan bruke støtteordninger til elektrisitet fra fornybar energi. Dette skal skje på en markedsbasert måte og unngå «forvridninger» i elmarkedene. Det angis en rekke nærmere bestemmelser rundt dette.

Artikkel 5 gjelder landenes åpning av støtteordninger til fornybar strømproduksjon for produsenter i andre medlemsland. Med henvisning til artikkel 7-13 har medlemslandene rett til å bestemme i hvilket omfang de støtter strømproduksjon i et annet medlemsland. Medlemslandene kan likevel åpne for dette og følge betingelsene i artikkel 5.

Andelen av støttemidler til dette formålet kan hvert år utgjøre minst 5 % fra 2023 til 2026 og minst 10 % fra 2027 til 2030 (eller en lavere prosentsats som samsvarer med graden av sammenkobling i det gjeldende medlemslandet). Medlemslandene kan dessuten legge til rette for pilotordninger der støtte er tilgjengelig for produsenter i andre land. Deltagelse i støtteordningene kan begrenses til produsenter i medlemsland som det er direkte overføringsforbindelser til.

Prinsippene for deltagelse i støtteordninger skal avtales mellom landet som har støtteordningene og de medlemslandene som det åpnes for. Avtalen skal omfatte prinsippene for tildeling av fornybar elektrisitet som mottar grenseoverskridende støtte. EU-kommisjonen kan bistå medlemslandene i forhandlingene, og kan utvikle modeller for slike avtaler. Senest i 2023 skal kommisjonen evaluere gjennomføringen av artikkelen, og vurdere behovet for at medlemslandene blir forpliktet til å åpne sine støtteordninger for produsenter i andre medlemsland, med henblikk på en åpning på 5 % senest i 2025 og en åpning på 10 % senest i 2030.

Artikkel 6 begrenser landenes adgang til å endre sine støtteordninger. Medlemslandene kan ikke endre betingelsene til ugunst for støtte som har blitt tildelt. Landene skal offentliggjøre en langsiktig plan for forventet tildeling av støtte, som minst skal dekke de neste fem årene (eller tre år når dette kan begrunnes i budsjettplanleggingen).

Artikkel 7 angir hvordan et lands andel av energi fra fornybare energikilder skal beregnes. Produksjon av strøm i pumpekraftverk skal ikke regnes med.

Artikkel 8 åpner for en type kvotehandel med fornybar energi. Medlemslandene kan avtale «statistisk overførsel» av en mengde fornybar energi fra et medlemsland til et annet.

For å legge til rette for dette, oppretter EU-kommisjonen en «EU-platform for udvikling af vedvarende energi» (URDP). Medlemslandene kan rapportere årlige data til URDP om sitt nasjonale bidrag til EUs fornybarmål. Herunder manglende oppfyllelse eller overoppfyllelse av sitt bidrag, og til hvilken pris landet vil akseptere å overføre en overskytende fornybar produksjon til et annet medlemsland. Prisen blir fastsatt i hvert enkelt tilfelle på basis av URDPs mekanisme for tilbud og etterspørsel.

Artikkel 9 sier at to eller flere medlemsland kan samarbeide om felles prosjekter for produksjon av elektrisitet, oppvarming eller kjøling fra fornybare energikilder. Samarbeidet kan involvere private operatører. Et land kan få godskrevet prosjekter i andre medlemsland på sin andel av fornybar energi. Dette meldes til EU-kommisjonen. Denne rapporteringen er nærmere regulert i artikkel 10.

Artikkel 11 og 12 omhandler bestemmelser for felles prosjekter mellom medlemsstatene og tredjeland. Norge er i denne sammenhengen neppe å anse som et tredjeland. Vilkårene omfatter produksjonsanlegg (kraftverk) som er satt i drift eller utvida etter 2009.

Artikkel 13 omhandler felles støtteordninger. To eller flere stater kan på frivillig basis legge sammen og koordinere sine støtteordninger, slik at fornybar energi produsert i en stat kan bidra til å oppfylle forpliktelsene til andelen fornybar energi i en annen stat. De deltakende statene blir enige om regler for fordeling av fornybar energi seg imellom. Kommisjonen skal underrettes tre måneder etter utgangen av første avtaleår. Kommisjonen utvikler retningslinjer. Etter anmodning fra de berørte statene tilrettelegger Kommisjonen for felles støtteordninger. Her vil vi bemerke at det kan diskuteres hvorvidt en slik koordinering kan skje rasjonelt uten at Norge/EFTA har innført infrastrukturforordningen 2022/869.

Artikkel 14. Energi framstilt som følge av økt kapasitet ved et eksisterende anlegg for fornybar energi (kraftverk, generatorer, vindfarm osv.) skal betraktes som om det kommer fra et nytt anlegg (dvs. fra det øyeblikk kapasitetsøkninga skjer).

Artikkel 15 handler om «administrative prosedyrer». Nasjonale konsesjonsregler for godkjenning og sertifisering av så vel produksjonsanlegg som transmisjons- og distribusjonsnett skal være forholdsmessige og nødvendige, og bidra til at prinsippet om «energieffektivitet først» etterleves.

Det er koblinger og henvisninger til styringssystemet og det tidligere bygningsenergidirektivet 2010/31 og det første energieffektiviseringsdirektivet 2012/27. Den siste av disse er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen, antakeligvis pga. innvendinger fra Liechtenstein.

Prosedyrene skal strømlinjeformes og «framskyndes på det rette administrative nivå». Det skal oppstilles forenkla godkjenningsprosesser, herunder en prosedyre for enkel kunngjøring: «Medlemsstaterne indfører passende foranstaltninger i deres byggeforskrifter og reglementer til at øge andelen af alle former for energi fra vedvarende energikilder i byggesektoren.»

Det skal som hovedregel anvendes et visst minimum av energi fra fornybare energikilder i nye bygninger og i eksisterende bygninger som fullrenoveres. Som ledd i å oppfylle krava om nesten energinøytrale bygg i direktiv 2010/31/EU oppfordres til fjernvarme og fjernkjøling. Dessuten kan takområder brukes av tredjeparter til å installere fornybare anlegg (les solkraft eller vindkraft). Forannevnte gjelder også for Forsvaret, med unntak for materiell som utelukkende brukes til militære formål.

Medlemsstatene skal foreta en vurdering av sitt potensiale for bruk og utvikling av fornybar energi, Det skal bl.a. skje ved «fysisk analyse av egnede områder hvor utbygging kan skje med lav miljørisiko».

Medlemsstatene vurderer de reguleringsmessige og administrative hindringer for langsiktige kraftavtaler for fornybar energi og fjerner uberettigede hindringer og letter utbredelsen av slike avtaler. Medlemsstatene sikrer at disse avtaler ikke er omfattet av uforholdsmessige eller diskriminerende prosedyrer eller gebyrer.

Artikkel 16. Tilrettelegging og varighet av konsesjonsprosessen (tillatelsesprosedyren): Kontaktpunkter oppretta av medlemsstaten skal sørge for veiledning fra søknad og videre gjennom hele prosessen.

Tillatelsesprosessen fra søknad til konsesjon er gitt/avslått skal ta maksimalt to år. Under «særlige omstendigheter» kan perioden forlenges med ett år. For anlegg med kapasitet under 150 kW skal prosessen maksimalt vare i ett år. Ettårsfristen gjelder også ved kapasitetsutvidelse av eksisterende anlegg. Fristene er ikke til hinder for vanlig klageadgang, tvisteløsninger og domstolsbehandling etter gjeldende EU-rett.

Artikkel 17 handler om forenklet prosess for nettilknytning for småkraft med kapasitet under 10,8 kW; opptil 50 kW hvis dette ikke påvirker stabiliteten i nettet.

Artikkel 18 handler mest om krav til åpen informasjon om støttemuligheter og sertifiseringsordninger.

Artikkel 19 omhandler opprinnelsesgarantier. Det påpekes at opprinnelsesgarantien «har ingen funktion med hensyn til en medlemsstats overholdelse af artikel 3». Dermed innrømmes det at opprinnelsesgarantier har null verdi når det gjelder å oppfylle de bindende overordna fornybarmåla i artikkel 3. For å hensynta markedsverdien kan en medlemsstat utstede opprinnelsesgaranti til en produsent, for deretter straks å annullere den. Artikkelen henviser til både elmarkedsdirektivet (2009/72) og gassmarkedsdirektivet (2009/73) i den tredje energimarkedspakka. Kriteriene for opprinnelsesgarantier er opplista i elmarkedsdirektivet.

Artikkel 20 omhandler særlig nettinfrastruktur for gass og krav i gassmarkedsdirektivet artikkel 8. Disse bestemmelsene vil også omfatte rørforbindelser for hydrogen: «Medlemsstaterne vurderer, når det er relevant, behovet for udvidelse af den bestående gasnetinfrastruktur for at lette inddragelsen af gas fra vedvarende energikilder.» Direkte eller indirekte berører dette både gassdirektivet og infrastrukturforordningen.

Artikkel 23. Fornybarandelen i varme og kjølesektoren skal økes med 1,3% årlig fra 2020 til 2030.

Artikkel 25. Minst 14% fornybarandel i transportsektoren. Økes fra 10% i 2009-direktivet. Avansert biodrivstoff skal økes til 1% i 2025 og 3,5% i 2030. Norges definisjon av avansert biodrivstoff basert på matolje og slakteriavfall holder ikke ut fra dette. Og det er stort sett det norsk avansert biobrensel består av.

Artikkel 26. Beskriver bærekraftkriteriene, inkludert krav til besparelser på klimagassutslipp. Biobrensel fra landbruk/matproduksjon/forvekster. Ikke er enn 7% av de 14 % kan komme fra produksjon av matvarer. Det er satt en egen grense for areal som indirekte fører til at areal med stort karboninnhold påvirkes. Denne skal gradvis ned til 0% i 2030.

Artikkel 27. Hvordan minimumsandel for biobrensel i transport skal beregnes. Det er interessant at fornybar elektrisitet faktisk teller 4 ganger energiinnholdet for biltransport og 1,5 ganger til jernbane. Såkalt avansert biodrivstoff teller 1,7 ganger. Biodrivstoff fra matvarer og forvekster settes til 1,2 ganger når den går til skipsfart eller fly.

Artikkel 28. Regler for å unngå dobbeltteling, men også for revisjon av hva som teller som avansert biodrivstoff.

Artikkel 29 inneholder definisjon av forskjellige typer biobrensler. De skal være bærekraftige, oppfylle EUs formål og også innenfor kriteriene for å få finansiell støtte. Det skilles mellom biobrensel, flytende biobrensel og biomassebrensel. For å regnes med må de minst spare en viss prosent. Denne skjerpes fra 50% for anlegg før 2015 til 80 % for anlegg som settes i gang fra 2026. Det er ingen slike krav til avfallsforbrenningsanlegg.

Krav settes for produksjon av elektrisitet fra biobrensel. Biobrensel fra landbruk godtas dersom det er innført planer for å kompensere for jordkvalitet og innhold av karbon. Biomassen skal ikke komme fra landbruk eller skogareal med stort biomangfold eller urskog. Heller ikke fra naturvernområder, eller områder som er sjeldne, har truede eller utryddelsestruede arter eller økosystemer. Det stilles krav om at naturverdiene er anerkjent av internasjonale avtaler, og hindringene kan omgås ved å dokumentere at uttak ikke forstyrrer naturen. Det gjelder også for areal med stort naturmangfold. Det skal ikke tas ut fra våtmarksområder, heller ikke fra skog med trær over 5 meter og en krondekningsgrad på 30%.

Biobrensel skal komme fra land som er med i Parisavtalen, har bidratt i FNs klimakonvensjon, og har nasjonale lover som skal øke opptak og ikke minske.

Kort sagt er dette et vanskelig regelverk å overvåke. Det er svært lite opp til nasjonal lovgivning og hensyn. EU-kommisjonen har fått fullmakt til delegert lovgivning her.

Artikkel 30. Kontrollen med at kriteriene overholdes. Nasjonale ordninger skal godkjennes av EU-kommisjonen. Er den godkjent av kommisjonen må den anerkjennes av alle EU-land. Er biobrenslet først godkjent kan ikke en stat kreve ytterligere dokumentasjon.

Artikkel 31 spesifiserer metoden for å beregne klimagassutslippsbesparelser (GHG) av biodrivstoff, flytende biodrivstoff og biomassebrensel gjennom hele livssyklusen, og dekker stadier fra dyrking til sluttbruk. Den gir standardverdier for ulike produksjonsveier, men lar produsenter beregne faktiske verdier hvis prosessene deres er forskjellige. For å kvalifisere under RED II, må disse drivstoffene oppfylle minimumsgrensene for GHG-sparing sammenlignet med fossilt brensel, med strengere krav for nyere installasjoner. Artikkelen tar også for seg risikoer for indirekte arealbruksendring (ILUC), krever detaljert rapportering og krever uavhengig verifisering av beregningene for å sikre samsvar og nøyaktighet. Se også vedlegg V og VI.

Artikkel 32 gir EU-kommisjonen fullmakt til å vedta gjennomføringsrettsakter for å sikre enhetlig anvendelse av direktivet i hele EU. Disse lovene gir detaljerte regler og metoder som trengs for effektiv implementering, inkludert beregningsmetoder for besparelser på klimagassutslipp, prosedyrer for å verifisere samsvar med bærekraftkriterier og retningslinjer for utstedelse av opprinnelsesgarantier.

Artikkel 33 gir EU-kommisjonen mandat til å overvåke implementeringen og fremdriften av direktivet på tvers av medlemslandene. Medlemslandene er pålagt å sende inn detaljerte fremdriftsrapporter hvert annet år, som beskriver deres andel av fornybar energi, overholdelse av bærekraftkriterier og tiltak som er tatt for å fremme fornybar energi. Kommisjonen evaluerer disse rapportene for å vurdere nasjonal fremgang og effektivitet av politikken, gir tilbakemeldinger og gir anbefalinger til forbedringer. Den sammenstiller en toårig rapport som oppsummerer den generelle fremgangen til EU, som forelegges EU-parlamentet og rådet. Kommisjonen kan foreslå korrigerende tiltak dersom det blir identifisert betydelige mangler i medlemslandenes implementering​.

Artikkel 34 skisserer komitéprosedyren for å vedta gjennomføringsrettsakter for å sikre enhetlig anvendelse av direktivet i hele EU. Denne prosedyren følger undersøkelsesprosedyren fastsatt i forordning 182/2011, som involverer en komité sammensatt av representanter fra hvert medlemsland, ledet av en representant for EU-kommisjonen. Komiteen diskuterer utkast til gjennomføringsrettsakter og stemmer over dem, som krever kvalifisert flertall for vedtak. Hvis komiteen avgir en positiv uttalelse, kan kommisjonen vedta handlingen. Hvis ikke kan kommisjonen revidere utkastet eller henvise det til en ankekomité.

Artikkel 35 beskriver vilkårene for hvordan EU-kommisjonen utøver sine delegerte fullmakter gitt av EU-parlamentet og rådet. Disse fullmaktene gjør det mulig for kommisjonen å vedta delegerte rettsakter som endrer eller supplerer ikke-essensielle elementer i direktivet, særlig for å oppdatere tekniske detaljer og metoder som svar på vitenskapelige og teknologiske fremskritt. Når en delegert rettsakt er vedtatt, kan EU-parlamentet og rådet innen to måneder reise innsigelser.

Artikkel 36 skisserer kravene til medlemslandene om å implementere direktivet i sine nasjonale lover innen 30. juni 2021. Dette innebærer å vedta de nødvendige lover, forskrifter og administrative bestemmelser for å overholde direktivet. Medlemsstatene må informere EU-kommisjonen om disse tiltakene, og gi teksten til hovedbestemmelsene i nasjonal lovgivning de vedtar. Artikkelen spesifiserer også at medlemslandene bør inkludere en henvisning til dette direktivet i innføringstiltakene eller legge til en slik henvisning når de offentliggjøres. Denne prosessen sikrer at direktivets bestemmelser er ensartet og effektivt implementert i hele EU,

Artikkel 37 spesifiserer opphevelsen av direktiv 2009/28 (RED I), med virkning fra 1. juli 2021. Denne opphevelsen sikrer at RED II erstatter det tidligere direktivet, og gir et oppdatert og mer omfattende rammeverk for fornybar energi i hele EU.

Direktivets vedlegg

Vedlegg I spesifiserer de nasjonale overordnede målene for hvert EU-medlemsland for andelen energi fra fornybare kilder i brutto sluttforbruk av energi innen 2020, med mål om et samlet EU-mål på minst 20 %. Disse målene er juridisk bindende.

Vedlegg II gir standardiserte energiinnholdsverdier for ulike transportdrivstoff, både fossilt og fornybart.

Vedlegg III beskriver metoden for å beregne andelen energi fra fornybare kilder i et medlemslands brutto sluttforbruk av energi. Den dekker alle sektorer.

Vedlegg IV skisserer regnskapsreglene for elektrisitet, oppvarming og kjøling fra fornybare kilder. Den inkluderer retningslinjer for bruk av opprinnelsesgarantier.

Vedlegg V inneholder reglene for beregning av klimagasspåvirkningen av biodrivstoff, bioliquids (flytende brensel laget av biomasse til andre energiformål enn transport, dvs. oppvarming og elektrisitet) og de sammenlignbare fossile produktene.

Vedlegg VI skisserer reglene for beregning av klimagasspåvirkning (GHG) av fast og gassformig biomassebrensel som brukes til elektrisitet, oppvarming og kjøling. Den gir standardverdier for utslipp av klimagasser og spesifikke beregningsmetoder for å sikre at disse drivstoffene oppfyller nødvendige terskelverdier for klimagasssparing, og bidrar til EUs avkarboniseringsmål.

Vedlegg VII spesifiserer minimumsgrensene for besparelser på klimagassutslipp for ulike typer biodrivstoff, flytende biogasser og biomassebrensel. Disse tersklene sikrer at bare de drivstoffene som oppnår betydelige GHG-reduksjoner sammenlignet med fossilt brensel, anses som bærekraftige og berettiget til støtte.

Vedlegg VIII fastsetter bærekraftkriteriene for skogbiomasse som brukes til energiproduksjon. Det inkluderer krav for å beskytte biologisk mangfold, opprettholde jord- og vannkvalitet, og sikre bærekraftig skogforvaltningspraksis for å forhindre avskoging og nedbrytning.

Vedlegg IX lister opp råstoff for produksjon av avansert biodrivstoff og biogass, som gis fortrinnsrett under RED II. Disse råvarene har vanligvis lavere risiko for indirekte arealbruksendring (ILUC) og høyere GHG-besparelser, noe som fremmer bruken av mer bærekraftige bioenergikilder.

Vedlegg X gir retningslinjer for integrering av fornybar energi i varme- og kjølesektoren. Det inkluderer tiltak for å øke bruken av fornybare varme- og kjøleteknologier, støtte til fjernvarmesystemer og politikk for å fremme energieffektivitet og bruk av fornybar energi.

Vedlegg XI skisserer samarbeidsmekanismene som er tilgjengelige for medlemslandene, inkludert statistiske overføringer, felles prosjekter og felles støtteordninger. Disse mekanismene legger til rette for samarbeid mellom medlemslandene for å nå sine mål for fornybar energi mer effektivt og kostnadseffektivt.

Stort bilde i toppen: Roan vindkraft-anlegg. Foto: Ole Martin Wold. Lisens: CC BY-NC-ND 2.0 DEED.

reLATERT

Se alle arrangementer

Fornybare forviklinger

17. juli 2024

Erna Solbergs iver etter å innføre fjerde energipakke skaper usikkerhet for næringsliv og natur.

Naturens nei

01. juli 2024

EUs nye femårsstrategi viser hvorfor miljøargumentene mot EU er styrket siden 1994.

Hvem skal bestemme over norsk energi?

27. juni 2024

Strøm er et samfunnsgode, ikke handelsvare. Strømmen må ut av markedet! Direktivene og forordningene i EUs fjerde energipakke må avvises i sin helhet.

Forutsigbarheten som forsvant

19. juni 2024

Line Eldring og Olav Slettebø fra EØS-utredningen avfeier empiri som motsier eller nyanserer deres egne konklusjoner som «anekdotisk».

Einar Frogner hilset Bondetinget

13. juni 2024

– Vi skal kjempe sammen med dere for folkestyret. Derfor sier vi ja til folkestyre og nei til EU, sa Einar Frogner i hilsenen til Bondelagets årsmøte.

– Vi er tøffe

08. juni 2024

Tone Berg og resten av gjengen i Sør-Trøndelag Nei til EU står på stand og tar kampen for folkestyre og rettferdighet.  

EØS-utredningens slagside

05. juni 2024

De sentrale studiene EØS-utredningen viser til, omhandler ikke de siste ti-tolv årene, der EU har sakket akterut i økonomisk utvikling i forhold til flere andre deler av verden.

Kjemisk cocktail uten ende

03. juni 2024

EUs kjemiregelverk REACH strekker ikke til. Det går på helsa løs når EU-kommisjonen dropper den lovede reformen.

Vett 1 2024 30 år med EØS

28. mai 2024

Konsekvenser for folkestyre, arbeidsliv, klima og næringsliv. Alternativer til EØS-avtalen.

Taxifrislipp truer organisert næring

28. mai 2024

– Under forrige regjering ble det påstått at frislipp av taxinæringen kom til å føre til billige priser. Det har ikke skjedd.

Økonomi og næringsliv

26. mai 2024

EØS-avtalen begrenser verktøykassen for at myndighetene kan drive en aktiv næringspolitikk. Gir avtalen forutsigbarhet for norsk næringsliv?

Handel og samarbeid med EU uten EØS

26. mai 2024

Hva skjer dersom EØS-avtalen sies opp?