Mer union gir økte motsetninger. EU har siden etableringen av fellesvalutaen befunnet seg i et skårfeste. En felles pengepolitikk, uten felles finanspolitikk har skapt økte spenninger i eurosonen.
Mens Sør-Europa har mistet sin konkurransekraft som følge av at euroen er for sterk, har land som Tyskland fått en voldsom eksportretting av økonomien uten at det kommer befolkningen til gode i form av vesentlig økt kjøpekraft.
I tillegg har EUs krav til budsjettdisiplin og krav om maksimalt tre prosent budsjettunderskudd, bidratt til arbeidsløshet, kutt i velferden og økt press på ansattes lønninger og rettigheter.
Gjennom å opprette felles EU-obligasjoner lager EU verdipapirer som unionen går god for at er likvide. Landene kan måtte øke sine bidrag til EU-budsjettet når gjelden skal tilbakebetales. Å opprette EU-obligasjoner er en viktig milepæl for dem som ønsker et mer føderalt Europa. Det samme er EUs åpning for felles skattlegging og økte militærutgifter i retning av en egen EU-hær.
Problemene med europrosjektet forsvinner ikke av at man har begynt å utvide den finanspolitiske verktøykassen til EUs overnasjonale organer. Det legger kun en demper på noen av problemene som fellesvalutaen har skapt, men uten å ta problemet med roten. Som følge av at de sørlige landene må praktisere en valuta som er sterkere enn hva som er naturlig vil det være vanskelig å få utviklet mer konkurransedyktig eksportvirksomhet. Avindustrialiseringen vil fortsette. Det samme vil med all sannsynlighet kuttpolitikken.
Overføringer i et slikt omfang som EU har vedtatt bidrar til å skape økte spenninger mellom landene i Europa, og kan gi grobunn for mer høyrepopulisme.
Skal EU snu utviklingen må den nyliberalistiske politikken brytes og den dogmatiske konkurransepolitikken endres. Det må bety et storstilt investeringsprogram for arbeidsplasser, offentlig velferd og økt makt til fagbevegelsen. En slik vridning vil bety å endre vedtatte EU traktater og krever enstemmighet blant medlemslandene.
Dette vil kunne gi økt konkurransekraft, mindre økonomiske ulikheter i Europa og reduserte politiske spenninger. Det er imidlertid vanskelig å få øye på politiske og utenomparlamentariske krefter som er sterke nok til å drive fram en slik endring.
Pengepolitikken, utenriks- og militærsamarbeid samt felles politikkområder innen energi, arbeidsmarked, transport og jernbane, føyer seg uansett inn i rekken av gode argumenter for hvorfor Norge burde stå utenfor EU og si opp EØS-avtalen. Takket være nei-seieren er vi ikke forpliktet til å innføre euro, samtidig som vi slipper å forgjelde oss for euroens skyld.
Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2020.
