Fornybardirektivet henger sammen med styringssystemet for energiunionen

Arbeiderpartiregjeringa vil innlemme fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektiviseringsdirektivet i EØS-avtalen. Regjeringa sier samtidig at det er «uaktuelt» å innføre elmarkedsdirektivet og de fire forordningene som inngår i den fjerde energipakka før tidligst i 2029. En av disse fire er forordningen om styringssystemet for energiunionen (EU) 2018/1999. At den er særdeles viktig, ligger i navnet.

Et overordna regelverk

Styringssystemet er et overordna regelverk, gitt som en forordning. Forordninger gir – i motsetning til direktiver – ikke rom for noen justeringer og tilpasninger, de skal forstås og praktiseres bokstavelig.

Styringssystemet skal legge til rette for oppnåelse av Energiunionens mål, skriver Energidepartementet rett ut i sitt EØS-notat fra 2019. Enkeltlanda må rapportere regelmessig til EU-kommisjonen. Kommisjonen kan deretter gi pålegg og anbefalinger.

Fornybardirektivet 2018 (RED II (EU) 2018/2001) henviser til forordningen om styringssystemet for energiunionen hele 25 ganger. Uten forordningen blir praktisering og håndheving av fornybardirektivet i stor grad hengende i lufta. Fornybardirektivet sier uttrykkelig at «den forvaltningsprosessen som er fastlagt i Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) 2018/1999» (dvs. forordningen om styringssystemet) skal legges til grunn når medlemsstatenes i sine nasjonale energi- og klimaplaner fastsetter sine bidrag til å oppnå de felles måla.

Fullmakter til EU-kommisjonen

I artikkel 3 i Fornybardirektivet 2018 går det fram at EU-kommisjonen kan vedta ulike typer tiltak på unionsnivå dersom den mener at bidragene i de nasjonale energi- og klimaplanene ikke er tilstrekkelige for den kollektive måloppnåelsen under energiunionen. Deretter vises det direkte til prosedyren som følger av artiklene 9 og 31 i forordningen om styringssystemet. Artikkel 31 i forordningen har overskriften «Reaksjon på utilstrekkelige ambisjoner i integrerte nasjonale energi- og klimaplaner».

Her beskrives blant annet hvordan Kommisjonen skal gå fram når den ser at summen av de nasjonale bidragene på energieffektivitetsområdet vil bety at Unionens 2030-mål ikke nås (er «underoppfylt»). Kommisjonen skal innhente rapporter fra medlemstatene og avgi rapporter om status for målsettingene satt i Fornybardirektivet og annet regelverk. Hvis Kommisjonen finner at målsetning og bidrag fra enkeltland er utilstrekkelige, «foreslår den foranstaltninger og utøver sine beføyelser på EU-plan for å sikre at disse målsetninger og mål oppfylles i fellesskap».

Videre får Kommisjonen hjemmel til å vedta gjennomføringsrettsakter som godkjennes av EU-parlamentet. Den kan dessuten egenhendig vedta delegerte rettsakter når det gjelder å endre rammene for de «integrerte nasjonale energi- og klimaplanene» i bilaget til forordningen. I en EØS-kontekst vil det trolig være EØS-komiteen som godkjenner rettsaktene fra kommisjonen, eller at ESA skal håndheve denne delegerte myndigheten gjennom kopivedtak. I siste tilfelle vil det være en videre suverenitetsavståelse.

Forpliktet av EUs mål?

Under den daværende Solberg-regjeringa og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) vurderte departementet de rettslige konsekvensene av styringsforordningen på denne måten:

«Regjeringen ønsker å oppfylle utslippsmålet for 2030 felles med EU. Deler av rapporteringsforpliktelsene i styringssystemforordningen vil kunne være nødvendig for å sikre transparens ved en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030.»

Ingenting tilsier at sittende statsråd Aasland (Ap) mener noe annet, ettersom hans departement ikke har sett grunn til å oppdatere EØS-notatet fra 2019.

Et hovedpoeng med Fornybardirektivet er at enkeltland skal bidra til å oppfylle Unionens felles utslippsmål for 2030. Energidepartementet fortsetter likevel å benekte at Norge, Liechtenstein og Island skal bidra til EUs kollektive mål. På departementets nettsider står det fremdeles (pr. 7. februar 2025) at «Energidepartementet arbeider for en EØS-tilpasning på dette punktet». Imidlertid melder det vanligvis velinformerte nettstedet Energi og Klima at forhandlingene med EU er avslutta og at de tre EFTA-statene må godta fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektiviseringsdirektivet slik de er.

Energiminister Terje Aasland har et stort forklaringsproblem. Hvis han mener at Norge ikke skal være forplikta av EUs bindende mål, hva skal vi da med fornybardirektivet? Nasjonale mål kan Stortinget fastsette helt uavhengig av EU og EØS. Hans forklaringsproblem blir ikke mindre når ingenting tilsier at Norge får unntak fra EUs bindende mål – det ville underminere grunntanken i fornybardirektivet og den felles energi- og klimapolitikken.

Logisk brist

Oppsplittinga av denne helhetlige energipakka framstår som særdeles merkelig. Ikke bare fordi utenriks- og energiministeren til stadighet snakker om å hente inn det såkalte etterslepet i EØS-systemet, men enda mer fordi forordningen om styringssystemet gir kjørereglene og lovgrunnlaget for en «gennemsigtig og forudsigelig forvaltning af energiunionen og klimaindsatsen», slik det står i fortalen til forordningen.

Det å innføre tre «frittstående» direktiver uten å ta med regelverket for forvaltningen av disse rettsaktene, henger ikke på greip. EU vil uten tvil peke på denne logiske bristen på et «passende tidspunkt». Kanskje allerede til høsten?

Vetoretten må brukes nå hvis løftene om ikke å innføre styringsforordningen og de resterende rettsaktene i EUs fjerde energimarkedspakke i kommende stortingsperiode skal være troverdige.

Det er viktig å opprettholde motstanden mot den fjerde energimarkedspakka i sin helhet.

Stort bilde i toppen: Illustrasjon av Jørgen Bitsch.