Fornybare forviklinger

Nytt regelverk fra EU gjelder ikke for Norge, før det er vedtatt i EØS-komiteen der EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein møter EU. Hvert av EFTA-landene kan avvise det aktuelle regelverket (vetoretten). Enkelte omstridte regelverk ligger på vent i flere år uten formell behandling i EØS-komiteen. Det ser vi ikke minst på energiområdet, der EU har detaljregulert fri flyt av kraft og bit for bit flyttet makt fra nasjonale myndigheter til unionen.

Utsettelser eller avvisninger av nytt regelverk kan føre til at det er en annen versjon av et direktiv eller forordning som gjelder i EU enn for Norge i EØS. Et eksempel er EUs fjerde energipakke, som ble vedtatt i 2018 og gjelder i EU, men ikke er tatt inn i EØS-avtalen. EUs fornybardirektiv, som er et av de mest omstridte regelverkene i fjerde energipakke, ble i tillegg endret av EU i fjor, slik at det er tre ulike versjoner av direktivet å forholde seg til:

• Fornybardirektivet fra 2009 som ble tatt inn i EØS-avtalen i 2011. Direktivet var for ordens skyld ikke del av tredje energipakke.
• Fornybardirektivet fra 2018 i EUs fjerde energipakke.
• Det reviderte fornybardirektivet som ble vedtatt og innført i EU i 2023.

Dette siste direktivet pålegger at landene utpeker akselerasjonsområder for kraftutbygging, med hurtigbehandling av nye konsesjoner til for eksempel vindkraft. Behandlingstiden skal være maksimalt ett år, og prosjektene får unntak fra krav til miljøkonsekvensutredning. EU-landene skal legge frem konkrete planer for akselerasjonsområder innen februar 2026.

EU-kommisjonens famøse frist til Norge om å innføre fornybardirektivet innen august gjelder 2018-versjonen i fjerde energipakke. EØS-avtalen gir ikke EU grunnlag for å sette noen slik tidsfrist, selv om avtalen sier at Norge skal bestrebe seg på å innføre relevante nye EU-regler fortløpende. Saken viser likevel hvor ensidig EØS-avtalen er, der alle nye regler kommer fra EU.

På energiområdet ser vi dessuten forskjellen mellom realiteter og formaliteter i hvordan EØS-avtalen begrenser politisk kontroll og fratar nasjonal suverenitet. For eksempel praktiserer Statnett allerede deler av regelverket i fjerde energipakke, selv om det er utenfor EØS og ikke vedtatt av norske myndigheter.

Fornybardirektivet i fjerde energipakke går også langt i å pålegge hurtigbehandling av nye kraftkonsesjoner. Godkjenningen skal skje raskere, enklere og billigere, med en tidsfrist på to år som i helt spesielle situasjoner kan forlenges med ett år (artikkel 16). Nå tar saksbehandlingen gjerne 6-7 år.

Hurtigbehandlingen vil svekke utredningen av naturkonsekvenser og muligheten for involvering av berørte parter. Faren er stor for at lokaldemokratiet blir overkjørt. Det er vanskelig å se hvordan direktivet kan forenes med den rollen kommunene nylig har fått som planmyndighet for vindkraft på land. Tiden blir for knapp til å gjennomføre en reell planprosess.

Flere andre bestemmelser i direktivet utgjør et press for raskere utbygging av ny kraft. Et sentralt element er at landene åpner sine støtteordninger til fornybar kraftproduksjon for produsenter i andre medlemsland (artikkel 5). Dette avtales nærmere mellom landet som har støtteordningene og de landene der utbyggere kan få støtte. Gjennom en avtale vil det for eksempel kunne gis støttemidler fra Tyskland til kraftutbygging i Norge, og kraften som produseres kan øke Tysklands fornybarandel.

Fornybardirektivet i fjerde energipakke tar videre ordningen med opprinnelsesgarantier fra fornybardirektivet i 2009. En opprinnelsesgaranti skal godtgjøre for sluttkunden at en viss mengde energi er fornybart produsert, men omsettes uavhengig av kraften den er relatert til. Faktisk har systemet «ingen funksjon» for om et land oppnår direktivets mål om andel fornybar energi (artikkel 19).

I Hurdalsplattformen lover regjeringen å «fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier og prioritere industriens kraftbehov». Dette burde alene være grunn god nok til å avvise fornybardirektivet.

Rett før sommerferien inviterte Erna Solberg Arbeiderpartiet til å gå sammen med Høyre for å vedta fjerde energipakke. Et vedtak av Høyre, Arbeiderpartiet, MDG og Venstre forutsetter at saken ikke behandles etter Grunnloven §115 om suverenitetsavståelse, som krever tre fjerdedels flertall. Fjerde energipakke utvider og gir flere fullmakter til energibyrået Acer, og vil dermed flytte suverenitet ut av landet. For eksempel har Acer stanset et forsøk fra Svenska Kraftnät, tilsvarende Statnett i Norge, på å regulere krafteksporten.

Solberg argumenterer med at det skaper usikkerhet for norske bedrifter «om hvilket regelverk de skal følge» når fjerde energipakke ikke er innført i EØS og Norge (Nationen 28. juni).

Dette er derimot enda mer et argument for det motsatte: Bruk vetoretten nå og få en avklaring på at fjerde energipakke ikke skal innføres i EØS.

Senterpartiet har utelukket at de kan støtte pakken, og en mulig regjeringskrise ligger i kortene. Arbeiderpartiets ledelse vil dessuten komme på kant med fagbevegelsen og store deler av egen partiorganisasjon. Fremskrittspartiet vil være mot i en ny Solberg-regjering. Det som skaper usikkerhet, er å prøve å innføre fjerde energipakke for enhver pris.

Teksten er trykt i Klassekampen 13. juli 2024.

Stort bilde i toppen: Erna Solberg og tidligere president for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker. (Foto: Utenriksdepartementet,)