Forskjellene som øker

Vi har vært vant til å tenke at inntektsforskjellene er mindre i Norge enn i andre europeiske land. Slik er det nok fortsatt, men de siste tre tiåra har vi tatt innpå land vi ikke liker å likne på.

Samtidig viser det seg at de økonomiske forskjellene øker så godt som overalt. Det er grundig dokumentert i bestselgerne til den franske økonomen Thomas Piketty, og i overraskende grad bekrefta også av internasjonale sentra for kapitalmakt som OECD, IMF og Verdensbanken.

I stigende grad har det også blitt erkjent at de økonomiske forskjellene har nådd et nivå der de rammer den økonomiske veksten. Dermed må sjøl de mest innbitte mainstream-økonomene gi seg i kast med utfordringer de sjelden har oppsøkt: hvordan bekjempe de grunnleggende årsakene til den ulikheten som brer seg? For årsakene kan ikke være overfladiske eller tilfeldige når ulikheten øker så godt som overalt – så lenge.

Her i Norge er det nærliggende å grunne over det frislippet av markedsliberal konkurranse som skiftende regjeringer og stortingsflertall har sluppet ned over det norske samfunnet fra 1980-tallet til i dag. En iøynefallende del av årsaksbildet er da tilstrømningen av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa etter utvidelsen av EU østover i 2004.

Innvandringen har ført til det som økonomer kaller et «tilbudssjokk» i deler av arbeidslivet. Det har vært nok av arbeidsgivere som har ansatt innvandrere østfra på dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det nordmenn ville ha fått i tilsvarende jobber. Lavere lønnsvekst i hele bransjer, i bygg og anlegg, handel og kontor, hotell og restaurant og reinhold har vært én av konsekvensene.

Arbeidsinnvandringen har hovedsakelig gått til bransjer med lav avtaledekning. Mange varianter av sosial dumping og lavlønnskonkurranse har ført til at alt for mange ender i jobber med hårreisende lav inntekt.

På arbeidsplasser der tariffavtalen er allmenngjort, er arbeidsinnvandrere sikra høyere lønn enn de ellers ville ha fått. Men de fleste arbeidsinnvandrere har også da lavere lønn enn sine norskfødte kolleger. De får ikke mer enn den allmenngjorte minstesatsen. Og de mange som jobber der hvor det ikke fins noen allmenngjort tariffavtale, risikerer å få lønn langt under enhver tariff.

Lønnsforskjellene på mange arbeidsplasser har derfor økt kraftig. På byggeplassene har gapet mellom de lavest og høyest lønte blitt dobla etter 2004.

Lavlønnskonkurransen blant innvandrere har pressa lønnsveksten nedover også for norske ansatte i bransjer der få er organisert. Sjøl med allmenngjorte tariffavtaler var lønnsnivået innen bygg og anlegg i 2015 tolv prosent lavere enn det ellers ville ha vært.

Forskningsrapporter fra FAFO og Senter for lønnsdannelse Senter for lønnsdannelse har ikke funnet noen holdepunkter for at den teknologiske utviklingen kan være forklaringen på at inntektsforskjellene øker. Det er mer sannsynlig at ulikhetene øker fordi forhandlingsmakta til fagbevegelsen svekkes når færre har organisert seg. 

I Norge har vi hatt stor grad av sentralisert, koordinert lønnsdannelse. Dette bidrar til små lønnsforskjeller og det har gjort det attraktivt for bedrifter å investere i kompetanseutvikling for de ansatte. Minstelønnssatsene i tariffbestemmelsene har derfor ligget høyt sammenlikna med lønnssituasjonen i andre europeiske land.

Men dersom inntektsulikhetene i Norge fortsetter å øke med samme fart som de har gjort fra 1980-tallet, risikerer vi en kraftig svekkelse av det vi har likt å kalle «den norske modellen».

Utviklingen mot stigende ulikhet er de siste åra godt dokumentert, blant annet av FAFO, Senter for lønnsdannelse og LOs Samfunnsøkonomisk analyse.

«Senter for lønnsdannelse» oppsummerer i rapport nr. 7-2017 situasjonen slik: «Over de siste tiårene har forhandlingsmakten til arbeidskraften i de fleste land blitt redusert i forhold til forhandlingsmakten til kapitaleierne. Det er flere årsaker til denne utviklingen; svekket fagbevegelse, globalisering, deregulering av arbeidsmarkeder, høy europeisk ledighet, økt lavlønnskonkurranse, kutt i velferdsordninger, økte exit-muligheter for kapital, holdningsendringer og politiske inngrep for å fremme mer desentralisert og individuell lønnsdannelse.»

Det er de siste tretti åra ulikhetene virkelig har økt her i Norge. De økte raskest i løpet av 1990-tallet. Det var de åra AP-regjeringer lot EØS-avtalen bryte ned viktige trekk ved «den norske modellen». Hovedgrepet var å øke konkurransen i arbeidslivet, både konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge og konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Nå fins det land som må finne seg i det samme som EØS-landet Norge. Det er alle medlemsstatene i EU. De må som oss finne seg i at EU-regler har samme forrang som i Norge framfor nasjonale lover for arbeidslivet, samme forrang framfor tariffavtaler og samme forrang framfor ILO-konvensjoner.

I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert, og fagbevegelsen har mindre innflytelse enn i Norge. Men det vi har felles, er at EU-traktaten og EUs lovverk for arbeidslivet systematisk svekker fagbevegelsens rettigheter og innflytelse – både i Norge og i EU.

Blant kildene:

• «Lav, men økende ulikhet i Norge», Samfunnsnotat nr. 1/18, LO
• Jon Horgen Friberg: «Arbeidsmigrasjon. Hva vet vi om konsekvensene for norsk arbeidsliv, samfunn og økonomi?» FAFO 2017
• «Årsaken bak økt ulikhet: teknologiske endringer eller maktforskyvning?», Senter for lønnsdannelse, 7-2017

Kommentaren har også stått på trykk i Klassekampen lørdag 15. desember 2018

Stort bilde i toppen: Bygningsarbeidere. (CC0)