Forsyningssikkerhet i kraftbørsens vold

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» ble offentliggjort 1. februar. Overskriften sier det meste: Bygg ut mer kraft, og la det skje fort!

Det diskutable utgangspunktet er at Norge går mot kraftkrise om få år, og at masse ny kraft er nødvendig for å sikre grønn omstilling, klimamål og ikke minst; forsyningssikkerhet.

Kraftoverskudd

Rapporten beskriver forsyningssikkerhet som en kombinasjon av energisikkerhet, effektsikkerhet og driftssikkerhet. Energisikkerhet er evnen til å dekke strømbruk over lengre tid, for eksempel gjennom en kald vinter eller et tørt år. Energikommisjonen sier samtidig at det ikke er grunn til kraftpanikk: «Det trenger ikke være et stort kraftoverskudd i et land for å få god energisikkerhet. Utenlandsforbindelser og gode relasjoner til handelspartnere kan også trygge energisikkerheten. Norge har i dag et kraftoverskudd på 20 TWh i et normalår.»

Ikke desto mindre anbefaler kommisjonen en utbygging av hele 40 terrawatt-timer (TWh) ny kraft i løpet av bare sju år, hvorav det meste skal være vindkraft. I tillegg mener den at det er mulig å energieffektivisere tilsvarende 20 TWh.

Direktør Kjetil Lund i Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) pekte i en kronikk i Aftenposten 24. januar på at ingen land har større grunn til å være opptatt av forsyningssikkerhet enn Norge. Han minner om at vi er et høyelektrifisert land med lengre og kaldere vintre enn de fleste.

Et markedsbasert kraftsystem

Hva NVE-sjefen egentlig mener med forsyningssikkerhet kommer fram seinere i kronikken. «Hvis produsentene måtte levert kraft til politisk bestemte priser, kunne de ikke holdt igjen når det var knapphet på kraft», skriver NVE-sjefen, og legger til at makspriser vil svekke forsyningssikkerheten fordi folk da vil sløse med strømmen. Lund har urokkelig tiltro til markedet og kraftprodusentene, men liten tiltro det norske folks evne til å vise fornuft og måtehold. Man skal være sterk i troen for å mene at børsbestemte priser gir bedre sikkerhet enn politisk bestemte priser.

«Vi har enda mer enn før behov for et robust kraftsystem – et system som kan takle kriser i en verden med mer uregulerbar kraft både hos oss og våre naboland, og sannsynligvis med større usikkerhet i årene som er foran oss enn det vi har sett de siste tretti årene», observerer Energikommisjonen.

Så istemmer kommisjonen budskapet om at vi bør basere vår strømberedskap og forsyningssikkerhet helt og holdent på markedet.

Sier nei til å regulere kraftmarkedet

«Erfaringene fra energiloven har vist at et system med en kraftbørs i engrosmarkedet bidrar til at markedet klareres, og at det er produsentene med lavest kostnader som faktisk produserer», hevdes det i rapporten.

Etter en hyllest av erfaringene med vindkraft på børs, fortsetter kommisjonen:

«Slik sett vil ikke mer fornybar kraft – som er uregulerbar – i seg selv tale for å endre dagens regulering av kraftmarkedet. Snarere tvert imot, dagens system gir et godt samspill mellom vind- og vannkraft.»

Enda mer uregulerbar kraft på en uregulerbar børs er kommisjonens oppskrift.

Dagens regulering av kraftmarkedet skjer som kjent på EU-markedets og energibyrået ACERs premisser. Høystbydende får tilslaget på kraftbørsen og setter prisen for alle andre. Reguleringsmyndigheten for energi (RME) påser at regelverket følges. Politisk innblanding er i utgangspunktet forbudt.

Enda mer uregulerbar kraft på en uregulerbar børs er altså oppskriften som skal styrke energi- og forsyningssikkerheten, ifølge kommisjonen.

Oppskrift gått ut på dato

Tankegangen ser bort fra endringer i energimiksen hos våre nærmeste naboer. De baserte seg før på termisk kraft som ikke er væravhengig; det vil særlig si kull-, olje- og kjernekraft. Nettopp dette var vesentlige argumenter i Statnetts konsesjonssøknad for nye kabler i 2013. «Termisk produksjon i Tyskland og Storbritannia gir det norsk-svenske kraftsystemet hjelp til å håndtere hydrologiske svingninger ved å produsere mer når det er tørt og mindre når det er vått», het det i analysen som fulgte konsesjonssøknaden.

Allerede i 2011, som respons på Fukushima-katastrofen i Japan, bestemte Tyskland seg for å avvikle sin atomkraft. Det kom på toppen av Energiewende fra 2000 med satsning på uregulerbar, fornybar kraft. Storbritannia og Danmark hadde planer for å avvikle sin kullkraft, hvilket nå langt på vei er realisert. Danmark stenger ned to av sine siste kullkraftverk i inneværende år. Sverige begynte alt i 1999 å stenge ned flere av sine kjernekraftverk. Svenskene har også vannkraft, men den er i stor grad elvekraft med liten eller ingen magasinering. Bare Finland baserer seg nå på stabil energi. Der utgjør kjernekraft rundt halvparten av elproduksjonen. Men Norges kraftutveksling med Finland er beskjeden.

Med andre ord står Norge nesten aleine igjen med en kraftforsyning som for 80-90 prosents vedkommende er stabil, regulerbar og fornybar. Det betyr at forutsetningene for nye utenlandsforbindelser med høy kapasitet var brutt allerede før kablene kom i drift. Og det betyr at Norge er blitt en mer ensidig garantist for andre lands forsyningssikkerhet, mens vår egen sikkerhet er blitt svekka.

Men i virkelighetsbildet til Olje- og energidepartementet er markedets «prissignaler» det eneste som teller for forsyningssikkerhet. Når EU nå forbereder en omlegging av sitt dysfunksjonelle strømmarkedssystem, velger Norge å advare mot en drastisk omlegging. Regjeringa støtter Tyskland, Danmark og Nederland m.fl. som alle motsetter seg grep i form av pristak, slik for eksempel Spania ønsker. Inngrep i markedet, som utstrakt bruk av differansekontrakter og pristak, kan «forstyrre kraftprodusentenes disponering av energi over tid, og slik føre til manglende tilbud i perioder med høy etterspørsel. Dette kan utgjøre en utfordring for forsyningssikkerheten», skriver regjeringa i sin høringsuttalelse.

Magasinfylling og kabelskrøner

Alle vet at det var lite vann i kraftmagasinene i det sørlige Norge i fjor vår og sommer. Dette ble i høst brukt til å skremme folket med rasjonering og nødvendigheten av forsert kraftutbygging.

Teksten fortsetter under illustrasjonen.

Våre myndigheter unnlater å fortelle at det var handelen på kraftbørsen som var årsaken til bånnskrapte vannmagasiner. Kraftselskapene tjente grovt på å åpne slusene som tappet ned magasinene. Regjeringa ville ikke stanse dem og henviste til EØS-forpliktelser. Spede oppfordringer til kraftbransjen om å holde igjen hadde liten effekt.

Statsminister Jonas Gahr Støre er blant dem som konsekvent snur saken på hodet. Til NRK sier han 7. februar at «realiteten er at i høst, da vi fylte opp våre vannmagasiner, så var det (de) kablene som bidro til at vi fikk kraft inn». Men det faktum at de samme utenlandskablene først hadde sugd magasinene tomme, sier han ingenting om.

I mai og juni var fyllingsgraden rekordlav. I juni var likevel nettoeksporten på 2,2 TWh. Den første uka i august var vannstanden i de norske vannmagasinene på 60,9 prosent mot en normal på 80 prosent, enda tilsiget var tilnærmet normalt. I september var eksporten snudd til en nettoimport på 0,7 TWh sjøl om regnet bøtta ned over store deler av Sør-Norge i august.

I løpet av 2021 og første halvår 2022 eksporterte Norge 24 TWh mer enn vi importerte. Dermed ga kablene Norge en svakere forsyningssikkerhet enn vi hadde hatt uten kabler, påpeker høgskolelektor i økonomi Øystein Sjølie i et svar til NVE-sjefen (Aftenposten 3. februar).

Mekanisme uten effekt

Olje- og energidepartementet varslet i høst at de jobber med en styringsmekanisme som skulle gi bedre forsyningssikkerhet og mer nasjonal styring. Statsråden og byråkratene har lagt hodene i bløt fordi EUs tredje energimarkedspakke forbyr innblanding i den frie krafthandelen som ikke kan begrunnes med driftssikkerhet. Det hele endte opp med at regjeringa sparker ballen over til kraftprodusentene istedenfor å risikere påpakning fra EØS-tilsynet ESA.

«Med lovendringen vi nå går i gang med, understreker vi produsentenes ansvar for å bidra til forsyningssikkerheten», sier departementet i sin pressemelding av 27. januar. «Mekanismen» som omsider kom på bordet er ikke annet enn et formalisert krav til rapportering som kraftprodusentene allerede har praktisert et halvt års tid.

Dette bekreftes av NVE-sjef Kjetil Lund. – Det er ikke noen stor forskjell. Den etablerte arbeids- og ansvarsdelingen mellom bransje og myndigheter vil være som før, sier Lund til Energiteknikk.

I praksis betyr dette ikke annet enn at rapporteringsplikten blir forskriftsfestet. Fortsatt er det kraftselskapene som bestemmer over regulering og disponering av krafta. Den såkalte mekanismen sier ingenting om hva som skal være minstenivå for magasinfylling.

Ingen er imot kraftutveksling til gjensidig nytte. Men å legge forsyningssikkerhet i hendene på kraftbransjen og børsen fordi EU krever det, er som å la reven passe hønsegården.

Et markedsstyrt kraftsystem diktert av EUs algoritmer gir nok en viss sikkerhet for børsivrige kraftprodusenter, men ikke for samfunnet.

Jan R. Steinholt er utreder i Nei til EU.

Stort bilde i toppen: Kraftbørsen Nord Pool følger strømflyten og styrer handelen på spotmarkedet. Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har tilsyn med børsen. (Foto: Nord Pool, Irja Hendel)