Felles gjeld eller ikke felles gjeld? Det er EUs eksistensielle spørsmål. Djevelen ligger i detaljene.
Artikkelen er hentet fra Vett-heftet Helt krise. EU og EØS i koronaens tid.
Finanskrisen fra 2008 ble i EU en vedvarende eurokrise, der fellesvalutaen euro og pengeunionen ble en tvangstrøye som gjorde det vanskeligere særlig for de sør-europeiske landene å komme seg ut av krisen. De sosiale omkostningene var enorme, mange mennesker opplevde liv og helse truet. Røde Kors kalte situasjonen den største humanitære katastrofen i Europa siden andre verdenskrig. Nesten ti år etter var fortsatt arbeidsløsheten i eurolandene 9,5 prosent (gjennomsnitt i januar 2017, tall fra Eurostat).
De siste årene gikk arbeidsledigheten i EU noe ned, og den økonomiske utviklingen var mer positiv. Arven fra eurokrisen slo imidlertid inn da koronaviruset nådde Europa. Nedskjæringene for å tilfredsstille EUs budsjettkrav har ført til kutt i offentlige velferdsgoder som sykepenger, ledighetstrygd – og helsevesen. Mellom 2007 og 2017 falt antall sykehus og klinikker i Italia fra 1200 til 1000, og ifølge fagforeningene mangler landet 46 000 helsepersonell, inkludert 8000 leger (Klassekampen 21.03.20). Vi ser den samme tendensen i mange EU-land. Frankrike hadde i 1980 elleve sengeposter per tusen innbygger. Nå er antallet seks (Le Monde diplomatique (norsk utgave) april 2020).
EU krevde helsekutt
Når Italia og Spania er blitt særlig hardt rammet av koronaviruset, er et bakteppe de store kuttene som er gjort i helsevesenet, etter påtrykk fra EU. En rapport fra Amnesty International i Spania i 2018 konkluderte med at nedskjæringene har vært ødeleggende for tilgangen til helsehjelp for millioner av spanjoler (Monitor, ARD (tysk tv), 13.04.20). Italia og Spania kunne i stedet forsøkt å balansere budsjettene ved å øke skattleggingen av de som tjener mest, men påleggene fra EU vektla kutt i offentlige utgifter, også innenfor helse.
En rapport fra venstregrupperingen GUE/NGL i EU-parlamentet viser at i perioden 2011-2018 har EU-kommisjonen 63 ganger gitt EU-land spesifikke anbefalinger om å kutte i bevilgningene til helsevesen og/eller privatisere helsetjenester (Die Linke og GUE/NGL, «Discipline and Punish», februar 2020). Nedskjæringene er begrunnet med å nå EUs krav til lav statsgjeld og lite underskudd.
Dyp nedgangstid og økende forskjeller
I mai kom EU-kommisjonen med et nytt økonomisk værvarsel for 2020. Overskriften var talende: «En dyp og ujevn nedgangstid, en usikker bedring» («Spring 2020 Economic Forecast: A deep and uneven recession, an uncertain recovery», 06.05.20). Kommisjonen forventer at EU-økonomien vil krympe med 7,5 prosent i år. Det er en nedgang – resesjon – som er historisk, det kraftigste økonomiske sjokket siden depresjonen i 1929. Størst kan nedgangen bli i Hellas med nesten 10 prosent. Både i Spania og Italia er nedgangen forventet å være over 9 prosent. I Tyskland en del mindre med 6,5 prosent. Forskjellene mellom EU-landene vil altså øke. For Fastslands-Norge forventer SSB en nedgang i BNP på 5,5 prosent i 2020 («Konjunkturtendensene 2020/1», 24.04.20).
EU-kommisjonen forventer økt arbeidsledighet i alle medlemsland, og mest utsatt er Hellas med 19,9 prosent og Spania 18,9 prosent. Tallene er gjennomsnitt gjennom året, slik at andelen ledige på det verste vil være vesentlig høyere. EU-kommisjonen sier også at det blir vanskeligere for unge å få sin første jobb.
Europeisk solidaritet?
Pengeunionen og euroen har fratatt EU-landene verktøy for å drive økonomisk politikk gjennom statsbudsjettet, rentenivå og valutakurs. Samtidig har ikke EU midler til å føre en offensiv økonomisk politikk som det medlemslandene tidligere kunne gjøre, det vil si før Maastricht-traktaten (1992). Systemet har økt forskjellene mellom eurolandene, og økonomisk er det særlig Tyskland som har fått fordeler.
Som i kjølvannet av finanskrisen, er det nå strid i EU om hva unionen kan og bør gjøre for å hjelpe de landene eller regionene som er hardest rammet av krisen. I april avtalte eurosonens finansministre en tiltaksplan på 540 milliarder euro. Den omfattet ikke såkalte koronaobligasjoner, som Italia har krevd, der gjeldsforpliktelsene ville være fordelt mellom EU-landene. I stedet bruker man Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) for å gi landene lån, slik det ble gjort etter finanskrisen. Lån som viste seg å medføre omfattende økonomisk restrukturering. «Italia oppdager at den europeiske solidariteten ikke finnes» (Jacobinmag.com 10.04.20), er konklusjonen til økonomen Stefano Palombarini.
Merkel og Macron staker ut kursen
18. mai la Frankrike og Tyskland frem et felles forslag til hvordan et EU-fond for gjenreising av økonomien skal være. Fondet er på 500 milliarder euro, og Merkel og Macron vil at EU skal låne penger i fellesskap. Midlene skal fordeles som støtte til de regionene og sektorene som man mener trenger det. Tyskland har tradisjonelt avvist felles gjeld. At Merkel nå står sammen med Macron om å foreslå lån på EU-nivå er noe nytt, men konstruksjonen er slik at Tyskland likevel ikke vil være ansvarlig for andre lands gjeld.
Det er EU-kommisjonen som skal låne alle pengene for å finansiere fondet. Låneforpliktelsen vil så bli fordelt med lav rente på medlemslandene ut fra størrelse og bidrag til EUs budsjett. Hvert enkelt land er ansvarlig for å betale tilbake sin andel.
En grunn til at Merkel nå åpner for lån på EU-nivå, med en del vilkår, er den tyske forfatningsdomstolens avgjørelse i mai mot Den europeiske sentralbankens kjøp av obligasjoner, som domstolen mener er i strid med Grunnloven. Merkel forsøker å få på plass et nytt system som et alternativ til sentralbankens tiltak. Det er imidlertid usikkert om den nå foreslåtte ordningen faktisk er i tråd med Grunnloven. Den tyske Grunnloven krever at det knyttes vilkår til den økonomiske støtten som fordeles, og at det ikke overføres suverenitet over finanspolitikk og budsjett.
Finansunionen som tar form?
Italia og Spania ønsker et enda større fond, 1500 milliarder euro. EU-parlamentet vil ha 2000 milliarder, mens EU-kommisjonen sier 1000 milliarder og vil fordele midlene som en blanding av støtte og lån. Fondet skal komme som et tillegg til EUs langtidsbudsjett for 2021-2027, som det også blir tautrekking om mellom landene. Vedtak krever enstemmighet i rådet, det vil si at alle landene må si ja. Når stormaktene Tyskland og Frankrike er enige, så blir det førende for debatten. 1. juli overtar dessuten Tyskland EUs formannskap for resten av 2020. Prosessen vi nå ser kan lede til et EU som blir en mer sentralisert budsjettunion og der finanspolitikken blir enda mer integrert.
Det vil være en meget omstridt utvikling. Østerrike, Danmark, Sverige og Nederland er kritiske til Merkel og Macrons plan. Deres linje er at hjelp til særlig kriseutsatte land skal skje som egne lån, slik det ble gjort i eurokrisen. De frykter at felles EU-lån, selv om ansvaret internt spres videre til de enkelte landene, i realiteten betyr at de rikeste landene må dekke mye av dem. Ungarn vil også ha låneordninger i stedet for at EU-midler gis som støtte. Polen etterlyser nærmere detaljer.
For Spania og Italia synes det tysk-franske fondet å være et steg i den retningen de ønsker. Merkel og Macrons forslag vil imidlertid ikke gi støttemidler uten vilkår. I forslaget heter det at tilgang til fondet «vil være basert på klare forpliktelser for medlemslandene til å følge sunn økonomisk politikk og en ambisiøs agenda for reformer» («A French-German Initiative for the European Recovery from the Corona Virus Crisis», 18.05.20). Akkurat hva som ligger i dette vet vi ennå ikke, men det lyder ikke veldig annerledes enn eurokrisens krav om strukturreformer.
Føler seg sviktet av EU
Da koronaviruset herjet som verst i Italia i februar og mars kom det lite hjelp fra EU. I stedet var det Kina som sendte medisinsk utstyr og eksperter til Roma. Per 20. mai er det 32 000 døde av koronaviruset i Italia.
I april viste en meningsmåling at halvparten av italienerne – 49 prosent – ønsker å forlate EU (Tecnè poll, Europe Elects 11.04.20). 72 prosent mener EU ikke har hjulpet Italia med å håndtere krisen (Adnkronos.com 29.03.20). Etter at EU sviktet i den medisinske krisehåndteringen, har unionen heller ikke blitt enig om felles gjeldsforpliktelser som Italia ønsker – såkalte koronaobligasjoner – for å bygge opp økonomien.
EU-motstanden har en forhistorie. I august 2011 sendte Den europeiske sentralbankens president Jean-Claude Trichet og hans etterfølger Mario Draghi et brev til den italienske regjeringen som dikterte hva slags politikk Roma måtte føre for å få hjelp i eurokrisen. Trichet-Draghi-brevet foreskrev svekkelse av rettigheter i arbeidslivet, privatisering av offentlige tjenester og kutt i sosiale ytelser. I november samme år overtok Mario Monti som statsminister, uten å være folkevalgt, for å gjennomføre kuttprogrammet. Reformene har rammet både arbeiderklassen og middelklassen.
Ytre høyre-partiet Lega vingler om sin EU-motstand. Femstjernersbevegelsen vil endre EU innenfra og er i regjering med EU-vennlige Det demokratiske partiet. Hvis Italia skal forlate EU, skjer det neppe i det partipolitiske spillet, men gjennom en forsterket stemningsbølge i befolkningen. Som tidligere butikkdriver i Roma og nå arbeidsløse Valentina Rosi sier til BBC: «Jeg er ingen tilhenger av Ligaen, men Europa viser seg nok en gang å være ubrukelig, så vi bør forlate EU.» (BBC.com 17.05.20.)
Artikkelen er hentet fra Vett-heftet Helt krise. EU og EØS i koronaens tid (Nei til EUs skriftserie nr. 2 2020).
Stort bilde i toppen: EU-kommisjonen forventer at økonomien i EU i gjennomsnitt vil krympe med 7,5 prosent i år. Det er betydelige forskjeller mellom landene. (Kartutsnitt: EU-kommisjonen.)
