Det er ikke klimamålene, men metodene bak dem som gjør at EUs grønne skifte kjører seg fast.
Om EUs grønne pakt skulle havarere i nærmeste framtid, er ikke det gode nyheter sjøl for unionens argeste motstandere. I klimaspørsmålet har Brussel stilt seg i spiss for en god og viktig sak, men valget av politisk metode kan komme til å gjøre effektive tiltak svært vanskelige å gjennomføre.
Uavhengig av hva en ellers mener om EU (og norsk EU-medlemskap), vil det være et ubetinget gode om medlemslandene og unionen skulle lykkes med å nå fram til kutt i CO₂ og andre klimagasser som virkelig monner i internasjonal sammenheng. Det vil gi tyngde og fart til en omstilling i produksjons- og forbruksmønster som antakelig er helt nødvendig for å gjenopprette en langsiktig balanse for planetens tålegrenser og ressursgrunnlag.
Bare noen få år etter at Kommisjonen virkelig blåste i fløyta og lanserte en nullutslippsvisjon innen 2050, med strenge krav til kutt i klimautslipp underveis, hersker det nå stor tvil om ambisjonene i klimapolitikken vil overleve EU-parlamentsvalget til sommeren. Både på grasrota i medlemslandene og i unionens parlamentsforsamling går utviklingen i blå og mørkeblå retning. Det hagler inn med meldinger om at klimatiltakene har gått for langt, at de kommer for fort, og at det trengs lov- og direktivpause fra nye initiativer på klima- og miljøområdet i EU.
Blant de europeiske partigruppene på unionsnivå er det framfor alt representantene for de grønne miljøpartiene som kjemper med ryggen mot veggen fram mot EU-parlamentsvalget 6.–9. juni i alle de 27 medlemslandene.
I tidligere grønne partibastioner som Tyskland og Frankrike går de grønne kraftig tilbake i oppslutning. Taper den grønne partigruppa så mye som den allmenne trenden tyder på, er sjansen stor for at miljøpartiene ikke lenger vil utgjøre en del av styringsgrunnlaget til Kommisjonen, unionens utøvende maktorgan.
Den grønne partigruppa i EU-parlamentet har de siste valgperiodene utgjort en liten, men viktig del av styringsblokken sammen det konservative folkepartiet EPP og sosialdemokratene i S&D. Nå er denne klassiske storkoalisjonen etter mønster av tysk, nederlandsk og belgisk innenrikspolitikk truet. De kulturkrigende og nasjonalkonservative partiene på høyre fløy er på frammarsj i mange medlemsland. Står denne trenden seg fram til unionsvalget i juni, er det en viss mulighet for at partiene til Giorgia Meloni, Matteo Salvini, Viktor Orban, Marine Le Pen og Geert Wilders kan presse de grønne partiene bort fra den privilegerte posisjonen de har hatt i EU-politikken.
På en rekke områder blir nok ikke den politiske betydningen av dette så stor som mange pressekommentatorer og statsvitere frykter for eller later som. Jo da, politikken vil nok flyttes enda et par knepp mot høyre. Men dette vil på flere vis bare bety at det meste blir som før i EU. Det vil befeste en næringspolitikk, sosialpolitikk og arbeidslivspolitikk som gagner de store konsernene, kapitaleierne og framfor alt finansmarkedene.
I klima- og miljøpolitikken, derimot, er det et viktig og helt reelt skille mellom høyrefløyen og sentrumsblokken der de grønne partiene inngår. For å sikre et nytt og stabilt styringsgrunnlag i EU-parlamentet kan EPP og kommisjonspresident Ursula von der Leyen komme til å bytte ut de grønne med deler av den nasjonalkonservative blokken som parlamentarisk grunnlag. Det vil sette framtidige klimatiltak og EUs grønne pakt i fare.
Hva kan forklare mulighetene for dette politiske tilbakeslaget i klimapolitikken? Hvorfor et sånt «backlash» bare noen få år etter at skoler, gater og offentlige steder over hele kontinentet var fylt av unge folk og aktivister som krevde at hensynet til miljøet og deres framtid skulle settes foran alt annet i politikken?
Svaret er antakelig knyttet til et par, tre alvorlige metodefeil hos EU-kommisjonen og klimaforkjemperne. Denne metodesvikten har også en sammenheng med hvordan politikkutviklingen tradisjonelt har foregått i unionen. EU og framfor alt Tyskland har over mange år gamblet stort og basert seg på framtidige energikilder som langt på vei har slått feil eller fått bråstopp i møte med en ny geopolitisk situasjon: Vindkraft, solenergi, gass og olje fra Russland. Siden 2021 har EU og store deler av Europa stått i en vedvarende og ytterst vanskelig situasjon med varig knapphet etter stabil og rimelig energi. Det er blant annet derfor Statkraft og tyske daytradere i Düsseldorf de siste to årene har tjent seg søkkrike på et dysfunksjonelt kraftmarked i EU.
Det neste er kort og greit at Kommisjonen og EU-parlamentets klimarevolusjon ovenfra møter raseri og reaksjon nedenfra. Skal en sikre overgangen til en samfunnsorden basert på fornybar energi og nøytraliserer klimaeffekten, forutsetter det en helt annen byrdefordeling mellom de dominerende og de dominerte sjikt i befolkningen.
Dette har sammenheng med at kommisjonspresident von der Leyen, de grønne partiene og flertallet i EU-parlamentet har valgt å satse alt på kapitalismens søken etter profitt som det eneste saliggjørende for å skape gjennomslag for og finansiere tiltakene i den grønne pakta. Kommisjonen og Parlamentet har holdt seg til en kjent historisk melodi i EU når de holder seg inne med de store næringslivsinteressene. Samtidig har mindre aktører som bønder og småbedrifter blitt satt til å betale prisen i form av svimlende utgiftsøkninger på strøm, mat, drivstoff og nødvendige livsmidler.
For alle som ser et helt reelt behov for klimaomstilling, kommer nok ikke tida fram mot og etter EU-valget i juni til å bli noe politisk høydepunkt. Det er likevel grunn til å følge nøye med. Etter Brussels og de grønne partienes metodefeil er det tid for en ny politisk læringssyklus, før et nytt og bedre forankret forsøk på en bærekraftig klimapolitikk kan prøves ut.
Kommentaren stod først på trykk i Klassekampen 9. mars.
Stort bilde i toppen: Markus Spiske / Unsplash.com. Bildet er tatt i Erlangen, Tyskland, under den globale klimastreiken 20. september 2019.
