Grunnlovens paragraf 115 og ACER-saken

«Når utviklingen skjer skrittvis uten en problematisering av de konstitusjonelle sidene, innebærer dette paradoksalt nok at Stortinget overfører en omfattende grad av myndighet uten at dette behandles etter bestemmelsen i Grunnlovens paragraf 115.»

Grunnloven har to bestemmelser for fremgangsmåten ved Norges tilslutning til folkerettslige avtaler. Den regulære fremgangsmåten er den som Grunnlovens paragraf 26 gir anvisning på. Traktatmyndigheten er lagt til Kongen, men i saker av særlig stor viktighet, og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse krever lov eller stortingsbeslutning, må Stortinget gi sin tilslutning. Vedtak om tilslutning treffes med vanlig flertall. Dersom det er snakk om en traktat som overfører myndighet som etter Grunnloven ligger til statens organer til en organisasjon som Norge deltar i, må det treffes vedtak etter paragraf 115. Slikt vedtak treffes med to tredjedels flertall i et møte hvor minst to tredjedeler av stortingsrepresentantene er til stede. Det kan ikke overføres myndighet til en organisasjon som Norge ikke deltar i etter denne bestemmelsen. Det betyr at hvis det ikke er hjemmel for å slutte seg til en slik traktat i paragraf 26, så kan ikke tilslutning skje uten forandring i Grunnloven.

Fra før vedtakelsen av bestemmelsen i paragraf 115 i 1962 hadde staten en praksis hvor den i en viss utstrekning kunne overføre myndighet til en internasjonal organisasjon hvis denne myndigheten ikke var inngripende. Denne læren og praksis er videreført etter 1962 som en praksis om at Stortinget ikke behøver å treffe vedtak etter paragraf 115 hvis den myndigheten som overføres er «lite inngripende». Ut fra de samme kriterier kan det overføres myndighet til en organisasjon Norge deltar i. I tiden etter tilslutningen til EØS-avtalen er denne læren særlig videreutviklet som ledd i tilpasningen av EØS-avtalen til utviklingen i EU.

Læren om «lite inngripende» myndighetsoverføring har ofte vært påberopt i saker som det har stått politisk strid om, og den har klare elementer av politisk skjønn. I spørsmålet om tilslutningen til EUs tredje energimarkedspakke var læren aktuell på grunn av opprettelsen av EUs energimarkedsbyrå ACER, med myndighet til å øve tilsyn og å treffe vedtak som binder de nasjonale energimyndighetene. Samtidig skal de nasjonale energimyndighetene gis en fri stilling og ikke være underlagt vanlig forvaltningsmessig instruksjonsmyndighet. Stortinget la etter regjeringens forslag til grunn at den myndigheten som ble overført var lite inngripende. Avgjørende for denne vurderingen var at myndigheten til ESA etter EØS-tilpasningen av direktivene bare var bindende for det nasjonale forvaltningsorganet, og at avskjæringen av instruksjonsmyndigheten til Kongen var lite inngripende. Det er en svakhet ved den vurderingen som ble foretatt at man ikke også vurderte betydningen av at den nasjonale reguleringsmyndigheten inngår i et felleseuropeisk nettverk som norske myndigheter ikke har kontroll over, og at dette skjer på et område med stor samfunnsmessig og politisk viktighet.

Lovavdelingen la i sin vurdering til grunn at den myndigheten som ESA får, bare er av folkerettslig karakter, siden ESA ikke kan treffe vedtak med direkte virkning for private. Lovavdelingen blander her sammen spørsmålet om hvem en forpliktelse er rettet til med spørsmålet om forpliktelsens rettslige karakter. Siden ESAs kompetanse skal gjennomføres i norsk rett, vil ESAs vedtak ha et internrettslig grunnlag, og de vil være bindende med forrang etter EØS-loven for den de er rettet til. Den nasjonale reguleringsmyndigheten vil være internrettslig forpliktet til å følge ESAs vedtak. Dette momentet skulle vært tatt i betraktning ved vurderingen av «lite inngripende» myndighet og kunne ha ført til et annet resultat.

ACER inngår i et stadig voksende nettverk av forvaltning på overnasjonalt nivå. EUs forvaltningspolitikk endrer seg fra et utgangspunkt hvor EUs regler ble forvaltet indirekte gjennom selvstendige nasjonale forvaltninger under nasjonalt ansvar og kontroll, til et system med en økende grad av direkte forvaltning gjennom et overnasjonalt forvaltningsapparat. På stadig flere områder inngår nasjonale fagmyndigheter i et slikt nettverk på en måte som gjør at de får rollen både som nasjonal forvaltning og EU-forvaltning. Denne utviklingen overfører i sum en meget omfattende myndighet fra ledelsen av det nasjonale forvaltningsapparatet til EUs organer og forvaltning. Denne utviklingen gjelder også EØS-avtalen. Når utviklingen skjer skrittvis uten en problematisering av de konstitusjonelle sidene, innebærer dette paradoksalt nok at Stortinget overfører en omfattende grad av myndighet uten at dette behandles etter bestemmelsen i Grunnlovens paragraf 115.

• Hans Petter Graver, professor dr. juris Universitetet i Oslo, har skrevet betenkningen «Grunnlovens § 115 og (særlig) ACER-saken» på oppdrag fra Nei til EU. Betenkningen er utgitt i hendig pamflettform og koster kun kr 80. Eller les den på nettsidene. 

Stort bilde: Boye Ullmann, Kathrine Kleveland og Hans Petter Graver på Nei til EUs konferanse 8. november. Foto: Jan Steinholt

Stort bilde i toppen: Boye Ullmann, leder av faglig utvalg i Nei til EU, Kathrine Kleveland og jussprofessor Hans Petter Graver på den faglige konferansen «EU strammer grepet» 8. oktober 2018. (CC BY-SA Nei til EU)