Hånden som trekker tråden

Før påske ble Den store klesbyttedagen gjennomført med over to hundre byttemarkeder landet rundt. Tiltaket er miljøvern som treffer midt i tidsånden 2022, men også en påminnelse om at det vidløftige moteordet «sirkulærøkonomi» langt på vei handler om å finne tilbake til tradisjoner fra mindre materialistiske tider. I mine hjemtrakter ble klesbyttedagen passende nok arrangert ved Stjørdal museum Værnes, der det også var et «fikselaug» som viste reparasjon av klær.

Slår vi sammen tekstil og sko, står bekledningen vår for åtte prosent av de globale klimagassutslippene. I tillegg kommer forbruket av kjemikalier, vann og energi, samt avfallsproblemet. Gjennomsnittseuropeeren kaster 11 kilo klær i året, og mye av dette går til søppelfyllinger eller forbrenningsanlegg.

Vi kan alle bidra litt ved å endre eget forbruk, men for å komme vekk fra bruk-og-kast-økonomien trengs det sterkere, strukturell lut med krav til produksjonsmåten, mer varig kvalitet på klærne og utvidet produsentansvar.

For en knapp måned siden, 30. mars, la EU-kommisjonen frem sitt forslag til tekstilstrategi, som del av en tiltakspakke for sirkulærøkonomi. Forslagene er relevante også for EØS-avtalen. Tekstilstrategien angir kommisjonens planer for tiltak og reguleringer. Lengre levetid på klærne, mulighet for reparasjon og ombruk skal prioriteres, og det skal settes prosentmål for både gjenvinning og ombruk. Produsentene skal ha mer ansvar for varene de sender ut på markedet og kostnadene ved tekstilavfallet. Strategien skal bidra til klimamålene, samtidig som kommisjonen også fremhever at EU vil bli mindre avhengig av ressurser utenfra.

Forslaget kan sies å være en milepæl i den forstand at tekstilbransjen i liten grad er regulert av EU fra før med krav til bærekraft. Det har kommisjonen fått anerkjennelse for fra miljøorganisasjoner både i EU og her hjemme. Samtidig er det flere som peker på at forslaget har vesentlige mangler, særlig når det gjelder arbeidsvilkår og menneskerettigheter. En felles uttalelse fra internasjonale organisasjoner som arbeider med miljø og tekstilindustrien har overskriften: «Tekstilstrategien har grønne ambisjoner, men glemmer arbeiderne i regnestykket» (pressemelding fra European Environmental Bureau med flere, publisert på www.eeb.org 31.03.22).

Organisasjonene skriver videre at de er «bekymret over at den mye etterlengtede teksten utelater sentrale menneskerettighetsaspekter», og peker på at miljø og sosial bærekraft er «to sider av samme mynt». De minner om at «dårlige arbeidsforhold og brudd på menneskerettigheter er utbredt i den globale tekstilindustrien».

Fashion Revolution, som er den ledende internasjonale kampanjeorganisasjonen for reformer i klesbransjen, sier i den samme uttalelsen at EU-strategien «mislykkes i å favne det bankende hjertet i tekstilindustrien – menneskene som lager klærne våre». Ifølge organisasjonen vil verdikjedene for bransjen «ikke være faktisk bærekraftig når det mangler tiltak som garanterer organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger». 

Ifølge Fair Trade Advocacy Office, Brussel-kontoret til et globalt nettverk av organisasjoner som representerer bønder og arbeidere i over 70 land og er medeier i merkesystemet Fairtrade, er kjerneproblemet i tekstilindustrien de store merkevarenes innkjøpspraksis. Fairtrade-kontoret mener merkevarene utnytter en ulik maktbalanse mellom dem og leverandørene for eksempel til å sette innkjøpspriser som er lavere enn produksjonskostnadene. «Disse handelspraksisene presser marginene til en fabrikk, og gir dem lite eller ikke noe rom til å investere i bærekraftige produksjons- eller arbeidsforhold.» Dermed, heter det i uttalelsen, mangler EU-strategien «en stor bit av puslespillet for å gjøre tekstilsektoren sirkulær, rettferdig og bærekraftig», når den «ikke adresserer spørsmål om urimelig handelspraksis, innkjøpspriser eller levelønn og levelige inntekter».

EUs tekstilstrategi har mange gode elementer, men også noen grunnleggende blindsoner. Spørsmålet er hvordan EØS-landet Norge vil forholde seg til det. Her er det en opplagt fare for at EUs strategi og tiltak ikke bare etablerer et minimum, men i realiteten setter begrensninger på hvor ambisiøs man skal være.

Norge burde ha gode forutsetninger til å gå foran med skjerpede krav til etisk handelspraksis. Gjennom EØS-avtalen har norsk miljøpolitikk og varekrav derimot blitt tilpasset EU. I en tid der bevisstheten om miljøproblemene og taperne i det internasjonale handelssystemet kanskje er større enn noen gang, ser vi paradoksalt nok at norsk politikk på mange måter har blitt passiv og avventende. I stedet for å innføre bedre, solidariske krav, venter man på felles tiltak fra EU. Det blir en type selvsensur som bremser utviklingen av nasjonal politikk og regler.

Stortinget har i disse dager til behandling et representantforslag om en mer bærekraftig og sirkulær tekstilindustri. Det er en mulig anledning til å vise at man ikke vil la EUs tekstilambisjoner være verken en sovepute eller en kvelende dyne. Hvorfor ikke utrede et utvidet produsentansvar som skal sikre at klær av lite holdbar kvalitet ikke kommer i salg, og som stiller klare krav til produksjons- og arbeidsforholdene? Det ville få betydning ikke bare for det norske markedet, men også være en oppskrift for styrking av EUs tekstilstrategi.

For ordens skyld: artikkelforfatteren er styremedlem i Naturvernforbundet i Stjørdal og Meråker, som var medarrangør på klesbyttedagen.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 23. april 2022.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 23. april 2022.