EUs energiunion handler ikke bare om elektrisitet, men også om olje og gass. For Norges del er det i første rekke råderetten over vår elektriske kraft som står på spill. Men om Stortinget sier et utilgivelig ja til EUs energibyrå ACER, kan det også få konsekvenser for norsk gasseksport.
Energibyrået ACER skal utarbeide og styre etter nettverksregler for gassflyten tilsvarende dem som gjelder på elektrisitetsområdet. Inntekter fra ekstra kapasitet skal deles etter regler fastsatt av «den relevante reguleringsmyndigheten». I Norges tilfelle vil det være et «uavhengig» RME som ikke kan styres av norske myndigheter, men mottar instruks fra ACER og ESA – overvåkingsorganet for EFTA-statene i EØS.
Naturgass vil i lang tid framover spille en nøkkelrolle i EUs energimiks, som det står i Unionens strategidokument Energy 2020. Gasseksporten fra Norge til Europa satte ny rekord i 2016, og utsiktene framover er lyse. I 2015 sto Russland og Norge aleine for 69 prosent av EUs naturgassimport. Denne avhengigheten av tredjeland bekymrer EU.
Polske myndigheter har sagt at de ikke vil fornye gassavtalen med russiske Gazprom når kontrakten utløper i 2022. EU sier de ønsker å spre seg på flere eksterne leverandører, men gjør i dette tilfellet det motsatte. Dette åpner et enda større marked for norsk gasseksport, og mange selskaper på sokkelen gnir seg nok i hendene. Det kan hende de gleder seg for tidlig.
Hjørnesteinen i energiunionen
Opprettelsen av et integrert gassmarked er selve «hjørnesteinen i EUs prosjekt for å skape en energiunion».[1] EU er opptatt av forsyningssikkerhet, effektive markeder og reduserte klimautslipp, med vekt på det første. Gassleverandører må meddele nasjonale myndigheter om langsiktige forsyningskontrakter som kan være relevante for forsyningssikkerheten i EU. Dette fordi EU vil ha slutt på at medlemsland forhandler fram egne avtaler i strid med EU-regelverket, slik flere av dem har gjort med Russland (South Stream) og Tyrkia. I tillegg kommer den interne uenigheten om gassrørledningen Nord Stream fra Russland, der særlig tyske og polske økonomiske og utenrikspolitiske interesser står steilt mot hverandre.
Gassdirektivet blir gjeldende også for rørledninger fra tredjeland
I november 2017 la EU-kommisjonen fram forslag til endring av gassdirektivet. I begrunnelsen heter det at forsyningssikkerheten for EU og det faktum at Unionen i stor grad er avhengig av leveranser utenfra, nødvendiggjør at det interne regelverket i Gassdirektivet blir gjeldende også for rørledninger fra tredjeland.[2] Unntak kan gjøres for eksisterende gassledninger, men bare såfremt det ikke er til ulempe for et effektivt fungerende indre marked eller truer forsyningssikkerheten.
Russland har allerede klaget inn regelverket i tredje energimarkedspakke som er rettet mot tredjeland inn for Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Brudd på Havrettskonvensjonen?
I tillegg kommer at EU-forslaget kan være et brudd på Havrettskonvensjonen (art. 56 og 58). Disse artiklene handler om lands rettigheter og plikter i den eksklusive økonomiske sonen.
Nylig lekkede dokumenter avslører at EU-rådets juridiske avdeling bestrider at EU har jurisdiksjon til å effektuere sin energilovgivning på rørledninger som krysser den økonomiske sonen til medlemsstater. Dette gjelder både kravene til funksjonelt skille, gjennomsiktighet, tariffregulering og tilgangen for tredjeland.
Juristene vil ha en nærmere utredning, mens Business Europe kritisere EU-kommisjonen for manglende konsekvensutredning og ber Europaparlamentets industri-, forsknings- og energikomité (ITRE) utsette sin planlagte behandling.
Energimarkedspakkene og Lisboatraktaten gir den nødvendige hjemmel for å gå videre med nye mekanismer som skal trygge leveranser på basis av felleseuropeiske regler, og pålegge medlemsland solidaritetsforpliktelser for å avhjelpe energimangel i nabostatene. Slike mekanismer vil også berøre EØS-statene i EFTA, i særdeleshet hvis de slutter seg til den tredje energimarkedspakka, hvilket EU allerede har lagt inn som en forutsetning.[3]
Selv om EU offisielt hegner om markedets frie spilleregler, er det liten tvil om at målet er større samordning innad i unionen. Tredjeland som innretter seg etter EUs krav vil også trolig få markedsmessige fordeler og færre byråkratiske rutiner å forholde seg til. Norsk Industri ved adm dir. Stein Lier Hansen gjør i DN 22. februar 2018 et poeng av det siste. Alternativet til at Norge mister «særstillingen som følger av å være en del av EUs gassmarkedssamarbeid», vil ifølge ham være at Russland og Qatar kommer på banen. Men nå er det allerede slik at Norges særstilling følger av stabil forsyningskapasitet og eksisterende rørledninger til Europa.
Vil ha innkjøpskartell
EU har som uttalt mål å diversifisere energileveranser utenfra for å gjøre seg mindre avhengig av enkeltleverandører. Det er ingen hemmelighet at EU spesielt ønsker å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass.
Samtidig vil EU styrke sin monopolstilling og gripe direkte inn i styringa over tredjeland som lar seg absorbere inn i energiunionen, slik den norske regjeringa legger opp til. EU tvang i 2002 Norge til å oppløse Gassforhandlingsutvalget (GFU) som samordnet salg av norsk gass for alle selskapene på norsk sokkel. Ordninga tillot også en viss samordning med Russland for å stabilisere markedet.
Men det er ikke samme rett for Loke som for Tor. Nå er det EU som samordner seg for å snakke med én stemme. Enkeltlands opptreden som kjøpere blir oppfattet som en risikoutfordring for unionen. EU ønsker de facto å opptre som et innkjøpskartell.[4] Ønskemålet er billigst mulig gass, hvor kjøperen er den som setter vilkår for pris, leveringsrute og produksjonsvolum.
EU vil styrke sin monopolstilling
Kraftbørser til tross, på det indre energimarkedet vil Norge etter hvert måtte forholde seg til at sluttmottakere og transittland innen EU samordner seg på kjøpersida. Denne koordineringa skal skje gjennom energibyrået ACER. Som «observatør» ville Norge kunne bivåne det som skjer, uten mulighet til å påvirke.
Som på elektrisitetsområdet, skal ACER overvåke tiårige nettutviklingsplaner. Finner byrået uoverenstemmelser mellom nasjonale planer og den europeiske nettutviklingsplanen, skal det gripe inn og henstille til den nasjonale regulatoren (i Norge RME) om å endre de nasjonale planene tilsvarende.[5]
ACER vil også påse at lista over prioriterte utbyggingsprosjekter av felles interesse (PCI) følges opp.
Energibyrået Acer skal håndheve gassforordningen (2009/715) som gir pålegg om at «den størst mulige kapacitet (…) skal stilles til rådighed for markedsdeltagere under hensyntagen til systemintegritet og effektiv netdrift».[6] Nettbrukerne skal ha mulighet for å reservere entry- og exitkapasitet hver for seg (19).
Det heter videre at «(29) Handel med primære kapacitetsrettigheder er et vigtigt led i udviklingen af et konkurrencebaseret marked og for at skabe likviditet».
Selv om norske selskaper er blant de store aktørene på et slikt marked, er det langt ifra gitt at et slikt frislipp til enhver tid tjener overordna nasjonale interesser.
Forsyningssikkerhet og LNG
I tillegg kommer den nye forordningen om gassforsyningssikkerhet (2017/1938).[7] Formålet med forordningen er «at sikre, at der træffes alle de nødvendige foranstaltninger til at opretholde en uafbrudt gasforsyning i hele Unionen».
«Samarbeid om forsyningssikkerhet faller i utgangspunktet utenfor EØS-avtalens anvendelsesområde», som det heter i Stortingets EU/EØS-informasjon.[8] OED mener følgelig at det derfor kan være behov for å se på EØS-tilpasninger.
Innskrenket kommersiell handlefrihet
Går norske myndigheter inn for dette, vil norsk handlefrihet bli ytterligere innskrenket, også på et gassmarked der Norge utelukkende har en eksportørrolle. Norge vil bli pålagt regler og rutiner (nettkoder) med tanke på å garantere forsyningssikkerhet i det øvrige Europa.
Slik rørledningene går i dag, er det få alternativer for norsk gasseksport. Flytende naturgass (LNG) er imidlertid en voksende og langt mer fleksibel mulighet. Gassen fra blant annet Snøhvit-feltet fraktes med spesialskip hvor som helst i verden. Om dette i dag er en beskjeden del av norsk gasseksport, trenger det ikke være slik i framtida. Etter år med dårlig lønnsomhet, peker pilene igjen oppover. LNG er sterkt etterspurt for å erstatte bunkersolje, mens det er ventet en etterspørselsboom i vekstøkonomier som Kina, og spesielt India.[9]
LNG er på ingen måte uteglemt i planene for EUs energiprosjekt. «Vi vil undersøge det fulde potentiale af flydende naturgas (LNG), herunder som backup i krisesituationer, hvor der ikke kommer tilstrækkeligt med gas til Europa gennem det eksisterende rørsystem.»[10]
På lista over prioriterte prosjekter (PCI) står allerede Baltic Pipe mellom Polen og Danmark og kapasitetsutvidelse for LNG-terminalen i Świnoujście. Danmark vil være transittland for norske gassleveranser til Polen.
Plikt til å være «solidarisk»
Når denne kapasiteten er ferdig utbygd, vil et Norge i energiunionen være forpliktet til å være «solidarisk» leverandør på permanent basis, og ikke bare ut kontraktsperiodene. «Gassforsyningssikkerheten i Unionen kan ikke i tilstrekkelig grad oppfylles av medlemsstater som handler på egen hånd, men kan på grunn av dets omfang og virkninger bedre nås på EU-plan», som det heter i forordningen. For å nå dette målet er man villige til å «treffe alle nødvendige foranstaltninger».
«Foranstaltninger» på EU-plan kan få direkte virkning for et Norge i EØS og energiunionen.
Det er ikke vanskelig å forestille seg en framtidssituasjon hvor norske gasseksportører kan bli pålagt å prioritere kapasitetsavsetninger til for eksempel Polen, mens det kanskje ville være langt mer å hente på f.eks. LNG-eksport til India.
Og dersom Norge skulle ønske å gi prioritet til en ny og lønnsom gassrørledning til et Storbritannia utenfor EU, er det ingenlunde gitt at et slikt rørprosjekt ville få plass på PCI-lista over «prosjekter av felles interesse».
Gasskonkurrenter med felles interesser
Når det gjelder å sikre tilgang til og transport gjennom rørledningene til Europa, har gasskonkurrentene Norge og Russland mer sammenfallende interesser enn Norge har med EU.
Det mener for eksempel professor emeritus Øystein Noreng ved Handelshøyskolen BI. Ifølge ham har Norge og Russland sammen et solid grunnlag for å dekke gassforsyninger til Frankrike, Storbritannia og Tyskland, og til å anspore EU til å satse sterkere på naturgass. Norge og Russland har felles, konkurrerende og enda mer sammenfallende interesser i gassmarkedet, mener Noreng.
Det er følgelig ikke bare dårlig politikk å innlemme Norge i EUs energiunion. Det kan også vise seg å være dårlig butikk.
Noter
[1] Energy Union: Commission takes steps to extend common EU gas rules to import pipelines Brussels, 8 November 2017.
[2] Kommisjonens forslag til endring av Gassdirektivet 2009/73
[3] Fact sheet
[4] Se fortalen til "Proposal for a regulation of the European Parliament and of the Council establishing a European Union Agency for the Cooperation of Energy Regulators (recast), 15149/1/16 ENER 419 IA 134 CODEC 1815 REV 1 + ADD 1 REV 1 (Brussels, 10 November 2017)", pkt. 4 og 5.
[5] Se Gassforordningen 715/2009
[6] Forordning (EF) Nr. 715/2009 2.2. Procedurer for håndtering af kapacitetsbegrænsninger i tilfælde af aftalemæssige kapacitetsbegrænsninger
[7] FORORDNING (EU) 2017/1938 af 25. oktober 2017 foranstaltninger til opretholdelse af gasforsyningssikkerheden
[8] EU/EØS-nytt 14. februar 2018
[9] India plans massive natural gas expansion, LNG imports to soar (Reuters)
[10] En rammestrategi for en modstandsdygtig energiunion med en fremadskuende klimapolitik /* COM/2015/080 final */
- Illustrasjonsfoto: Statoil/Harald Pettersen.
- Artikkelen (ikke bildet) kan reproduseres forutsatt at Nei til EU og forfatteren blir kreditert etter denne lisensen:
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal lisens.
Stort bilde i toppen: Kårstø. Mars 2015. © Statoil. Harald Pettersen. (Statoil. Harald Pettersen.)
