Høyresving i EU-parlamentet

1. Tendensene i valget og det nye EU-parlamentets sammensetning

EU-parlamentet består av 720 medlemmer. Hvor mange som velges fra hvert EU-land varierer ut fra antall innbyggere. Den konservative gruppen (EPP) har gått tydelig frem med 13 nye mandater, mens de to grupperingene fra ytre høyere har samlet sett gått mest frem med 23 nye mandater. De grønne og de liberale er valgets tapere med en nedgang på 18 og 28 mandater. I tillegg har antallet mandater utenfor de etablerte gruppene økt kraftig, de fleste partier på ytre høyre. Ingen av partigruppene har flertall i EU-parlamentet, så partigruppene må samarbeide for å danne flertall. Etter valget har de regjerende partigruppene EPP, S&D og Renew fortsatt en majoritet i EU-parlamentet, men maktbalansen er endret. EPP kan finne flertall også til høyre.

Fordelingen av representanter og partigruppene i det nye EU-parlamentet etter valget 

*Parlamentet har blitt utvidet fra 705 til 720 plasser, så endringen i mandater er påvirket av dette.

Figur 1: Fordelingen av representanter i det nye EU-parlamentet etter valget. Partigruppene kan rekruttere nye medlemmer så fordelingen kan endre seg.

EPP: Det europeiske folkeparti er et kristendemokratisk, konservativt politisk partisamarbeid. De har gått frem med 13 mandater og ble den største partigruppen i EU-valget med 189 seter. I Norge er Høyre medlem av EPP. Manfred Weber er leder av EPP. Den nåværende presidenten for EU-kommisjonen Ursula von der Leyen kommer fra det tyske CDU, som er del av denne partigruppen. 

S&D: S&D består av sosialdemokratiske partier i Europa. De gikk tilbake med 3 mandater i valget. Iratxe Garcia er lederen av S&D.

ECR: European Conservatives and Reformists er en partigruppe bestående av ytre høyere og høyrepopulister. I ECR deltar partier som Mellonis Italienske brødre, Pis fra Polen, Vox fra Spania, Sannfinnene og franske Reconquete. De gikk noe frem i EU-valget.

Renew: Forny Europa (Renew Europe) er en liberal partigruppe i EU. Gruppen ble opprettet i 2019 og etterfulgte Alliansen av liberale og demokrater for Europa. Renew blir sett på som den store taperen i valget og mistet 28 mandater. Emmanuel Macrons parti Renaissance, som gjorde det svært dårlig, er en del av Renew. Valérie Hayer leder Renew.

ID: Identity and Democracy er en partigruppe på ytterste høyre. I gruppen deltar Nasjonal Samling fra Frankrike, FPØ fra Østerrike, Lega fra Italia og inntil nylig AfD (Alternativ for Tyskland). Grupperingen gikk frem i EU-valget

Greens: De grønne gikk tilbake med 20 mandater i valget. De går fra å være den fjerde største til den sjette største partigruppen. I Tyskland ble de nesten halvert, og gikk fra 21 til 12 mandater. I forkant av forrige EU-valg i 2019 var det mye mobilisering for klima, med blant annet bevegelsen med klima-streikende ungdommer. I forkant av årets valg har man ikke sett den samme mobiliseringen. Dette kan være noe av bakgrunnen for at de grønne går såpass mye tilbake.

Left: Det europeiske venstrepartiet er en sammenslutning av sosialistiske partier. Fra Sverige deltar blant annet Vänsterpartiet. Partigruppen har holdt seg stabil siden forrige EU-valg.

Uavhengige: Uavhengige består av mandater fra mange ulike partier. Flere av disse er tilknyttet ytre høyre. Alternativ for Tyskland (AfD) som er kastet ut av ID er et partiene i denne gruppen. De ble Tysklands nest største parti med en oppslutning på 15,9% og fikk 15 mandater i parlamentet.

Ytre høyres fremgang

I forkant av valget har det vært mye spenning rundt hvor mye de høyreekstreme partiene ville gå frem og hvordan det vil påvirke EU-politikken. Nå i etterkant av valget ser det ut til at ECR og ID ikke vil ende opp i en direkte maktposisjon i parlamentet. EPP har ikke flertall med de to høyrepopulistiske fraksjonene ECR og ID, men de har det om man også legger til uavhengige partier som AfD.  Det er mulig EPPs ønskede kommisjonspresident Ursula von der Leyen vil måtte samarbeide med partiene på ytre høyre for gjennomslag på enkeltsaker, samtidig som hun må beholde støtten fra sentrum-venstre. EU-kommisjonen utpekes av medlemslandene, men skal også godkjennes i parlamentet.

I diskusjoner rundt bakgrunnen for ytre høyres fremgang i valget trekkes det frem hvordan EU-borgere merker økte levekostnader og et ønske om en restriktiv flyktningpolitikk. Partiene på ytre høyre spriker i en rekke saker, men de har til felles at de vil svekke klimapolitikken og innskjerpe asyl- og flyktningpolitikken. Allerede før valget er det pekt på hvordan det politiske landskapet blir påvirket av en styrket høyrebølge, hvor EU-parlamentet stemte for den omdiskuterte asyl- og migrasjonspakten tidligere i vår. EPP har dessuten dempet ambisjonene for miljø- og klimapolitikken.

Et fellestrekk blant ytre høyre partiene er at de vil verne den tradisjonelle familien og går til angrep på pride og skeives rettigheter. Både ECR og ID har tonet ned sin EU-kritikk og jobber ikke for en utmeldelse av unionen, selv om de har et mål om økt nasjonal selvbestemmelse innenfor EU.

2. Nesten halvparten av velgerne unnlot å stemme

Valget til EU-parlamentet i juni 2024 ble nok en gang preget av lav valgdeltagelse. Nesten halvparten av de 370 millioner velgerne unnlot å bruke stemmeretten. Valgdeltagelsen på bare 51,08 prosent er omtrent som i 2019, da 50,66 prosent stemte. Dermed føyer årets valg seg inn i rekken av EU-valg der fryktelig mange ikke bruker stemmeretten, med 2014 som et bunnår da kun 42,61 prosent stemte.

Første gang det ble holdt valg til EU-parlamentet var i 1979, da med en valgdeltagelse på 61,99 prosent.

Valgdeltagelsen varierer fra land til land, men gjennomgående er det færre som stemmer i EU-valget enn i nasjonale valg. Når bare 51,08 prosent deltar, er det også lavt i forhold til USA, der 66,8 prosent stemte i presidentvalget i 2020.

I alle de nordiske EU-landene er det nedgang i valgdeltagelsen siden 2019. Den er spesielt lav i Finland, der bare 40,4 prosent stemte. I Danmark, som tradisjonelt ligger høyt over EU-snittet, falt valgdeltagelsen fra 66,08 prosent i 2019 til 58,25 prosent. Uvanlig mange dansker stemte dessuten blankt, i det som tolkes som en protest mot mangel på EU-kritiske kandidater. I Sverige var valgdeltagelsen 53,4 prosent.

Blant de store EU-landene var det en markant nedgang i valgdeltagelsen både i Spania (fra 60,73 til 49,12 prosent deltagelse) og Italia (fra 54,5 til 48,31 prosent).

Spesielt lav var valgdeltagelsen i Kroatia (21,35 prosent) og Litauen (28,35 prosent). Deltagelsen var høyest i Belgia med 89,82 prosent. Det kan ha noe å gjøre med at Belgia har EU-hovedstaden Brussel, men det handler nok mest om at Belgia er et av EU-landene som har stemmeplikt.

3. EU-parlamentets rolle og omdømme

Den lave valgdeltagelsen svekker den demokratiske legitimiteten til EU-parlamentet. En nærliggende forklaring på at så få stemte, er at velgerne ikke opplever at deres stemme betyr noe. Dette er uttrykk for en avmaktsfølelse blant velgerne. Det er også uttrykk for at diskusjonene og vedtakene i EU-parlamentet er noe som ikke oppleves relevant, og at parlamentet oppleves som fjernt fra EU-borgernes hverdag. Det hjalp lite at EU-parlamentet brukte 423 millioner kroner på informasjon og reklame foran valget.

Tilliten til EU-parlamentet er svekket av korrupsjonsskandalen Qatargate, der Qatar og Marokko har kjøpt seg innflytelse i Brussel. Etterforskningen involverer flere EU-parlamentarikere. EU-parlamentet er beryktet for høy godtgjørelse og andre goder som en del representanter har utnyttet i overkant. Reisesirkuset mellom Brussel og Strasbourg, der parlamentet har plenumsmøter, koster dyrt og gir et stort klimaavtrykk. EU-parlamentet har dessuten blitt en arena for avdankede politikere og kandidater av det mer kuriøse slaget. Alt dette tærer på parlamentets troverdighet.

Når halvparten ikke stemmer er det et demokratisk problem i seg selv, men også et symptom på strukturelle mangler ved parlamentet og EU-systemet. EU-parlamentet har en mer begrenset rolle enn for eksempel det folkevalgte Stortinget har her i Norge.

Nye lover må normalt vedtas av både EU-parlamentet og ministrene i rådet. Saker som angår skatter og sosialpolitikk har parlamentet ikke formell myndighet over. Det samme gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. Parlamentet har ikke adgang til å fremme lovforslag. Det er det i henhold til den alminnelige beslutningsprosedyren bare EU-kommisjonen som kan gjøre. I økende grad har dessuten kommisjonen fått delegert myndighet til selv å vedta nye forordninger, for eksempel på energiområdet.

EU-parlamentets møter er offentlige, men hvis parlamentet og rådet ikke blir enige, går kommisjonens forslag videre til forliksbehandling. Disse møtene er lukket. I praksis avgjøres de fleste lovene utenom den åpne behandlingen, gjennom møter mellom en mindre gruppe representanter fra parlamentet, kommisjonen og rådet (trilogforhandlinger).

Ved siden av EU-kommisjonen utøver EUs sentralbank i Frankfurt og EU-domstolen i Luxembourg en betydelig overnasjonal myndighet, uten at de stilles til demokratisk ansvar gjennom valg. I tillegg har flere av EUs byråer overnasjonal vedtaksmyndighet på enkelte områder, for eksempel energibyrået ACER og jernbanebyrået ERA.

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved et bilde av EU-parlamentet som en åpen arena for politisk interessekamp. EUs traktater setter rammer for unionens politikk. Det indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er overordnet. Traktatene setter også rammer i den økonomiske politikken, på justis og forsvar og en rekke andre områder. Dette er noe EU-parlamentet uavhengig av flertallskonstellasjoner ikke kan endre på.

Et annet grunnleggende poeng er at det ikke er en felles offentlighet i EU, heller ikke etter digitaliseringen og sosiale medier. Valget til EU-parlamentet var i realiteten ikke ett EU-valg, men mange nasjonale valg med ulik dagsorden. Dette understreker hvor krevende det er for EU-parlamentet å skulle være en folkevalgt forsamling for hele EU.

4. Brusselboblen: Goder parlamentarikerne har

Som medlem av EU-parlamentet får man både god lønn og svært mange andre ytelser. I Norge har vi de siste årene diskutert hvordan stortingspolitikere har mange goder, og vi har sett eksempler på at stortingspolitikere har misbrukt ordninger for eksempel i pendlerbolig-sakene. Det har også vært flere saker i EU, hvor man har diskutert godene til EU-parlamentarikerne. Ved siden av lønnen på 10 377 euro i måneden, hvilket tilsvarer omkring 120 000 norske kroner, mottar EU-parlamentarikerne en rekke såkalte kompensasjonsordninger.

De har rett på en daglig godtgjørelse på 350 euro (ca. 4000 NOK) for hver dag de er i EU-parlamentet på offentlig ærend, som skal dekke overnatting, måltider og andre utgifter. Dessuten mottar de opp til 4 950 euro (ca. 55 000 NOK) hver måned for å dekke utgifter som kontorleie i medlemsstaten der de er valgt, kontorrekvisita og mobiltelefoner. Dessuten dekkes reiseutgifter, og man har som EU-parlamentariker rett til refusjon av to tredjedeler av sine medisinske utgifter. Når man går av har man også rett på en overgangsgodtgjørelse, hvilket tilsvarer en måneds godtgjørelse for hvert år man har sittet i parlamentet, opptil maksimalt to år.

Parlamentet har vært rammet av korrupsjonsskandalen Qatargate, der Qatar og Marokko har kjøpt seg innflytelse i politikken. I forkant av valget i vår har det vært påstander om at kandidater har fått betalt for å spre russisk propaganda. EU-parlamentarikere har alltid hatt lov til å ha andre inntektskilder ved siden av lønnen fra parlamentet, men dersom inntektene overgår 5000 euro (ca. 56 000 NOK) i løpet av et år må inntektene rapporters. En av fire som sitter i parlamentet har en betalt inntekt utover lønnen og kompensasjonsordningene. Samlet sett har EU-parlamentarikerne hatt eksterne inntekter på 8,7 millioner euro på et år. Hvordan skal man vite at politikere jobber for offentlige interesser, og ikke egen vinning, når så stor andel av parlamentarikerne har store inntektskilder utover lønnen og ytelsene de får for å sitte i parlamentet.