Hva brexit lærer oss om selvrespekt

Svein Roald Hansen (Ap), leder av parlametarikerdelegasjonen til EFTA og EØS og tidligere leder av Europabevegelsen, forsøker å trekke lærdommer av brexit i Nationen 29. juni.

De fire punktene Hansen lister opp, koker ned til at verken briter eller nordmenn bør tråkke EU på tærne, for da blir det bare trøbbel. Vi unnslipper uansett ikke integrasjonens drivkrefter i en globalisert virkelighet.

Med en så deterministisk tilnærming, er det rart at Hansen ser noen vits i å være politiker.

Noen av de viktigste brexit-lærdommene ser ut til å ha gått ham hus forbi.

Den første av disse er at mektige krefter i etablissementet, også langt inn i regjeringskontorene underminerer folkets røst når folkeviljen går dem imot. Dette kan gjøres på mange vis, men en yndet metode er å så usikkerhet og tvil for å skape politisk rom for et endelig «kompromiss» som er noe annet enn hva folket ga mandat til. Dette kjenner vi jo godt til fra vår egen historie. Folket sa blankt nei til EU, men satt igjen med EØS-avtalen.

Den andre lærdommen er at jo mer et land sitter fast i EUs institusjoner og titusener av direktiv og forordninger, desto mer tidkrevende er det å komme løs fra spindelvevet. Her har Norge en stor fordel sammenlignet med Storbritannia, ettersom bindingene gjennom EØS-avtalen er betydelig mindre omfattende. Vi trenger heller ikke forholde oss til den felles landbruks-, fiskeri-, bistands- eller utenrikspolitikken.

Den kompliserte britiske utmeldingsprosessen er en viktig påminnelse om å tenke seg grundig om før man gir fra seg suverenitet på område etter område.

Den kompliserte britiske utmeldingsprosessen er en viktig påminnelse om å tenke seg grundig om før man gir fra seg suverenitet på område etter område. Det er lett å levere fra seg nøklene, men vanskeligere å kreve dem tilbake. 

Den tredje lærdommen er, som Hansen påpeker, at det er fornuftig å være godt forberedt og ha en formening om hva man vil ha, ikke bare hva man ikke vil ha. Men da må man også vite hvilke dører som står åpne. Med sin framtredende posisjon i EFTA og EØS kunne Svein Roald Hansen ha vært en pådriver for å fortelle britene at EFTA-døra står på vidt gap. Han kunne for eksempel ha satt statsminister Erna Solberg på plass når hun har skapt forvirring i London om hva Norge egentlig mener om britisk EFTA-medlemskap.

Hansen bidrar til mer forvirring når han hevder at EØS-motstanderne her hjemme heller ikke har noe alternativ å stille opp med. Påstanden blir gjentatt så ofte at noen kanskje begynner å tro på den.

Nei til EUs alternativ er en fornyet handelsavtale med EU. Frihandelsavtalen fra 1973 trer automatisk i kraft den dagen EØS-avtalen opphører. Den sikrer bl.a. tollfrihet for det aller meste av norsk eksportindustri, men avtalen må selvsagt oppdateres på mange områder. Det er flott hvis Hansen lager et utkast til en forbedret frihandelsavtale med EU, men en realistisk tilnærming tilsier at EU neppe vil diskutere den inngående før vi sier opp EØS-avtalen.

Den fjerde lærdommen er at nettopp fordi land i og utenfor Europa er så gjensidig avhengige av hverandre, har EU som union så vel som de enkelte medlemsland interesse av tette forbindelser med andre land når det gjelder handel, økonomi, miljø osv. Det er derfor EU inngår nye handelsavtaler på løpende bånd med Mexico, Singapore og Australia osv. Ingen av disse statene vil selvfølgelig finne seg i en avtale som betyr at de må akseptere EUs fire friheter (fem, hvis vi tar med energi) eller underkaste seg EU-domstolen.

Så hvorfor i all verden skulle ikke EU inngå en tilsvarende avtale med en så nær og viktig partner som Storbritannia, eller for den saks skyld Norge, når EØS-avtalen er historie?

Vi skal vise respekt for EU. Men framfor alt skal vi ha selvrespekt!

Innlegget sto på trykk i Nationen 12. juli 2018.

Stort bilde i toppen: Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU, november 2017. (Eivind Formoe)