Hva kan vel være galt med europeisk økonomisk samarbeid? Ingenting. Problemet er at EØS-avtalen omfatter langt mer og setter norsk demokrati i ei skrustikke.
Folkerettslige og mellomstatlige avtaler vil alltid inneholde noen fordeler for begge parter, forutsatt at de ikke er ensidig diktert av en part, for eksempel som følge av militær okkupasjon. Det er heldigvis ikke tilfelle hva EØS-avtalen angår. At avtalen ble innført uten å rådspørre et folk som allerede hadde sagt nei til det som den gangen het EF, er en sak for seg.
Også EØS-avtalen inneholder en rekke fordelaktige bestemmelser for Norge og norske innbyggere. Det skulle bare mangle når mer enn 13 000 direktiver, forordninger og annet EU-regelverk er innført i norske lover og forskrifter. Stadig færre av dem dreier seg om teknisk regulering av handel, kvoter og tollsatser. Den slags er i stor grad også dekket av andre bilaterale avtaler mellom Norge og EU.
Misvisende forkortelse
Det misvisende navnet Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde (EØS) gir inntrykk av et reint handelsmessig samarbeid. Svært mange nordmenn tror at EØS er en slags modernisert frihandelsavtale. Det er langt ifra virkeligheten. EØS er en avtale som pålegger partene å endre sine nasjonale regler på områder som handler om andre ting enn å overvinne handelstekniske hindringer.
Eksemplene er utallige, og de blir stadig mer inngripende. La oss bare nevne at nasjonale regler for å sikre faste, hele stillinger og betaling for reise, kost og losji blir overkjørt, også når bestemmelsene er knesatt i tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. EUs lovgivning griper inn i hvordan infrastruktur som strøm, vann, vei og jernbane skal organiseres. EØS-avtalen griper også direkte inn i kommunenes virksomhet. En rapport fra 2018 viser at halvparten, 49 prosent, av sakene i kommunestyrer og fylkesting er direkte berørt av EU/EØS. For å helgardere at kommunestyrer ikke fatter vedtak i strid med EØS-reglene, ønsker EU og Erna Solbergs regjering at forslag til vedtak om for eksempel arealplanlegging, først må forhåndsgodkjennes av EØS-godkjente organer. En slik overkjøring av folkestyret avstedkom en flom av protester fra kommuner i EU og fra Kommunenes sentralforbund. Direktivforslaget er lagt på is, men ikke trukket tilbake.
Gjennomgående for regelverket som kommer til oss via EØS-avtalen er at det favoriserer nyliberalisme og konkurranseutsetting. Det er et paradoks når markedsliberalismens grunnidé er at markedskreftene pr. definisjon er overlegne og uovervinnelige. Like fullt er EU på ethvert område opptatt av å spikre markedets forrang fast ved lov.
Forutsigbar uforutsigbarhet
Et annet problem er avtalens egendynamikk, hvor EU er avsender og EFTA-statene mottakere. Avtalen er som en rulletrapp hvor EU styrer start- og stoppknappen. EFTA-statene har bare «negativ» innflytelse. De kan i forkant be om særlige tilpasninger av nye direktiver og forordninger, men tilpasningene handler stort sett om at EØS-tilsynet ESA erstatter EU-kommisjonen som kontrollerende myndighet. EFTA-landa kan også insistere på at et direktiv ikke hører hjemme i EØS-avtalen, at det ikke er «EØS-relevant». Som regel er EU enig, men ikke nødvendigvis.
Hvis ett eller flere EFTA-land finner et direktiv helt uspiselig, er siste mulighet å hoppe av og bruke reservasjonsretten. Erfaringene etter et kvart århundre viser at det sitter langt inne å si nei. Når et direktiv først er innlemmet i EØS, er det gjerne slik at bordet fanger når EU-systemet produserer en endeløs strøm av endringsdirektiver og nye forordninger til det opprinnelige direktivet.
EØS-tilhengernes kronargument om at avtalen gir forutsigbarhet for næringsliv og myndigheter kunne hatt noe for seg hvis avtalen var statisk og ikke dynamisk. Dynamikken gjennom stadig mer inngående og detaljerte endringer fra EU sin side, og nye fortolkninger av reglene, gjør at den nettopp ikke er forutsigbar sett med norske øyne. Forutsigbarheten består i så fall bare i vissheten om at EU til enhver tid forbeholder seg retten til å utvide avtalen i sin favør.
En trussel mot arbeidsplassene
NHO, regjeringa og ledelsen i LO insisterer på at EØS-avtalen er avgjørende for eksporten og norske arbeidsplasser. Så lenge det er snakk om vareeksport er påstanden fullstendig grunnløs. Frihandelsavtalen mellom Norge og EU fra 1973 gjelder fremdeles og ligger som en ekstra gulvplanke under EØS-avtalen. Den sikrer uhindret og tollfri vareimport og -eksport.
Unntak er jordbruksvarer og deler av fiskeeksporten. Tollvernet for jordbruket er en forutsetning for at vi i det hele tatt har et norsk jordbruk. Men i EØS-avtalens artikkel 19 ligger et vedvarende press for økt import av jordbruksprodukter fra EU. Sammen med andre faktorer bidrar dette til stadig færre, ikke flere, arbeidsplasser knytta til jordbruket.
For fiskeindustrien betyr avtalen at industriell bearbeiding av norskfanget fisk for eksport til EU straffes gjennom tollsatser, mens råfisk stort sett slipper toll. Resultatet er naturligvis at fisken går til Danmark og Polen for videre bearbeiding der. Det betyr tap av tusenvis av arbeidsplasser i distrikts-Norge.
For den kraftkrevende industrien er billig kraft hele forutsetningen for at den eksisterer. Ellers ville det vært uten mening å importere bauxitt fra Guinea og Jamaica til norsk aluminiumsproduksjon. Norsk tilslutning til EUs energiunion gjennom EØS-avtalen betyr uunngåelig at dette konkurransefortrinnet gradvis forsvinner. På dette og andre områder trygger ikke EØS-avtalen norske arbeidsplasser, den setter dem i spill.
Ut av husmannstilværelsen
Bare tre små land i verden finner seg i at handel og samarbeid med EU foregår ene og alene på den ene partens premisser. Norge er dessverre ett av dem.
Derfor kalles EØS-avtalen ofte for en husmannskontrakt. EU behandler EFTA-statene på samme måte som de store gårdeierne behandlet husmennene på 1800-tallet. Husmennene måtte finne seg i betaling, pliktarbeid og lydighet for å leie jord og grunn. Men de kunne i det minste fritt omsette det overskuddet de sjøl produserte uten at storbonden forlangte bevis for at ikke noen i slekta hadde «subsidiert» produksjonen.
Husmennene våget sjelden å protestere og kreve stemmerett. Thranitterbevegelsen midt på 1800-tallet endra på det. Den ble raskt slått ned og ledere som Marcus Thrane satt i fengsel. Etter iherdig og tålmodig kamp ble det slutt på husmannsvesenet. Retten til å bestemme i eget hus er en ubøyelig kraft. Nå som den gang.
Teksten er hentet fra den kommende utgaven av Nei til EUs skriftserie Vett, nummer 3 2021 Alternativer til EØS-avtalen.
Stort bilde i toppen: Aluminiumsstøperi, Norsk Hydro (CC BY-NC-SA Norsk Hydro ASA)
