Juncker uten land

Hvordan EU på ti år går fra 28 til 13 medlemsland, og uglesette EFTA vokser seg stort.

 

Bearbeidet utdrag fra Nei til EUs årbok 2018: Europa 2027.
En forkortet tekst ble trykt som kronikk i Klassekampen 17. januar 2018.

Etter det for EU katastrofale 2016, med brexit-avstemningen som klimaks, er 2017 ansett som et normaliseringens år. Valgene i Nederland og Frankrike ble ingen triumf for EU-kritiske kandidater, og særlig valget av Emmanuel Macron som fransk president på et program markant for EU blir trukket frem. Valget i Tyskland førte heller ikke EU-kritiske Die Linke eller Alternative für Deutschland (AfD) i maktposisjon, selv om sistnevnte fikk et kraftig nasjonalt gjennombrudd med 12,6 prosent av stemmene (Die Linke fikk 9,2).

Euroområdet har dessuten hatt en bedre økonomisk utvikling de siste årene. Ledigheten har gått noe ned, men 8,8 prosent ledighet i euroområdet ikke akkurat noe å juble over (Eurostat oktober-tall). Den er fortsatt over 10 prosent i mange land, over 20 prosent i Hellas og nesten 17 prosent i Spania. I en slik situasjon er det en smule forhastet å avblåse den økonomiske og sosiale krisen.

I Østerrike har det EU-kritiske Frihetspartiet FPÖ nylig gått i regjering, men valget i Italia til våren blir trolig en større hodepine for kommisjonspresident Jean-Claude Juncker og unionspådriverne. Femstjernersbevegelsen med Beppe Grillo i spissen kiver om å være største parti på målingene. De lover en folkeavstemning om euroen. Ut fra meningsmålingene er det et sannsynlig valgutfall at partiet kan danne regjering med andre EU-kritiske partier.

 

Finansminister for EU

EU-kommisjonen la i desember frem omfattende planer for såkalt utdypning av pengeunionen. Det omfatter blant annet nye budsjettverktøy for å gjennomføre stukturreformer i medlemslandene og en finansministerpost på EU-nivå. Ambisjonenen er satt høyt og det er også lagt trykk på oppfølgingen, men hele syv planlagte toppmøter i 2018.

Kommisjonens desemberpapirer konkretiserer flere av ønskene i president Junckers tale om «unionens tilstand» i høst. Samtidig som kommisjonspresidenten skal være alle EU-landenes og EU-traktatenes tjener, er han en overbevist føderalist.  Juncker har dessuten behov for å lansere offensive prosjekt hvis han ikke skal bli stående i EU-historien som han som mistet det første medlemslandet. Hvorvidt en kommisjonspresident har lyktes eller ikke, blir i EU-målestokken vurdert ut fra hvor mye man har greid å forsterke integrasjonen. Da blir det lettere å forstå Junckers forslag om å etablere én felles og mektig EU-president for kommisjonen og medlemslandene i rådet, som i dag er to embeter.

Dette handler likevel om mye mer enn personlig forfengelighet. Junckers visjoner bygger på flere tidligere dokumenter fra kommisjonen og andre EU-organ, som den såkalte Fem presidenters rapporten om fullføringen av pengeunionen. Det gjør ikke mange av forslagene mindre omstridt blant medlemslandene.

 

Avvikling av skatteveto

Forsvars- og sikkerhetspolitikken er et annet av områdene der Juncker staker ut ambisjoner om mye mer union. Målet er en «fullt utviklet europeisk forsvarsunion» innen 2025. EU har etablert et forsvarsfond, og et flertall av EU-landene har forpliktet seg til å være del av en fast samarbeidsstruktur for militær samordning. Et annet hovedsatsingsområde for kommisjonen er EUs energiunion, med gjennomføringen av et indre energimarked og energi som EUs femte frihet. EUs energibyrå ACER skal få økt overnasjonal myndighet og treffe vedtak med absolutt flertall. Medlemslandene skal levere årlige energiplaner som EU gjennomgår og kan gjøre tiltak overfor.

I State of the Union-talen fastslo Juncker at alle medlemsland skal innføre euroen. Dessuten ønsker kommisjonen å innføre vedtak med kvalifisert flertall om skattlegging, det vil si fjerne den vetoretten som landene i dag har på dette området.

Fullføringen av bankunionen og kapitalmarkedsunionen er også en prioritert sak for kommisjonen, med EUs sentralbank i Frankfurt som den helt sentrale instansen. Tiltakene er omfattende, og flere av dem vil kreve traktatendringer.

Når det gjelder migrasjon er spørsmålet om jevnere fordeling av flyktninger mellom EU-landene er fortsatt uavklart. EUs tidligere vedtak om en kvotefordeling, der 160 000 flyktninger skulle fordeles og plasseres, har ikke fungert. Et av forslagene som diskuteres, er etableringen av et overnasjonalt asylkontor på EU-nivå. EU-kommisjonen ønsker også å utvide Schengenområdet med Romania og Bulgaria. Det betyr åpen grense til nabolandene i EU, og at EUs yttergrense følger Romania og Bulgarias landegrenser i nord og øst.

 

Fra EU28 til EU13

EU28 blir EU27 når Storbritannia i mars  2019 forlater EU. Det ikke usannsynlig at EU består av færre enn 27 land når unionen skal feire 70 årsdagen for Romatraktaten i 2027.

Vi ser et mer offensivt EU på toppnivå. Mange av forslagene er imidlertid svært omstridt, som én og mer mektig EU-president, EU-finansminister eller at Romania og Bulgaria skal inn i Schengen. Nederlands statsminister Mark Rutte kommenterte Junckers visjoner på denne måten: «Jeg er heller en som sier: visjoner? Gå til øyelegen.»

Ambisjonene om videre integrasjon er særlig sterke for pengeunionen, med planer for en overnasjonal økonomisk styring som vi bare har sett starten på med dagens kontrollsystem i det såkalte europeiske semester, der landene leverer sine budsjett til EU. Tilsynelatende er dette tiltak som Emmanuel Macron støtter, og som Tyskland overordnet slutter seg til. Erfaringer har imidlertid vist at fransk tilslutning til sterkere eurostyring ikke er ment å begrense franske myndigheters eget handlingsrom. Dessuten er det vanskelig å se for seg en slik økonomisk integrasjon når et stort medlemsland som Italia har både høy gjeld og lav vekst. Et annet poeng er at den økonomiske veksten og opplevelsen av at euroen er utenfor krise gjør det vanskelig for EU-kommisjonen å motivere landene til å gi fra seg økonomistyring. 

Hvis EU likevel følger Junckers plan – anført av EU-kommisjonen, Tyskland og Frankrike – er det trolig at det ikke vil være noe EU27 i 2027. Mange av tiltakene går på tvers av standpunkt og interesser til mange av medlemslandene, og skal det gjøres traktatendringer vil også kravet om folkeavstemning komme opp i flere land.  

Et pålegg om å innføre euro vil sende flere land ut av EU. I dette scenariet melder i alle fall Sverige seg ut. Euroen er omstridt i Finland, og det er lett å se for seg at finnene følger svenskene ut. Danmark har som eneste EU-land (ved siden av Storbritannia) et avtalefestet unntak fra euroen, men selv om de skulle få beholde kronen gjør integrasjonen på andre områder det nødvendig med en folkeavstemning, som nei-siden sannsynligvis vil vinne. Også i EUs siste medlemsland, Kroatia, er motstanden mot euro sterk. En meningsmåling fra november 2017 viste at bare 31 prosent ønsket å innføre euro, mens 60 prosent er mot. Misnøyen med EU er generelt sterk i visegradstatene Polen, Ungarn og Tsjekkia, mens Slovakia synes å ville klamre seg til euroen og EU.

Hvis det blir en folkeavstemning om euroen i Italia, vil det være starten på en prosess som fører landet ut av EU. Kommer det traktatendring, vet vi også at det blir folkeavstemning i Irland. Med et Storbritannia utenfor EU og forslag om videre myndighetsoverføring til EU, har nei-siden en meget god sak. Euroen og EUs pålegg holder Hellas i en permanent krisesituasjon, og en begynnende oppløsning av EU kan være en mulighet også Hellas griper. Det EU13 vi da har i 2027 er: Belgia, Frankrike, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania og Tyskland.

 

Et nytt EFTA

Normaliseringen i 2017 har tilsynelatende tilbakevist den mulige dominoeffekten av brexit. Hva som skjer når britenes utmelding blir en realitet i 2019, og ikke som nå en tenkt og på mange måter omstridt situasjon, er likevel uvisst. Med sine 66 millioner innbyggere utgjør Storbritannia 13 prosent av EUs folketall. Landet er den nest største nasjonale økonomien i EU, og er en av de største bidragsyterne til EU-budsjettet. Selv om brexit-forhandlingene er og blir aldri så vanskelige, vil denne økonomiske tyngdekraften endre forståelsen av å skulle være utenfor EU.

Hvis EU følger kommisjonens unionsplaner og Storbritannia velger å bli medlem av EFTA igjen når landet er ute av EU, vil EUs oppslitting motsvares av en oppbygging av det i dag nedvurderte frihandelsforbundet. Storbritannia var initiativtager til EFTA, som ble opprettet i 1960 med blant andre Norge, Østerrike og Danmark. EFTA er et mellomstatlig samarbeid, og har altså i motsetning til EU ikke noen overnasjonal myndighet. I EFTA er det frihandel mellom medlemslandene, men ikke på landbruksvarer. EFTA har også forhandlet frem handelsavtaler med et tredvetalls land og områder i alle verdensdeler. I dag består EFTA av Norge, Island, Sveits og Liechtenstein.

I et scenario der Storbritannia går inn i EFTA og en rekke medlemsland forlater EU, vil mange av disse landene kunnes trekkes til EFTA. Det gjelder tidligere medlemsland som Østerrike, Sverige og Finland. Men også andre som Nederland, Italia og Hellas ut fra deres handelsinteresser når de forlater EU. Som første østeuropeiske land kan vi også se for oss at Polen blir del av EFTA, ettersom store deler av handelen er med Storbritannia, Nederland og Italia. I 2027 har vi da et EFTA14: Danmark, Norge, Finland, Hellas, Irland, Island, Italia, Liechtenstein, Nederland, Polen, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike

Med et EU13 og EFTA14 ligger det i kortene at vi ikke har dagens EØS-avtale om ti år.

 

Bearbeidet utdrag fra Nei til EUs årbok 2018: Europa 2027.
En forkortet tekst ble trykt som kronikk i Klassekampen 17. januar 2018.

 

reLATERT

Se alle arrangementer

Ja til mer kunnskap om Norges handelsmuligheter

09. des. 2018

Nei til EU støtter alle forslag i Stortinget om å igangsette en offentlig utredning av alternativer til EØS-avtalen. Det vil være uansvarlig av et parti, uavhengig av syn på EØS-avtalen, å ikke si ja til mer kunnskap om Norges handelsmuligheter.

Vil utrede alternativer til EØS-avtalen

06. des. 2018

Kathrine Kleveland og Nei til EU støtter SVs representantforslag om å utrede alternativer til EØS-avtalen.

Japansk storavis på besøk hos Nei til EU

05. des. 2018

Visst er Kathrine Kleveland en populær leder av Nei til EU, men det er ikke hver dag hun blir intervjuet av en av verdens aller største aviser.

Møtte KrF om jernbanepakke 4

05. des. 2018

Nei til EU-leder Kathrine Kleveland og nestleder Olaf Gjedrem møtte stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan og rådgiver Geir Arne Servan fra KrF på Stortinget på fredag.

Markerte Islands suverenitet mot ACER

04. des. 2018

1. desember var det 100 års jubileum for Islands suverenitet. Blant markeringene var et møte i Reykjavik mot å godta EUs tredje energipakke og ACER.

Spørsmål og svar om jernbanepakke IV

01. des. 2018

Finn raskt svar på det du lurer på når det gjelder jernbanepakke IV.

Dale trenger en sikkerhetssjekk

30. nov. 2018

Samferdselsministerens svar til meg i Østlands-Posten 24. november er en bekreftelse på det han selv skriver: Det lønner seg å undersøke saken før man uttaler seg.

Fisken er vår!

28. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Nei til EU mener at det er på høy tid at retten til de marine ressurser grunnlovsfestes, som en eiendomsrett for det norske folk i fellesskap.

EØS-avtalen fremmer sosial dumping og øker klasseskillene

28. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Klasseskillene øker i Norge og resten av Europa. EØS-avtalen bidrar til denne negative utviklingen.

Et «korrektiv» som sporer av

27. nov. 2018

Styremedlem Morten Selnes fra Europabevegelsen i Nordland tror at «en 4. jernbanepakke og et ERA kan være et nødvendig korrektiv til et nasjonalt jernbanesystem». Det skriver han i sitt svar til meg i AN 22. november.

5 fakta om Norges handel med EU og Europa

27. nov. 2018

En handelsavtale for vår tid? Fem viktige fakta om hvorfor norsk handel vil klare seg minst like godt med en handelsavtale som med EØS-avtalen.

Norge og EØS: Handelsmønstere og rammer for samhandel i EØS-avtalen

26. nov. 2018

Menon Business Economics ga i 2013 ut en rapport med tittel «Norge og EØS: Handelsmønstere og rammer for samhandel i EØS-avtalen».