Kampen om utstasjoneringa

Når tjenester ytes på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalt utstasjonering (posting of workers) en av måtene det kan skje på. Ved utstasjonering tar et selskap med sine egne ansatte for å utføre et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. Men til hvilken lønn? 

Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 og var ment som en garanti for at utstasjonerte arbeidstakere skulle få de lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt i vertslandet – hvis det der var nasjonale lover som fastslo at slik skulle det være. 

I 2007-08 snudde fire dommer i EU-domstolen opp-ned på hvordan utstasjoneringsdirektivet skulle forstås. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kunne kreves.

Dermed var direktivet endra fra et direktiv som kunne bidra til å hindre lønnsdumping ved utstasjonering til et direktiv som innebar systematisk lønnsdumping.

Det er i dag godt over to millioner utstasjonerte arbeidstakere i EU. De fleste av dem har lønns- og arbeidsvilkår som ligger langt under standardene i de landa de er sendt til. EU-kommisjonen erkjenner at utstasjonerte arbeidstakere tjener helt ned til halvparten av lønna til innenlandske arbeidstakere i noen land og bransjer.

Dommene til EU-domstolen utløste kraftige protester fra fagbevegelsen i mange EU-land, også fra ETUC (Euro-LO). Samtidig ble EU splitta politisk mellom land med stor arbeidsinnvandring og land med tilsvarende stor utvandring.

EU-kommisjonen la våren 2016 la fram et forslag om å endre utstasjoneringsdirektivet i overraskende retning. Presidenten for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, brukte store ord om forslaget. Direktivet skulle sikre “lik lønn for likt arbeid på samme sted”. Jeg må innrømme at jeg la utsagnet i bunken av store ord som skulle skjule at virkeligheten kom til å bli helt annerledes,

Men nå har EU-parlamentets komité for arbeid og sosiale spørsmål med klart flertall i alt vesentlig støtta forslaget fra EU-kommisjonen. Her er noen hovedpunkter i forslaget.

•  EU-kommisjonen foreslår å erstatte “minstelønn” i direktivtesten med “godtgjøring” (remuneration) og understreker at utstasjonerte arbeidstakere skal ha samme godtgjøring som innenlandske arbeidskamerater. Det skal også gjelde alle tillegg enten de følger av lov eller av tariffavtale. Det var det Høyesterett sa nei til i verftssaka.

• Godtgjøring som er fastlagt I allmenngjorte tariffavtaler skal gjelde alle bransjer og sektorer, ikke bare byggebransjen som har vært situasjonen til nå.
• Medlemsstatene kan kreve at allmenngjort godtgjøring skal gjelde alle underentreprenører i hele kontraktskjeden. Altså påbud om solidaransvar!
• Det skal stilles samme krav til godtgjøring for utstasjonerte som er leid ut fra bemanningsselskap i utlandet som fra innenlandske bemanningsselskap.

Gangen videre er at EU-parlamentet på mandag skal stemme over forslaget fra parlamentskomitéen. Det er mer enn uvisst hva resultatet blir. Det har vært en klar tendens at de som partigruppene plasserer i komitéen for arbeid og sosiale spørsmål har mer sans for hvordan arbeidsfolk har det på jobben enn hva parlamentet som helhet mener.

Forslaget skal til votering både i EU-parlamentet og i EU-rådet for å bli vedtatt. I parlamentet er det nok med alminnelig flertall av de frammøtte.

I EU-rådet møtes statsråder fra regjeringene i 28 EU-land. Der kreves det kvalifisert flertall for at noe kan vedtas. Da er det nødvendig at minst 55 prosent av EU-regjeringene støtter forslag til vedtak, og at de sammen har minst 65 prosent av folketallet i EU. Så lenge britene er med i EU, betyr det at 13 regjeringer kan blokkere vedtak hvis de til sammen har minst 35 prosent av folketallet i EU.

Ti regjeringer fra Øst- og Sentraleuropa har fastslått at næringslivet deres mister en «viktig og rettferdig konkurransefordel» hvis utstasjonerte arbeidstakere har krav på mer enn minstelønna i det landet der de skal jobbe.

Landa i øst har til sammen et folketall i underkant av 21 prosent av folketallet i EU. Konservative britiske regjeringer har aldri hatt sans for at lønningene skal være høye for utlendinger på byggeplasser og i veitransporten. Det er heller ikke sikkert at kriseland som Italia og Spania stemmer for forslaget fra EU-kommisjonen og parlamentskomitéen.

Jeg ville heller ikke stole på dagens norske regjering ved en slik avstemning når arbeidsgiverne i EU går I samla flokk mot direktivet. Det gjelder både den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope og alle de nasjonale som kildene mine har kartlagt: BusinessEurope tar i så det holder om at forslaget “ går alt for langt feil retning og begrenser nøkkelprinsipper for økonomisk frihet”.

De nordiske arbeidsgiverforbundene er på samme spor når de advarer mot at “lik lønn for likt arbeid på samme sted griper inn mot nasjonale systemer for lønnsdannelse og kollektive forhandlinger”. 

ETUC (Euro-LO) ser forslaget som en kraftig forbedring, men det fjerner ikke lønnsdumpinga for arbeidsinnvandrere som ikke er utstasjonert. Det er alt i dag langt de fleste.

Hvis utstasjonerte arbeidstakere får normal lønn, vil den sosiale dumpinga ved utstasjonering forskyves til andre former for arbeidsinnvandring der verken regelverk eller kontrollapparat sikrer arbeidsinnvandrere anstendige lønns- og arbeidsforhold.

Like faretruende: EU-domstolen bygde sine dommer på artikkel 56 i EU-traktaten om retten til fri flyt av tjenester. Forslaget fra EU-kommisjonen forankres i tillegg i artikkel 153 i den samme traktaten om at arbeidstakere har krav på vern av sine rettigheter i arbeidslivet enten de er fastlagt i lov eller tariffavtale. Men vil domstolen se artikkel 153 som like grunnleggende for EU-byggverket som artikkel 56?

Hovedkilde: “Posting of Workers Directive - current situation and challenges”,  en studie bestilt av EU-parlamentets komité for arbeid og sosiale spørsmål)

Artikkelen er tidligere trykt i Klassekampen.