Norge kan ikke akseptere en klimaavtale med EU som begrenser mulighetene for økt matproduksjon og økt bruk og planting av skog til klimaløsninger og verdiskapning. Uttalelse fra Nei til EUs styre 9. juni 2018.
Regjeringen må i forhandlingene med EU jobbe for handlingsrom for framtidig norsk jord- og skogbruk og gjennomføring av en ambisiøs og rettferdig klimapolitikk. Nei til EU mener Norge ikke burde tilsluttet seg EUs klimakuttplan for ikke-kvotepliktig sektor og skog.Gjennom EØS-avtalen er Norge innlemmet i EUs kvotesystem, som blant annet omfatter fastlandsindustrien. Regjeringen er nå i forhandlinger med EU om også å delta i EUs reduksjonsplan for utslipp for sektorer som ikke er del av kvotesystemet, blant annet for transport, avfall, bygg, skog og jordbruk.
Norge trenger ikke EU til å fortelle oss hvordan vi skal gjennomføre vår klimapolitikk. Når regjeringen først har bestemt seg for å gjennomføre kuttene sammen med EU, mener Nei til EU at en eventuell klimaavtale med EU må inngås som en selvstendig avtale, og ikke etableres som en utvidelse eller tillegg til EØS-avtalen. En separat avtale vil bedre kunne sikre demokratisk kontroll og nasjonal oppfølging.
Ikke-kvotepliktige utslipp i Norge skiller seg fra andre europeiske land blant annet på grunn av den lave andelen utslipp fra bygningssektoren. Utslippene fra bygningssektoren i Norge er lave allerede i dag på grunn den høye andelen utslippsfri elektrisitet fra fornybare kilder til oppvarming og husholdning, og blir enda lavere i 2020 når forbundet mot oljefyring iverksettes. Andre land vil primært oppfylle sine forpliktelser i 2030 gjennom å redusere fossile utslipp fra transport- og bygningssektoren. Når vi i Norge i mindre grad kan redusere utslipp i bygningssektoren, vil forpliktelsene i langt større grad måtte oppfylles gjennom kutt i andre ikke-kvotepliktige utslipp. Dette vil legge et ekstra press på norsk jord- og skogbruk.
Norsk tømmerhogst utgjør bare en liten andel i forhold til tilveksten i skogen. EUs klimaregler er innrettet på en måte som betyr at økt hogst bokføres som karbonutslipp. Dersom Norge øker avvirkningen framover så kan næringen i praksis bli straffet med strengere utslippsforpliktelser.
Fornybar skog kan for eksempel brukes til byggematerialer som erstatter stål og betong, som i forslaget til nytt regjeringskvartal, eller til andre generasjons biodrivstoff som erstatter bensin og diesel. Biomasse kan også brukes for å erstatte plastprodukter. Ressurser som kunne vært brukt til å redusere klimautslippene og bidra til grønn omstilling i næringslivet vil kunne bli stående ubrukt og råtner på rot.
EUs klimaregler er ikke tilpasset et land som Norge med en annen sammensetning av utslippene og mye skog der hogsten gjennom mange år har vært lavere enn tilveksten. Norge har flere naturlige fortrinn for grønn omstilling, som vannkraft, havressurser og skog som binder CO2. Ved å inngå en klimaavtale med EU som begrenser mulighetene for å bruke skogen og jordbruksressursene, mister vi et fortrinn i klimakampen.
Stort bilde: Skogsbilveg og lastbærer som lunner tømmer i Vesterå, Bangdalen. Foto: Steinar Johansen
Stort bilde i toppen: Skogsbilveg og lastbærer som lunner tømmer i Vesterå, Bangdalen. (Steinar Johansen)
.png?quality=100)
