Klokka tikker i skogen

Som et lunt ly i haglet av vonde internasjonale hendelser, meldte FN forrige uke at det er oppnådd enighet om å fremskaffe 200 milliarder dollar til oppfølging av den viktige naturavtalen fra Montréal. Pengene skal brukes til å styrke bevaringen av planter og dyreliv innen 2030.

Det naturvernet som koster minst er trolig å sikre gode planprosesser, slik at verdifull natur ikke blir bygd ned. Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfoldet. Krav til konsekvensutredning og høring skal ivareta også naturinteressene, men det er mange eksempler på alvorlige naturødeleggelser fordi utbyggingsvedtak fattes for raskt og på mangelfullt grunnlag.

I denne situasjonen vil EUs fornybardirektiv gjør vondt verre. Formålet med direktivet er mye mer kraftutbygging gjennom raskere konsesjonsprosesser. Direktivet pålegger en frist på bare to år for behandling av ny fornybar energi, fra vindkraft og solanlegg til vannkraft. En slik stoppeklokke er det myrene, elvene, fjellknausene og skogene trenger minst av alt.

Statsminister Støre hadde så stort hastverk med å innføre fornybardirektivet og to andre direktiver fra EUs fjerde energipakke at regjeringen som kjent sprakk. Likevel har direktivene ennå ikke kommet til Stortinget, og de er ikke på sakslisten når EØS-komiteen møtes i Brussel neste uke.

EØS-komiteen er der EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein møter EU for å ta nye EU-regler inn i EØS, ofte med forbehold om nasjonal godkjenning. Norge har rett til å avvise regelverk, gjerne kalt vetoretten. EU kan ikke iverksette straffetiltak på grunn av et veto. EØS-avtalens regler om frihandel med varer og tjenester vil gjelde som før. Det som kan bli berørt og satt ut av kraft, er deler av energiregelverket i EØS, som den omstridte tredje energipakken.

Fornybardirektivet i fjerde energipakke er fra 2018, mens EU i 2023 vedtok en ny versjon. Begge direktivene har en generell tidsfrist på to år. EUs nye versjon sier i tillegg at det skal utpekes områder for kraftutbygging der behandlingstiden skal være maksimalt ett år og med unntak fra krav til miljøkonsekvensutredning.

I fornybardirektivet fra 2018, som kommer i EØS i denne omgang, er toårsfristen nærmere regulert i artikkel 16. Ved «usedvanlige omstendigheter» kan fristen forlenges opptil ett år, men det ligger i ordlyden at terskelen for dette er høy. For små anlegg er tidsfristen bare ett år, og det samme for kapasitetsutvidelse av eksisterende anlegg.

Det er i dag ikke en tidsfrist for konsesjonsbehandling av kraft i Norge. Vanlig behandlingstid for et vindkraftprosjekt har for eksempel vært omkring seks år. Det er opplagt en motsetning mellom rask saksbehandling og et best mulig kunnskapsgrunnlag med involvering av berørte interesser.

Energidepartementet legger til grunn at kommunenes planprosesser er unntatt fra tidsfristen. Direktivteksten er derimot bredt formulert, og sier fristen gjelder «alle relevante kompetente myndigheters prosedyrer». Siden juli 2023 er kommunene planmyndighet for vindkraftanlegg på land. I og med at områdeplan er nødvendig for konsesjonsbehandlingen av vindkraft, er det en tvilsom tolkning at denne planprosessen er helt unntatt når formålet med direktivet er raskere konsesjonsprosesser. Direktivet gir bare unntak for klageadgang og søksmål.

Direktivet sier at klokka starter ved «mottagelse av søknad». I behandling av vindkraft legges det nå opp til en parallell prosess, der en kommunes områderegulering samordnes med søknaden om konsesjon. Også på denne måten slår tidsfristen inn i den kommunale planprosessen når konsesjonssøknaden behandles samtidig.

Da Riksrevisjonen i 2014 gjorde en omfattende undersøkelse av konsesjonsbehandling for fornybar energi, fant de at vindkraftsaker tar i snitt 5,5 år, småkraftsaker 3,7 år og store vannkraftsaker 7,9 år.

Siden har det vært et betydelig påtrykk om å redusere behandlingstiden, ofte med henvisning til regler og praksis i EU, som i Energikommisjonens rapport Mer av alt raskere (NOU 2023:3). NVE har oppgitt at deres typiske tidsbruk i vindkraftkonsesjoner nå er innenfor to år.

En så rask konsesjonsbehandling gir høy risiko. Det er vanskelig å se at man kan oppnå reelle demokratiske prosesser og gode nok konsekvensutredninger. I behandling av søknaden skal det være både høring og befaring, og det er ofte snakk om ekspropriasjon av grunn. For å få saken godt nok opplyst kan det være behov for tilleggsutredninger, som så skal ut på høring. Er samiske interesser berørt, skal Sametinget og reinbeitedistriktene involveres utover den vanlige høringen. Noen saker er enkle og kan behandles raskt, men i de fleste tilfeller er det ikke troverdig at det kan foretas en forsvarlig saksbehandling med en tidsfrist på to år.

Nylig ble det åpnet for kraftproduksjon også i vernede vassdrag. Hastverksbehandling av ny vannkraft med tidsfrist er et skummelt garn for naturmangfoldet.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 8. mars 2025.

Stort bilde i toppen: Bygging av vindkraftanlegg. (Foto: Ole Martin Wold, CC BY-NC-ND 2.0)