Når uavhengighet er definert som fraværet av politiske styringsmuligheter.
I rettssal 257 har Oslo tingrett denne uken fått fremlagt Acer-saken, der Nei til EU har saksøkt staten for brudd på Grunnloven da EUs tredje energipakke ble vedtatt i mars 2018. Nei til EU mener suverenitetsavståelsen er mer enn «lite inngripende», og at Stortinget derfor burde behandlet saken etter Grunnlovens § 115, med krav om tre fjerdedels flertall.
Vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund gjorde i sitt vitnemål et poeng av at han er sjef for både NVE og den nyopprettede Reguleringsmyndigheten for energi (RME), som skal iverksette EU-byrået Acers vedtak i Norge. RME er organisert som en avdeling i NVE. Samtidig skal RME være en uavhengig regulator for kraftmarkedet. Lund så tilsynelatende ingen selvmotsigelse i dette. Nylig har derimot EU-domstolen slått fast at uavhengighetskravet skal forstås strengt, og EØS-tilsynet ESA har stilt spørsmål om den norske modellen er i tråd med kravene i energipakken.
Rollen RME har, går rett inn i den store Acer-striden. EØS-tilpasningen av energipakken er skrudd sammen slik at ESA formelt skal gjøre vedtak på vegne av Acer, men vedtakene skal være likelydende med det utkastet Acer har skrevet. ESAs vedtak går deretter til RME for effektuering. RME er siste ledd i beslutningskjeden fra Acer-kontoret i Ljubljana til virksomheter i Norge.
RME skal være regulator ikke bare for mellomlandskablene, men også strømnettet innenlands. For eksempel er det RME som godkjenner hvordan Statnett kan bruke flaskehalsinntektene fra salg av strøm til områder med ulik pris. RME skal påse at disse inntektene i hovedsak brukes til nettutvikling i tråd med EU-reglene, og bare i beskjeden grad til reduksjon av nettleien.
El-markedsdirektivet i tredje energipakke krever at RME skal være uavhengig av politiske myndigheter. Mye tyder på at stortingsflertallet som vedtok «pakken» undervurderte hvor inngripende disse bestemmelsene er. Solberg-regjeringen bidro til tåkelegging blant annet i proposisjonen om endringer i energiloven (Prop. 5L (2017-2018)). Her brukes det fraser som «reguleringsmyndigheten bevares innenfor NVE» og «når NVE fatter vedtak som uavhengig reguleringsmyndighet». Det gir inntrykk av at NVE fortsatt er reguleringsmyndigheten.
Selvsagt er det ofte fornuftig å gjøre egne tilpasninger, men det er risikosport å gi inntrykk av at EØS-regelverk er mindre styrende enn det faktisk er. I oktober i fjor ba ESA i brevs form Olje- og energidepartementet redegjøre for hvordan Norge ivaretar RMEs uavhengighet. ESA mente flere av de norske bestemmelsene var uklare, og stilte også spørsmål ved hvordan uavhengigheten for RME sikres i praksis. Departementet sendte svarbrev i desember, og saken ligger fortsatt på ESAs bord i Brussel.
Nå i september kom EU-domstolens avgjørelse i en sak EU-kommisjonen hadde reist mot Tyskland for brudd på blant annet el-markedsdirektivet (sak C 718/18). Kommisjonen mente at reguleringsmyndigheten (Bundesnetzagentur) ikke har den tilstrekkelige friheten til å utøve skjønn som en uavhengig regulator skal ha. Til det var den tyske lovgivningen for detaljert og styrende.
Saken er prinsipielt viktig for adgangen til politisk styring av kraftmarkedet, og forholdet mellom EU-retten og den nasjonale forvaltningen. Svenskene skjønte at her er det mye som står på spill, og støttet Tyskland i rettssaken. Det var imidlertid EU-kommisjonen som fikk medhold. EU-domstolen sier at regelverket krever en «fullstendig uavhengighet» fra både økonomiske aktører og det offentlige – enten det er forvaltningsorganer eller politiske myndigheter. Videre uttaler domstolen at det er nødvendig med en «streng atskillelse» fra politiske myndigheter.
En ny masteroppgave ved Universitetet i Bergen undersøker nettopp kravene som EU-reglene stiller om uavhengig reguleringsmyndighet for energi. Forfatteren Alexander Sæthern vurderer spesifikt om den norske RME-konstruksjonen oppfyller direktivets krav. Konklusjonen er at RME ikke er tilstrekkelig uavhengig.
Sæthern peker på at NVE er et forvaltningsorgan underlagt Olje- og energidepartementet, med mulighet for instruksjoner og annen politisk påvirkning. RME er en egen enhet, men som en del av NVEs organisasjon og underlagt vassdrags- og energidirektøren, er ikke det tilstrekkelig til å oppfylle kravet om uavhengighet. Direktivet krever videre at det utpekes «en enkelt» reguleringsmyndighet, mens den norske modellen har NVE og RME i et slags tospann.
Kjernen i Acer-saken for Oslo tingrett er hvor inngripende suverenitetsavståelsen på energiområdet er. EU-domstolens avgjørelse om et strengt uavhengighetskrav for RME, gjør Acer-vedtaket mer inngripende enn det regjeringen tidligere har vurdert. ESAs kritiske spørsmål og vurderingene i masteroppgaven trekker i samme retning. Et RME fullstendig uavhengig av nasjonale myndigheter innebærer at reguleringsmyndigheten ene og alene er Acers forlengede arm. El-markedsdirektivet sier rett ut at RME skal overholde og gjennomføre alle bindende vedtak fra byrået.
RMEs uavhengighet fra nasjonale organer avskjærer dessuten den instruksjonsretten som regjeringen har etter Grunnlovens § 3. Lovavdelingen har tidligere anerkjent at dette er et ekstra element av myndighetsoverføring, men at det likevel hadde begrenset betydning for vurderingen deres. Et strengt uavhengighetskrav, slik det nå forstås, gjør derimot at virkningen er mer inngripende.
I et politisk perspektiv innebærer RMEs uavhengighet at nasjonal styring og tilsyn med nettselskapenes virksomhet og kraftflyten forsvinner. Det er en kortslutning av egen politisk kontroll.
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 06.11.21.
Stort bilde i toppen: Faksimile av spalten "Orientering" i Klassekampen 06.11.21.
