Krona for klima og arbeid

Euroen er kroneksemplet på at EØS-avtalen, tross alt, er noe ganske annet enn et EU-medlemskap. Fri fra EUs pengeunion og felles valuta har Norge lavere arbeidsløshet, og slipper EUs innblanding i landenes statsbudsjetter med krav om velferdskutt.

Arbeidsløsheten i eurosonen er nesten det dobbelte av i Norge, 6,5 prosent i siste rapporterte måned hos Eurostat (september). EUs sentralbank forventer videre økning i arbeidsløsheten på grunn av høy rente og svak økonomisk vekst. Ungdomsledigheten i eurosonen er 14 prosent, som er lavere enn i kriseårene etter 2008, men nå er tendensen igjen at den stiger.

Med svak kronekurs, prisstigning og økte renter som bakteppe, prøver både Høyre og Venstre og enkelte kommentatorer å bruke euro som argument for norsk EU-medlemskap. På reise i utlandet får vi mindre for kronene, ikke bare i Paris og Berlin, men også i London, uten at noen har gått i bresjen for innføring av pund av den grunn. Renteforskjellen er marginal. EUs sentralbank har satt den til 4 prosent, mens Norges Bank har 4,25 prosent.

Mye av prisveksten er importert og forsterket av den svake krona. Sammenlignet med EU-land har likevel matvareprisene i Norge steget mindre, trolig fordi Norge er utenfor EUs felles landbrukspolitikk, og de matvarene som produseres her hjemme er mer prisregulert.

Både for norsk eksportindustri og turistnæringen er en svak krone gull verdt. Når importerte varer bli dyrere, gir det også en fordel på hjemmemarkedet i Norge. Importerte innsatsvarer som trengs til produksjon kan påvirke noen næringer negativt, men i hovedsak gir svak norsk krone stor nettogevinst for næringslivet. Man får ganske enkelt flere kroner for varene og tjenestene som produseres.

Etter finanskrisen falt kronekursen betydelig i årene 2013–2015. Norske eksportvarer ble billigere i utlandet og importerte produkter dyrere. Dette var og er et viktig konkurransefortrinn.

De norske økonomiske konjunkturene er typisk motstrøms av de europeiske. Dette har særlig sammenheng med olje- og gassnæringen, der høye olje- og gasspriser styrker norsk økonomi. For et Europa som for det meste er importører av energi, er virkningen stikk motsatt.

Klimaomstillingen med redusert bruk og utvinning av olje og gass stiller også Norge overfor særskilte økonomiske utfordringer. En egen valuta og en relativt svak kronekurs gir bedriftene drahjelp for å utvikle ny eksportrettet virksomhet.

Tyske Centre for European Policy analyserte for noen år tilbake hvilke land som har tjent på innføringen av euro og hvilke som har tapt («20 Years of the Euro: Winners and Losers – An Empirical Study», 2019). Ifølge rapporten er det først og fremst Tyskland som tjent på innføringen av euroen, ellers er det bare Nederland som har hatt noen betydelig gevinst.

Studien mener å påvise at Hellas tjente godt på euroen de første årene, men siden 2011 har landet hatt enorme tap. I alle de andre landene som er analysert, har euroen gitt en nedgang i velstand.

I det store og hele har den økonomiske utviklingen i eurolandene vært svak over tid. Nå ser vi også stagnasjon og nedgang i Tyskland, i kjølvannet av energikrisen og stans i importen av billig russisk gass.

Med euroen som felles mynt kan landene ikke lenger bruke valutapolitikken som et virkemiddel for å regulere tilstanden i økonomien. Eurolandene har dessuten gitt fra seg muligheten til å styre rentenivået, som bestemmes av sentralbanken i Frankfurt. Pengeunionen øker de økonomiske spenningene mellom landene i unionen. Ikke alle land er tjent med samme pengepolitikk til enhver tid.

Norges Banks gjentatte rentehevinger som tiltak for å bremse prisveksten har blitt et omstridt tema. Denne debatten er interessant, for det er vanskelig å se for seg at EUs sentralbank ville ta særhensyn til norske forhold i rentepolitikken. I dag har vi et nasjonalt handlingsrom til å regulere dette, også Norges Banks styringsmål og uavhengighet er et politisk valg.

Hvis oljeinntektene holdes utenfor, har Norge har et betydelig budsjettunderskudd. Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i statsbudsjettet for 2023 anslås til 316,8 milliarder kroner. Det er usikkerhet rundt hvordan EUs sentralbank en gang i fremtiden ville vurdere en slik nasjonal bokføring.

Handlingsrommet i budsjett- og pengepolitikken ville skrumpe dramatisk inn. EUs økonomiske og monetære union forutsetter samordning av den økonomiske politikken i medlemslandene, også skattepolitikken.

Helt grunnleggende reiser euroen spørsmål om demokrati. La oss for eksempel tenke at et land vil prioritere innsats mot arbeidsløshet mer enn tiltak mot prisvekst. Et annet land kan ha en motsatt målsetning: heller arbeidsløshet enn prisvekst. Når hvert land bestemmer sin egen pengepolitikk, er det mulig å skreddersy politikken for det målet man har. Når pengepolitikken overlates til en overnasjonal instans, forsvinner muligheten for skreddersøm og politikken kan ikke lenger tilpasses ulike målsetninger i landene.

Hva står man så igjen med, når man ikke kan bruke nasjonal finans- eller rentepolitikk for å utjevne de økonomiske svingningene mellom og innad i land? Dels en høyere arbeidsløshet, men også et såkalt fleksibelt arbeidsmarked.

Oppskriften fra EU er større mobilitet, der de økonomiske svingningene skal utjevnes ved at arbeiderne flytter fra land til land etter konjunkturene. Med andre ord en amerikanisering av arbeidslivet, der det er lettere å si opp folk og lønnsforskjellene er større. Dette er en langt større trussel mot kjøpekraften for de fleste enn at croissantene koster noen kroner ekstra i Paris.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 25. november 2023.